Å gjøre forskjell

«Det nytter ikke hva du og jeg sier. Enkeltpersoner kan ikke gjøre noe fra eller til i den store sammenhengen.»

Hørt det før? Dette kan virke som en opplagt sannhet, men det er det ikke. Jeg har tenkt sånn selv, men jeg har endret mening. I hvert fall delvis.

For halvannet år siden skrev jeg dette på Facebook om klimapolitikk:

Jeg er dessverre redd for at om vi – privatforbrukere – endrer våre vaner aldri så mye, vil forandringene bare bestå i hva slags anvendelse energien får, uten at totalforbruket går merkbart ned.

Og:

Jeg tror ikke vi kan få til store endringer gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk. Mennesker som tenker langsiktig og globalt i det daglige vil alltid være sjeldne. Dermed må det maktmidler til: forbud, rasjoner, subsidier, etc.

Jeg tror fremdeles at det må tas beslutninger om å redusere utvinningen, og at det skal mye til før privatpersoners forbruksvaner har noen særlig effekt gjennom markedet. Og jeg tror fremdeles det må maktmidler til. Men disse må ha en demokratisk forankring, dvs. vanlige folk må signalisere at de ønsker dem. Og som jeg også skrev den gangen: Folk tenker ofte ganske annerledes som en del av et fellesskap, f.eks. gjennom demokratiske prosesser der de forplikter hverandre, enn de gjør i hverdagen, på egne vegne.

Foreløpig tør ikke politikerne gå til valg på reduserte goder og økte restriksjoner. Så spørsmålet blir: Er en holdningsendring mulig blant «folk flest»?

Det at jeg har endret mening gir meg et håp i seg selv, for da kan andre også gjøre det. Men jeg har liten tro på kampanjer og pekefingre ovenfra. Derimot påvirker vi hverandre, hver eneste dag.

Tenk deg at du sier noe som gjør inntrykk på andre. En eller annen idé eller forslag, eller kanskje du har lagt om noen av vanene dine sånn at du kan være et godt eksempel? La oss så anta at fire av de personene du omgås (f.eks. via nettet) lar seg påvirke såpass av dette at de i løpet av en måned sprer det videre til fire personer hver, og at disse gjør det samme måneden etter, og så videre.

Hvis vi nå jukser litt, og ser bort fra at de samme personene går igjen flere ganger, vil hele Norges befolkning være «smittet» innen ett år, og hele verden innen ett og et halvt. Men som sagt: dette er selvsagt juks. For omgangskretser overlapper, og de færreste er i kontakt med nye mennesker hele tiden. Tankeeksperimentet illustrerer likevel et viktig poeng: Ideer kan spre seg svært raskt.



Dette vet vi jo fra før, men dessverre er det ikke de gode ideene som sprer seg raskest. Tvert om, undersøkelser på nettet har vist at falske nyheter sprer seg mye raskere enn ekte. Det overflatiske og underholdende vinner nok også lettere fram enn slikt som krever litt ettertanke. Når folk i tillegg er mer tilbøyelige til å tro på og spre videre det som stemmer med det de mener fra før, kan det hele virke litt håpløst.

Likevel. Når morsomheter, dyrevideoer og regelrett løgn kan gå landet rundt i løpet av noen få dager, burde det også være mulig å få spredt noen gode ideer og resonnementer. Selv om de kanskje ofte drukner litt i støyen. Vi velger selv: Med internett og sosiale medier har vi alle fått mulighet til å kommunisere med nesten hvem som helst om hva som helst. Vi er ikke nødt til å begrense oss til å dele bilder av middagsretter og ferieturer.

Så hvis du har tenkt igjennom noe og kan argumentere for det: fortell andre om det. Hvis du mener at noe er lurt eller nyttig: spre det. Skriv om det på sosiale medier, og snakk om det med folk du kjenner. For det er først og fremst slik holdninger skapes og endres. Det er ikke sånn at myndighetene introduserer nye tanker og sender dem ut i befolkningen. Tvert om: politikk kommer etterpå. Den er et resultat av hva folk tenker og mener, ikke bare når vi stemmer ved valg, men generelt. De folkevalgte lager lover og utarbeider politikk, men de er selv bare unntaksvis opphav til de tankene politikken bygger på.

Så vi bør alle si høyt, skrive på nettet eller diskutere med andre det vi mener er fornuftig og håpefullt. Og kanskje bør vi være tilsvarende tilbakeholdne med å spre håpløshet?

«Be the change that you wish to see in the world.»

Mahatma Gandhi

Se også:
Digital navlelo
Meta-manifest
Bruk stemmen din!
To myter om energi
Et norsk mysterium

Boktips: Here Comes Everybody

Betraktninger - Energi & klima - Meta - Samfunn & politikk | 0 kommentarer

Unødvendige flyreiser i jobbsammenheng

Alle som arrangerer eller deltar på seminarer og møter i næringsliv og det offentlige bør spørre seg:

Kan innholdet formidles/utveksles via internett? I så fall: Kanskje burde det vært bygget opp et fast opplegg for det aktuelle emnet/prosjektet/etc, med muligheter for diskusjoner online og utveksling av filer, bilder, etc? Hvis det er snakk om et enkelt møte: Kan informasjonen utveksles pr. epost eller telefon? Kan møtet gjennomføres pr. skype, videokonferanse eller webinar? Hvorfor ikke?

Hvis nei:
Går det an å komme seg til møtet/seminaret innen rimelig tid med tog? Hva hvis man legger inn en overnatting?

Hvis nei:
Kan deltakerne kjøre bil sammen? Helst firmabil, og aller helst elektrisk.

Hvis nei:
OK, da kan man ta fly.

Det å møte folk ansikt til ansikt og være «sosial», bør være irrelevant i de aller fleste profesjonelle sammenhenger. Hvis slikt oppfattes som viktig, bør man i det minste ha et klart svar på hvorfor.

Energi & klima | 0 kommentarer

Å ta ansvar

Jeg liker barn. Likevel avsto jeg fra å få egne dengang det var aktuelt. Jeg er glad i dyr også, men har aldri vurdert å anskaffe et kjæledyr. Jeg har blitt spurt om jeg kunne tenke meg å ha en lederstilling, og svarte nei. Det ville jeg gjort på ethvert tidspunkt senere også.

Det ligger flere ting bak, men fellesnevneren er selvfølgelig ansvar. Jeg har aldri ønsket ansvar for noen andre enn meg seg, og har dermed også alltid tvilt på om jeg er rett person til å ha det. Og er man bare det minste i tvil om slikt, mener jeg at det mest ansvarlige er å avstå.

Betraktninger - Etikk | 2 kommentarer

Et norsk mysterium

Erkjenner du at klimaendringene er reelle og menneskeskapte, samtidig som du er tilhenger av fortsatt norsk petroleumsvirksomhet? Kan du i så fall svare på følgende:

Hvordan kan olje- og gassutvinning være lønnsomt og viktig for norsk økonomi uten å samtidig forårsake en netto økning i CO2-utslipp i verden? Lønnsomt salg innebærer vel at kjøperne faktisk har til hensikt å bruke brenslene?

Når jeg legger godviljen til, ser jeg tre muligheter:

  1. Man forutsetter at norsk olje og gass i sin helhet erstatter verre alternativer, altså kull.
  2. Man forventer at implementering av effektiv teknologi for CO2-rensing er rett rundt hjørnet, og at denne blir effektiv nok til å også veie opp for alle utslipp der den ikke kan brukes direkte, inkludert all ikke-elektrisk transport.
  3. Andre oljeprodusenter må redusere sin (lønnsomme) utvinning, istedenfor oss.

Kan du peke på statistikk som sannsynliggjør alternativ 1 eller 2?

Hvis alternativ 3: Hvorfor er det riktig at Norge, som er et av verdens rikeste land og har råd/kunnskap til en omstilling til alternative energikilder, skal fortsette å bli enda rikere fra oljeutvinning, mens andre (fattigere) land må ta kostnaden med å redusere? Hvilke land er det i så fall som skal ta ansvar?

Og, siden vi uansett må avvikle utvinningen før eller siden: Når? Hva er fordelene med en avvikling som framtvinges av manglende lønnsomhet framfor en som er planlagt og styrt?

Se også:
Miljøkonsekvenser og fornybar energi
Elektrisk avlat
To myter om energi

Energi & klima - Frustrasjoner - Samfunn & politikk | 0 kommentarer

En betraktning om robotisering

En oppgave er meningsfull hvis den oppleves som meningsfull av den som utfører den. Men for at den skal ha mening som betalt jobb, må også andre ha interesse av at den blir gjort.

Idet en oppgave kan utføres like godt av av en maskin, opphører den å ha mening som lønnsarbeid. Den kan naturligvis fortsatt være meningsfull i seg selv, uavhengig av om man får betalt.

Problemet er dermed bortfall av inntekt.

Men hvis en jobb har som eneste funksjon å gi inntekt til arbeidstakeren, vil det være bedre å betale vedkommende for ikke å jobbe. Det er nemlig mer sannsynlig at man gjør noe til nytte eller glede for andre hvis man disponerer sin egen tid, enn hvis man er låst til en meningsløs jobb det meste av dagen.

Se også:
En annen dans
De siste tider
 

Betraktninger - Samfunn & politikk | 0 kommentarer

Å mene i flokk

Jeg deltar ikke i demonstrasjoner, heller ikke når jeg er enig i sak. Folkemengder som roper slagord i takt byr meg kraftig i mot.

Dessuten går nyansene tapt, og verken resonnementer eller begrunnelser kommer med. Ikke engang oppslutningen får man noe pålitelig inntrykk av, annet enn at deltakerne føler sterkt, eller later som.



I et demokrati finnes det heldigvis andre måter å ytre seg på. Det å formulere argumenter skriftlig gir for det første en sjekk på om man faktisk mener det man tror man mener. Det er nemlig ikke noen selvfølge. Dessuten lærer man mer ved å invitere til dialog, og man får muligheten til å påvirke og bidra til endring.

Se også:
De tauses stemme
Bruk stemmen din
Jeg skriver, altså tenker jeg
Revolusjonens røst: epilog
Meta-manifest

Betraktninger - Meta - Samfunn & politikk | 0 kommentarer

Hvis musikksjangre var malerkunst

Rock: Alle malerne har blitt enige om å male det samme motivet, om og om igjen, i den samme fargen (mørkeblått). Av og til er det noen som faller for fristelsen til å variere litt, men da er det liksom ikke ordentlig rock lenger.

Blues: Som rock, men alle maler bare en enkelt strek.

Country: Som rock, men i kitsj-stil og pastellfarger.

Listepop: Det finnes en tegnemaskin som alle kan bruke fritt. Den lager naive, fargerike tegninger bare ved å trykke på en knapp.

Hip-hop: Som listepop, men maskinen tegner stilisert og i svart-hvitt.

Se også:
Originalitet i musikken
Denne side ut
Rockekurs

							
Betraktninger - Musikk - Tant & fjas | 0 kommentarer

Paroler!

Det er ikke alltid så enkelt å formulere et viktig politisk budskap i en kort, fyndig setning, særlig ikke hvis man ønsker å fornye seg litt. Så her er en selvplukk-meny som forhåpentligvis kan være til hjelp neste 1. mai. Lykke til!






Se også:
Revolusjonens røst: epilog
Et par dager i mai
Arbeidernes dag?

Frustrasjoner - Samfunn & politikk - Tant & fjas | 0 kommentarer

Klassereiser

I gamle dager, på Gerhardsens tid, var det ikke uvanlig at en alminnelig arbeider kunne bli statsråd. Men uansett bakgrunn var man dengang bevisst den rollen man tok på seg, og de føringer dette innebar mht. opptreden og uttalelser. Man hadde en viss respekt for embetet, og for ansvaret det medførte.

I dag har de færreste statsråder arbeiderbakgrunn. Til gjengjeld har det blitt desto viktigere å være folkelig. Enkelte statsråder mangler helt den rolleforståelsen som tidligere var en selvfølge.

Mens alminnelige folk før strakk seg oppover, mot kunnskap, idealer og respekt, er det i dag stikk motsatt: Vi har fått en kunnskapsforaktende politisk elite som strekker seg nedover og appellerer til det mest primitive i oss.

Se også:
Klassereisen og dørstokkmila
Ryggmargsrefleks
Nøytral journalistikk

Betraktninger - Frustrasjoner - Samfunn & politikk | 0 kommentarer

Men too!

En undersøkelse utført av NTNU ved 22 skoler i 2013–14 fant at jenter og gutter utsettes omtrent like ofte for seksuell trakassering. Jenter blir riktignok noe oftere utsatt for seksuell tvang enn det gutter blir, men denne forskjellen er ikke stor (35 % vs. 25 %).

Også de som begår trakassering er av begge kjønn. Det er noe flere gutter, men heller ikke her er forskjellen stor (46 % vs. 34 %).

Undersøkelsen viser dessuten at det har blitt mindre seksuell trakassering i løpet av de siste seks årene (jf. Bendixen & Kennair, 2008).

Selv om man ikke uten videre kan generalisere disse funnene til andre sammenhenger, burde det være av interesse at de avviker så pass mye fra gjengs oppfatning. Enda mer interessant er det derfor at slike funn i liten grad har noen innvirkning på offentlig debatt.

Når seksuell trakassering nesten utelukkende beskrives som noe menn gjør mot kvinner, kan det skyldes flere forhold:

For det første danner ny forskning i liten grad basis for alminnelig debatt, uansett sammenheng. I den grad resultatene i det hele tatt når ut i media, skjer det vanligvis enten lenge etterpå, eller i form av sterkt forenklede og dels misvisende populariseringer.

Det kan dessuten hende at oppfatningene våre i liten grad lar seg påvirke av nye fakta og statistikk. Den generelle forestillingen om at mannen er aktiv part og kvinnen er den som sjekkes opp, gjør det nærliggende å anta at overtramp og trakassering først og fremst forekommer som en del av dette «spillet», og derfor følger samme mønster.

Det kan også ha betydning at de fleste gutter/menn antas å tåle slike opplevelser bedre, slik at trakassering av gutter oppfattes som mindre alvorlig enn trakassering av jenter. Men det avgjørende burde ikke være hvordan kjønnene opplever slikt i gjennomsnitt. Det er som kjent større forskjeller mellom individer enn mellom kjønn, og den enkelte gutt kan derfor være like sårbar som en jente.

Se også:
Hva gjør vi med seksuell trakassering?
Villdyr og vanlige mannsgriser
Vold, kjønn, grupper og statistikk

Betraktninger - Kjønn | 0 kommentarer