Floken i nettet

I en bokanmeldelse i Klassekampen finner Susanne Christensen det for godt å trekke en forbindelse mellom Harald Eia og Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare fryktelig ufint, det er helt meningsløst.

Christensen lager seg en kategori – «sinte menn» – som er så vid og vag at de fleste hun ikke liker kan få plass der. Selv menn som ikke er sinte i det hele tatt. Eller som ihvertfall ikke var det før nå.

Dette ligner på det C-momentet enkelte høyreorienterte pleier å foreta når de forbinder sosialdemokrati med Stalin. Men Christensens kategorisering er enda verre: Den er ikke bare generaliserende og overdrevet, den er en kategorifeil. For Harald Eia og Hjernevask bedrev ikke politikk. Tvert om. Det var jo blant annet dette de kritiserte ved forskningen i enkelte fagmiljøer: at ideologi er med på å legge føringer, og at dette fører til vitenskapelig uredelighet.

Det er mye programserien Hjernevask kan kritiseres for. Den ble etter min mening i overkant tabloid til forskningsjournalistikk å være. Man var selektiv og manipulerende i måten forskerne ble framstilt på. Relevante motforestillinger kom dårlig frem. Den konfronterende stilen fungerte mest som (smakløs) underholdning, og bidro i liten grad til forståelse. Dette er synd, for det de tok opp var svært viktig.

Eia kommenterte selv Christensens uttalelser i bloggen hennes (diskusjonen er slettet pga. hets-kommentarer), og Christensen svarte blant annet at både Eia og Behring Breivik «har spørsmål om kjønn», og at de begge «har vondt og vil gjøre om på ting».

Bortsett fra påstanden om at Eia har vondt (det aner jeg ikke), er ikke dette direkte feil. Det er bare meningsløst. Eias spørsmål gjaldt forskningsmetoder (bl.a. i fbm. forskning på kjønn), og han ønsker formodentlig å gjøre om på disse slik at de blir i tråd med de vitenskapelige idealer som vanligvis er en selvfølge. Jeg aner ikke hva Eias politiske ståsted er, og det gjør naturligvis ikke Christensen heller. ABB er på sin side mye rart, og jeg tviler på om vi noen gang kommer helt til bunns i det. Av det som kan beskrives i ideologiske termer er han blant annet antifeminist, men han ønsker vel å gjøre om på det meste. Han vil f.eks. ha borgerkrig, utrenskninger, massakrer og religiøst diktatur.

Med en oppfinnsom metafor hevder Christensen at både Eia og ABB er «menn med armen i været i det samme klasselokalet». I såfall må det nok dreie seg om såkalt åpent klasserom, hvor vi alle rekker opp hånda av og til.

Men jeg skjønner jo at det er lettvint å betrakte alle man er uenig med som en del av et sammenhengende hele. Da slipper man å forstå, og langt på vei også å argumentere. Vi ser dette f.eks. hos konspirasjonsteoretikere som Anders Behring Breivik. Og nå altså hos Susanne Christensen.

Se også:
Konspirasjonsteori som politisk brekkstang
Språkreform
Den universelle Stalin-testen
Myten om den blanke tavle
Frykt og uvitenhet bør heller ikke konserveres
Utjevning eller likestilling
Kjønn som akademisk konstruksjon
Sannhet, selvrefleksjon og synsing

Som flere har påpekt: Det stemmer ikke at troll sprekker i sola. Men så er det heller ikke derfor de bør fram i dagen. Troll vises i sola. Vi ser hvem de er og hva de foretar seg. Og ikke minst: Folk kan se hvor stygge de er.

Jeg er ikke enig med dem som hevder at det er «legitimering» å slippe meninger til i avisspaltene. Et offentlig medium er verken en talerstol eller en godkjenningsinstans. Tvert om: Offentlig debatt er selve mekanismen for imøtegåelse, kritikk og fordømmelse. Det er sånn vi får presentert motargumenter, og det er sånn vi får tatt avstand fra det vi mener er forkastelig. Ytringer som henvises til lukkede eller sekteriske fora gjøres i praksis utilgjengelig for motforestillinger.

Dette betyr på ingen måte at det bør være fritt fram. Moderering og et bevisst redaktøransvar er helt nødvendig for å hindre at debatter forfaller til skittkasting og støy. Dagens praksis i avisene er selvmotsigende. Man er nøye på hva slags kronikker man slipper til, samtidig som man lar folk få herje mer eller mindre fritt i kommentarfeltene. Artikkelforfatterne selv deltar så godt som aldri i debattene, og andre seriøse debattanter skremmes vekk av det klimaet som hersker der. Så det bør modereres, men med hensyn på folkeskikk, debattkultur og form, ikke selve meningsinnholdet.

Folk skifter nødig mening. Istedenfor å veie informasjon saklig og nøkternt, og trekke rasjonelle konklusjoner, filtrerer og tolker vi snarere informasjonen til å passe med det vi mener fra før. Dette gjelder ikke bare mennesker med ytterliggående standpunkter, men de fleste av oss. Likevel: Folk er i stand til å endre mening. Vi påvirker tross alt hverandre.

Og det er klart at hatefulle ord som slipper til offentlig kan påvirke andres holdninger og handlinger. Men det samme gjelder jo alle andre argumenter. Hvorfor har mange så liten tro på sine egne standpunkter?

Jeg tror at dokumenterte påstander jevnt over virker mer overbevisende enn udokumenterte. Jeg tror at konsistente resonnementer er mer overbevisende enn inkonsistente. Jeg tror gjennomtenkte og saklige argumenter overbeviser flere enn frustrerte utbrudd gjør. Jeg tror man vinner flere ved å ta utgangspunkt i det de faktisk sier istedenfor å bedrive stempling og personkarakteristikker. Og jeg tror at det å kunne se en sak fra flere sider, og å lytte til motparten, har mer påvirkningskraft enn det å framstå som ensidig og steil. Ikke alltid og overfor alle, men stort sett, overfor de fleste.

Kort sagt: Selv om de hatefulle er i stand til å vinne andre for sin sak, tror jeg at en åpen debatt vil forebygge mer ekstremisme enn den skaper.

Men jeg snakker altså ikke om å få trollene til å sprekke. Selv om det også skjer av og til, er det ikke først og fremst de vi kan håpe å overbevise. Det er de andre: De som (ennå) ikke er hatefulle eller ekstreme, men som kanskje er skeptiske til det som er fremmed. De som føler seg utrygge eller mener at de ikke blir tatt på alvor. De som får høre at de er «grumsete» og «islamofobe», og derfor ikke deltar i debatten selv.

For det er naturligvis de anstendige og moderate som skremmes bort når de blir kalt stygge ting. Virkelige rasister og konspirasjonsteoretikere dyrker gjerne offerrollen, og lar seg neppe stoppe av slike betegnelser.

Jeg er redd for at man ved å knytte en forbindelse mellom legitime og ekstreme synspunkter, øker sannsynligheten for at noen faktisk kommer i dårlig selskap. Man stigmatiserer det legitime samtidig som man indirekte legitimerer det man ønsker å fordømme. De som mest trenger å bli tatt på alvor assosieres med miljøer som mer enn gjerne tar imot dem, og da uten innblanding fra oss andre.

Det er neppe særlig lurt.

Se også: Politisk vaksinering
Oppdatering: Jeg anbefaler Bjørn Stærks «10 bud for god debatt»