Nøytral journalistikk

Balansen i media har blitt mye bedre de siste årene.

Når f.eks. fageksperter blir invitert til TV-debatt, er man nå nøye med å også få med kunnskapsløse personer i panelet. Det gammeldagse skillet mellom viten og meninger er dermed så godt som utvisket.

Avisene er også blitt flinkere: Mens kronikkplass tidligere ble forbehold folk som visste hva de snakket om, er det nå tilstrekkelig at man greier å sende inn teksten.

Men vi er ikke i mål. Det er f.eks. langt igjen til at gode og onde krefter er likeverdig representert. Det har riktignok skjedd en utvikling på dette feltet i en del andre land, men vi henger fremdeles håpløst etter her hjemme. Nesten daglig hører vi fra folk som vil redde verden; nå er det på tide å slippe til de som vil ødelegge den.

Betraktninger - Etikk - Frustrasjoner - Tant & fjas - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Helligdagsfred

Politiet ber folk klippe plenen en annen dag enn søndag, melder lokalavisen. Jeg holder med politiet.

Folk er forskjellige. Noen trives med spetakkel rundt seg til enhver tid, og mange legger visst knapt merke til slikt. Men en del av oss plages av støy. Selv vil jeg f.eks. gjerne kunne sitte på terrassen med en bok på finværsdager. Sommeren er så kort på våre kanter.

Helst hadde jeg sett at støy var unntaket, istedenfor regelen, som i dag. Dette er åpenbart for mye forlangt, men tenk om vi i det minste kunne hatt én dag i uka – bare én – uten gressklippere som avløser hverandre? Én dag uten motorsager, vinkelslipere eller boremaskiner? En ukedag uten snekring og hamring, uten rop og skrik, og uten hunder som av uforståelige grunner får stå ute og bjeffe i timevis – hadde ikke det vært noe?

Tenk, en hel dag med bare fuglekvitter og vindsus i trærne.

Den opprinnelige begrunnelsen for helligdagsfreden var religiøs. Senere var det roen som var poenget, men den har nok også gått ut på dato, siden loven i dag sjelden håndheves. Egentlig burde det ikke være nødvendig med verken religiøse eller juridiske forbud. Det burde holde med folkeskikk og omtanke for andre.

Personlig blåser jeg i «helligdag» som sådan. Religion er en privatsak, og det angår ikke meg hva folk bruker tiden sin til.

Freden, derimot, bør vi ta vare på, for den er nesten utryddet.

Og hvem vet, kanskje de som liker leven og ståhei også kan ha godt av å kjenne litt på stillheten iblant? Etter seks dager med motordur, saging, banking, roping, bjeffing og skrål, har det kanskje noe for seg – i det minste som en avveksling – å la egne tanker slippe til?

Jeg tror det.

Se også: Gjennom marg og bein

Betraktninger - Frustrasjoner | 0 kommentarer

Behandlingen av verdikonservative i dag

«Det sitter langt inne å forsvare Nina Karin Monsen», skriver Tomas Moltu (1. kandidat for Partiet De Kristne i Hordaland) i Bergens Tidende i dag. Ikke fordi synspunktene hennes vanskelig lar seg å forsvare, slik man kanskje kunne tro, men fordi «enhver som forsvarer det heterofile ekteskapet blir trakassert, mobbet og fryst ut».

«Behandlingen av verdikonservative i dag er verre enn det homofile har opplevd i Norge», hevder Moltu.

Makan til vås.

Det Nina Karin Monsen gjør, er ikke å «framholde ekteskapet», men å trakassere og spre myter om homofile. I tillegg farer hun med fusk, og framstiller fordommene sine som «forskning».

Joda, hun blir nok trakassert, hun også, men dette er altså grunnen. Når man selv fremmer synspunkter som innebærer stigmatisering og fordømmelse av andre, blir det en smule patetisk å syte over dårlig behandling. Dessuten må man naturligvis forvente at synspunkter møter sterk kritikk når de ligger langt unna det gjengse. Det er ikke dermed snakk om «utfrysing».

Ekteskapet er i dag først og fremst en juridisk institusjon. Rammene er gitt av loven, i hht. alminnelige demokratiske prosesser. Historisk sett er ekteskapet langt eldre enn kristendommen. Det har eksistert i mange forskjellige former, hvorav noen går helt på tvers av det verdikonservative innbiller seg er eviggyldig.

Ekteskapet som religiøs institusjon er en sak som hører hjemme innenfor de enkelte trossamfunn, og det ville vært fint om denne debatten ble holdt klart atskilt fra den demokratiske/juridiske, samt at all religiøst begrunnet diskriminering begrenses til de regler og ritualer trossamfunnene selv rår over.

Behandlingen av verdikonservative i dag kan selvsagt ikke på noen måte sammenlignes med det homofile har opplevd i Norge. Verdikonservative blir ikke banket opp. De blir ikke arrestert og kastet i fengsel. De må ikke skjule følelsene sine. Og kritikken driver dem neppe til selvmord.

Se også: Å legge lista

Frustrasjoner - Religion - Sekularitet - Ytringsfrihet | 0 kommentarer

Når det rimer i kjøleskapet

Kriseoppskrifter
som sparer en time:
man tar det man har,
men maten skal rime!

Sprøtt, rødt kjøtt
grilla gris med ris
mos med ansjos
is på vanlig vis

Kolje kokt i olje,
safran og parmesan
reddik lagt i edikk,
tran og marsipan

Suppe, flesk og duppe
varmrøkt gjøk med løk
sukret rips ‘n chips
frukt fra fjerne strøk

Konjakk og pastinakk
pommes frites i akevitt
lutefisk med snøfrisk
hvitt og glutenfritt!

Jarlsberg med Carlsberg
rosin i brennevin
gammelost og eplemost
vin og margarin

Noe billig kokt med chili
makrell, helt naturell
noe harry med litt karri
skjell med karamell

Gaffelbit på vaffel
baguett med kotelett
speket sik i aspic
hovedrett med fett

Gulrøtter, peanøtter
stor og het potet
gorgonzola, coca cola
i all enkelhet

Bøffelmelk med trøffel
smågodt med kompott
ørekyte-gryte
hot, og veldig godt!

Karbonade, sjokolade
sukkerbit med sprit
ål på bål med stuet kål
très bon appétit!

Strofer - Tant & fjas | 0 kommentarer

Når media sprer frykt

I en kommentar i VG illustrerer Frithjof Jacobsen en tankegang omkring terror som dessverre har blitt vanlig, der det å ta truslene på alvor resulterer i alarmisme.

Han mener for eksempel at det er «fjollete» å sammenligne terrorfare med faren for å bli drept i trafikken.

Men terroristenes mål er å spre frykt. Da blir det ikke bare relevant, men også et viktig motmiddel å illustrere hvor liten den reelle risikoen er, f.eks. ved å sammenligne med ulykker vi sjelden bekymrer oss over. Tilsvarende bidrar krigsoverskrifter («Europa under angrep») til å hjelpe terroristene.

For mens selve terroraksjonene totalt sett utgjør en liten fare, kan frykten for terror være ødeleggende for et samfunn. Som Jacobsen selv nevner, kan dette ha spilt en viktig rolle både for at Trump ble valgt til president og for fremveksten av høyreekstremisme i Europa.

«Skal de liberale demokratiene slik vi kjenner dem overleve er de nødt til å vinne kampen mot terroren», skriver Jacobsen. Men hva betyr det? Han innrømmer at ikke all terror kan unngås, men det må visst bli færre angrep enn i dag. Hvor mange færre, og til hvilken pris? Og på hvilken måte truer selve terroraksjonene de liberale demokratiene i dag? Det er vel snarere frykten for terroren, som er helt ute av proporsjoner, som truer verdiene våre? I så fall blir vår oppgave, når vi ikke uten videre kan hindre terroren, å i det minste la være å bidra til frykten?

Skal de liberale demokratiene overleve, betinger det først og fremst at vi ikke firer på de grunnleggende prinsippene de er bygget på. Særlig ikke når tiltakene primært handler om å demonstrere handlekraft, og mest sannsynlig gjør svært liten forskjell på en allerede minimal fare.

Keep calm and carry on. Vi må opprettholde moralen, ikke bidra til å ødelegge den.

Å ta terrortrusselen på alvor er noe helt annet. Det betyr å finne tiltak som faktisk nytter, og som ikke undergraver det samfunnet vi skal beskytte. Dvs, vi må tenke forebyggende: Forstå radikaliseringen, sørge for god integrering, imøtegå ekstreme holdninger der de opptrer, bøte på sosiale forhold som gjør det lettere for ekstremister å rekruttere. Dette er langsiktige prosesser. I mellomtiden må vi framfor alt unngå å oppføre oss som terroristenes nyttige idioter.

«Vi må forstå at friheten noen ganger koster», skriver Jacobsen avslutningsvis. Ja, nettopp. Og ikke bare noen ganger, men alltid. Frihet koster bl.a. litt utrygghet. Mens trygghet antakelig koster svært mye ufrihet. Ja, selv illusjonen av trygghet kan vise seg å koste oss dyrt.

Se også:
Terror by proxy
Redd nok

Betraktninger - Overvåkning - Samfunn & politikk - Terrorisme | 0 kommentarer

Fritt fall

Fascisme kan i en viss forstand betraktes som noe naturlig. Dette er ikke ment formildende; jeg er ikke blant dem som regner «naturlig» som noe positivt. Men det er visse sider ved vår natur som kommer til uttrykk når trygghet og stabilitet trues. Da faller vi tilbake til det primitive: egoisme, svart-hvitt-tenking, inn- og utgrupper, trygghet foran frihet, ønske om sterkt lederskap.

Det er derfor fascismen dukker opp igjen og igjen, om enn i litt forskjellig ham: I krisetider kommer tilbøyelighetene til overflata, og de danner grunnlag for politikk. Vanligvis holdes tendensene i sjakk. De demokratiske rammene pleier å holde. Fascismen er en ytterlighet, men en naturlig ytterlighet. Det er der vi ender hvis alt får falle fritt.

De motsatte egenskapene ligger riktignok også i vår natur – altruisme, omsorg, toleranse – men disse overstyres lett når samfunnsstrukturen svikter. De fleste av oss vil kunne drepe eller stjele mat fra fattige for å overleve. Vi er villige til å la fremmede dø, dersom vi tror det står mellom dem og oss. Sivilisasjonen er skjør.

Det finnes flere definisjonerfascisme, men enkelte karakteristiske trekk går igjen:

  • Nasjonalisme.
  • Korporativisme.
  • Myter om tidligere storhetstider, etterfulgt av forfall.
  • Visjoner om nasjonal gjenfødelse eller fornying.
  • Autoritarianisme.
  • Appell til følelser. Massemønstringer. Vektlegging av symboler og ritualer.
  • Anti-egalitære holdninger. Sosialdarwinisme. Renhetstankegang.
  • Anti-intellektualisme. Populisme.
  • Militarisme. Krigsromantikk. Vitalisme.
  • Samling mot felles fiende. Syndebukker, konspirasjonsteorier.
  • Vektlegging av «lov og orden».

I tillegg kommer trekk som er generelle for ikke-demokratiske samfunn:

  • Legitimering av politisk vold. Manglende respekt for menneskerettigheter.
  • Kontroll over massemedier. Sensur.
  • Korrupsjon og nepotisme.

Totalitære samfunn kan være basert på vidt forskjellige ideer. For eksempel bygger kommunismen på teorier og mål som står i direkte motsetning til fascismen. Islamismen tar på sin side utgangspunkt i religiøs dogmatikk istedenfor nasjonalisme. Likevel vil alle slike samfunn ligne hverandre. Undertrykkelse oppleves likt, uavhengig av hva som er (den angivelige) begrunnelsen for den.

Fascismen skiller seg ut ved at den er vag som ideologi. Den mangler en klar filosofi eller kanonisk tekst, og er i stedet basert på tradisjon og naturlige reflekser. Nasjonal gjenfødelse er imidlertid et kjernepunkt, ofte kombinert med etnosentrisk mytologi. Mange fascistiske partier har vært rasistiske.

Fascismen er først og fremst en reaksjon på endringer. Den er ikke avhengig av noen revolusjon. Undergravingen av demokratiet kan skje gradvis og snikende. «Spesielle omstendigheter» kan rettferdiggjøre unntak fra rettsikkerhet og demokratiske prinsipper, noe som igjen kan bane vei for flere unntak, osv. Det er en selvforsterkende prosess.

Det er dermed ikke nødvendigvis slik at fascisme er noe man enten har eller ikke har. Man kan snakke om grader, og visse holdninger og utviklingstrekk kan sies å berede grunnen for fascisme. Det er videre fullt mulig for en leder å bidra til en slik utvikling uten å bevisst bekjenne seg til noen fascistisk ideologi. Er f.eks. Vladimir Putin fascist? Er Donald Trump?

«The fabric of democracy is always fragile everywhere because it depends on the will of citizens to protect it, and when they become scared, when it becomes dangerous for them til defend it, it can go very quickly.»
Margaret Atwood
«There are many who do not know they are fascists but will find it out when the time comes.»
Ernest Hemingway
«Why, America’s the only free nation on earth. Besides! Country’s too big for a revolution. No, no! Couldn’t happen here!»
Sinclair Lewis
(It Can’t Happen Here)

Før trodde man at det var friheten som var en naturtilstand. Men det er omvendt. Individuell frihet er et kulturelt produkt av nyere dato, og den må vedlikeholdes kontinuerlig.

Se også:
Utglidning
Et kaldt land?
Kulturell mistillit
Er det ikke typisk?
Om sol og troll
Politisk vaksinering
Å misjonere for tvilen
Å male med rødt, hvitt og blått
De to friheter

Betraktninger - Frustrasjoner - Samfunn & politikk | 0 kommentarer

Dugnad for troverdigheten

Når hvem som helst kan skrive på nettet, bør vi være kritiske til det vi leser. Ikke minst bør vi være kritiske til hva vi selv skriver. Vi er dessverre ingen av delene.

For tida oversvømmes vi av falske nyheter, og det viser seg at disse sprer seg raskere enn ekte nyheter. En del av dem har startet som feiltakelser og misforståelser, noe er plantet bevisst av kyniske aktører, men ingen av delene ville utgjort noe stort problem dersom folk flest hadde hatt kritisk sans. Så, vær så snill:

  1. Del aldri noe som du er usikker på er sant. NB: Husk at dersom du klikker «liker» på noe i Facebook som er lagt ut i en åpen profil, deler du det automatisk med alle som kan lese deg.
  2. Sjekk alltid kilder når noen framsetter nye eller kontroversielle påstander. Dersom kildene mangler eller det kun vises til andre nettsteder som virker like usikre, er påstandene sannsynligvis usanne eller forvrengte.
  3. Nettsteder som uttrykker ekstreme meninger eller bruker et krasst språk, er generelt mindre pålitelige enn de som er mainstream og har en nøktern stil. Nettsteder drevet av privatpersoner eller ukjente organisasjoner er vanligvis mindre pålitelige enn de som drives av myndigheter, universiteter, store mediehus eller kjente organisasjoner. Nettsteder med en tydelig agenda er mindre pålitelige enn de som er mer åpne eller refererende. Dette gjelder særlig dersom agendaen er å overbevise deg om at alle andre tar feil.
  4. Når noen uten relevant fagbakgrunn uttaler seg på tvers av alminnelig vitenskapelig enighet, kan det stort sett alltid avfeies som tøv.
  5. Når noen med relevant fagbakgrunn uttaler seg på tvers av alminnelig vitenskapelig enighet, kan det være verdt å lytte til, men bare dersom vedkommende også viser til nye fakta eller ny forskning. Og selv da er det oftest feil.
  6. Hvis noe virker «helt utrolig» er det ofte fordi det ikke er sant.
  7. Skill mellom meningsytringer og fakta. Meninger kan være godt eller dårlig underbygget, men de er alltid subjektive. Faktapåstander er derimot sanne eller usanne, og dersom de ikke er åpenbart sanne, bør de dokumenteres. Jo mer uventet eller kontroversielt, desto bedre dokumentasjon bør man forvente.
  8. Alle har rett til egne meninger. Ingen har rett til egne fakta.
  9. Når noe beskrives som «alternativt», bør du spørre deg: «alternativt til hva?» Dersom det er snakk om alternativer til anerkjente vitenskapelige resultater, bør du være svært skeptisk. Husk at nye enkeltstudier kan underbygge nesten hva som helst, så det bør foreligge gode metaanalyser for at nye resultater og teorier skal ha troverdighet.
  10. Noen ganger menes alternativer til vitenskapelig tankegang som sådan. Enkelte hevder f.eks. at det finnes flere virkeligheter, osv. Dette innebærer at sant og usant opphører å ha noen mening.
  11. Det er generelt ingen sammenheng mellom sannhetsgehalten i en tekst og om du er enig i det som står der.
  12. Det er heller ingen sammenheng mellom hvorvidt du er enig og om teksten er «godt skrevet», selv om man ofte kan få inntrykk av at de to er synonymer.
  13. Hvis det du leser gjør deg veldig sint, bør du legge vekk teksten og roe deg ned før du leser på nytt. Gjenta prosessen helt til du kan lese alt uten å bli hissig. Sjekk så kilder, osv, før du evt. deler eller svarer.
  14. Tommelfingerregel: Dersom du rekker å poste et svar før sinnet har gitt seg, er du på feil medium.
  15. Hvis noe er merket med «satire» eller «humor», betyr det at innholdet ikke skal tas på alvor (annet enn evt. i symbolsk eller indirekte forstand). Humor er imidlertid ofte umerket også, dvs. det forventes at du skjønner dette selv. Ha alltid denne muligheten i bakhodet.
  16. Dersom du forstår utmerket godt at det er snakk om satire, men blir sint likevel, løses problemet enkelt med at du slutter å lese slikt.
  17. Hvis du velger å svare noen eller skrive et eget innlegg, og ønsker å bli tatt på alvor, bør du uttrykke deg slik at de som ikke er enige med deg fra før gidder å lese det du skriver. Det innebærer bl.a. å avstå fra skjellsord, trusler og nedrige personkarakteristikker. Det innebærer at du framfører meningene dine klart og forståelig, og argumenterer for dem. Det innebærer at du er i stand til forsvare påstander med å vise til pålitelige kilder.
  18. Det innebærer også at du behersker norsk sånn noenlunde, dvs. at du kan stave, sette sammen setninger og velge riktig ord, at du vet at store bokstaver kun brukes etter punktum samt først i egennavn og i enkelte forkortelser, mens spørsmålstegn og utropstegn bare skal brukes ett av gangen, osv.
  19. Merk at det heller ikke hjelper på troverdigheten å skrive på dialekt. Mange som ikke snakker dialekten din (og en god del av de som gjør det) vil oppfatte teksten som så tunglest at de ikke gidder å lese den. Dialekter er ikke skriftspråk, og har derfor ingen staveregler. Man må altså lage dem selv, underveis. Det er sikkert artig, men resultatet kan altså bli kryptisk.
  20. Hvis du ikke er opptatt av å bli tatt på alvor, bør du holde deg til fora der dette ikke forventes, f.eks. humorsider eller lukkede grupper. Eller du kan koble deg av nettet og bare skrive for deg selv.

Lykke til!

Betraktninger - Frustrasjoner - Media - Meta - Samfunn & politikk - Språk | 0 kommentarer

Hvilken elite tilhører du?

Makteliten:

  • Alle med politisk makt på riksplan, unntatt Frp, som pr. def. representerer folket, selv når de sitter i regjering.
  • Toppledere som får fallskjerm hvis de dummer seg ut.
  • Alle som tjener mer enn 20 millioner kr i året, unntatt fotballspillere og kriminelle.

Kunnskapseliten:

  • Alle med tittel forsker eller professor.
  • De fleste som omtales som ekspert, og som ikke har funnet på det selv. Unntak: USA-ekspert og SoMe-ekspert.
  • Alle som blir rådspurt (og ignorert) av politikere om faglige spørsmål.
  • Alle som kan så mye om et fagfelt at de nøler med å uttale seg skråsikkert.
  • Alle som skriver feilfritt norsk, tar kildekritikk på alvor, og vet forskjellen på korrelasjon og kausalitet.

Kultureliten:

  • Alle som jobber innenfor kulturfeltet, unntatt danseband.
  • Alle som skriver jevnlig om kultur i aviser, tidsskrifter og bøker.
  • Alle som liker billedkunst, teater, ballett, klassisk musikk eller lyrikk, og som gir uttrykk for dette offentlig.
  • Alle som kommer fra et godt møblert hjem, men som ikke er spesielt opptatt av penger.
  • Alle som mener at Jo Nesbø, RBK og Ole Ivars er mindre viktig enn Ibsen, Grieg og Munch.

Meningseliten:

  • De fleste kommentatorer i media, unntatt i medier som identifiserer seg som kontrære, alternative, etc.
  • De fleste med såkalt politisk korrekte (PK) meninger, særlig innenfor området innvandring, og som uttrykker disse offentlig.
  • Alle i kunnskapseliten som uttaler seg slik at det gir faglig støtte til PK meninger.

Feministeliten:

  • Den delen av meningseliten som har uttalt seg om spørsmål knyttet til kjønn og kjønnsroller.

Vanlige folk:

  • De som står utenfor alle elitene. Altså en minoritet.

Regler:

  1. Når meningseliten kritiserer uttalelser fra noen utenfor meningseliten, kalles det «knebling».
  2. Når mennesker som tilhører elitene kritiserer synspunkter og holdninger som kan anses som folkelige, er dette å forstå som «forakt for vanlige folk».
  3. Når vanlige folk uttrykker forakt for elitenes synspunkter og holdninger, er det å forstå som «befriende ærlig» eller «sunn fornuft».
							
Betraktninger - Frustrasjoner - Samfunn & politikk - Tant & fjas | 2 kommentarer

Arbeidstidsparadoks

1) Hvis samfunnet skal være bærekraftig i framtida, må vi jobbe mer, sies det. Lengre dager, mindre fritid. Pensjonsalderen må heves.

2) Samtidig: Roboter og kunstig intelligens kan erstatte stadig flere av oss. Ikke bare i produksjonsarbeid, men også i serviceyrker, administrasjon og ekspertstillinger. Arbeid blir et knapt gode som vi må dele på.

Det er viktig å komme fram til en klok politikk for framtidas arbeidsliv, men da må vi først bli enige om virkelighetsbeskrivelsen.

Betraktninger - Samfunn & politikk | 1 kommentar

Utglidning

De som ønsker å begrense innvandringen har ofte legitime, rasjonelle grunner til det. Dette må jeg innse og anerkjenne, helt uavhengig av om jeg er enig i alle argumentene.

Mye av motstanden handler om utrygghet. Det er egentlig ganske selvsagt at det følger problemer med innvandring, både når det gjelder kriminalitet og kulturelle motsetninger. Disse problemene bør diskuteres åpent, slik at de kan reduseres mest mulig. Dessverre blir de i stedet ofte glattet over. God statistikk er vanskelig å finne. Folk får sine inntrykk basert på enkelthendelser og ufullstendige tall, gjerne vinklet og presentert via partsinnlegg. De som uroer seg opplever at de ikke blir tatt på alvor, eller verre: at de stemples som fremmedfiendtlige. Dette skaper mistillit, og skepsisen til innvandrere og meningsmotstandere blir større enn den hadde behøvd å være.

En del innvandringsmotstand er økonomisk begrunnet. Arbeidsinnvandring fra EØS legger press på lønninger, mens asylsøkere med lav arbeidsdeltakelse øker de offentlige utgiftene. Mange er bekymret for at velferdsstaten skal undergraves. Men også slike bekymringer blir ofte framstilt som overdrevne, eller som et utslag av følelseskulde.

På den annen side finnes også hat og rasisme. Fremmedfiendtlighet og konspirasjonstenking. Manglende empati med mennesker som lider. Slikt finnes naturligvis til enhver tid, men det blir mer synlig når det kommer fremmede hit, slik at det faktisk er noen å hate. Da får dessuten de hatefulle et publikum.

Og så, mellom disse leirene, finnes ulike avskygninger – mer eller mindre forståelige, mer eller mindre misforståtte.

Jeg er redd for at dette området imellom kan fungere som en rutsjebane. Ikke fordi alminnelige mennesker plutselig blir ekstremister over natten, men fordi folk foretrekker enkle svar, søker informasjon som bekrefter det de tror fra før, og lar seg lede av demagoger. Og, som sagt: Det hjelper heller ikke at mange stemples som tvilsomme i utgangspunktet.

Det er legitimt å protestere mot det man mener er uakseptabelt. Men hele hensikten faller bort hvis man mister sin egne verdier av syne på veien.

Se også:
Et kaldt land?
Kulturell mistillit
Er det ikke typisk?
Om sol og troll
Politisk vaksinering
Å misjonere for tvilen
Å male med rødt, hvitt og blått

Betraktninger - Etikk - Frustrasjoner - Samfunn & politikk | 13 kommentarer