Bygd, by og toleranse

Jeg kommer fra ei lita bygd, men har bodd mange år i byen. Etter å ha sammenlignet og tenkt litt, har jeg kommet fram til følgende:

Bygdefolk er nok snevre i den forstand at de er vant med små og oversiktlige forhold. Det som er fremmed er det som er langt unna. Dette vet man lite om, og man gjør seg gjerne opp lettvinte oppfatninger. Eller fordommer, om du vil. Til gjengjeld er bygdesamfunnet slik at det er vanskelig å stille seg likegyldig til folk.

De man møter til daglig kjenner man etter en stund personlig, og man må gjøre seg opp en mening om dem. Det fører gjerne til at fordommene faller, og de nye blir en del av fellesskapet. Derfor er det ofte på de små stedene at innvandrere opplever å bli en del av et sosialt nettverk.

I byene er det omvendt. Man blir riktignok vant til mangfold, men lite av dette angår en selv. Med så mange mennesker nært innpå en er det nettopp ekskluderende man trenger å være. Det er umulig å forholde seg til alle man støter på, så man blir nødt til å distansere seg fra de menneskene man ikke omgås. Og hvem er det man omgås? Jo, når man selv kan velge sin omgangskrets, velger man nettopp dem man har noe til felles med. Disse fellestrekkene kan selvsagt gå på andre ting enn hjemsted og språk, men betyr det at man er del av en heterogen kultur? Betyr det at man blir mer tolerant?

Ikke nødvendigvis. Kanskje tvert imot.

Leave a comment