Forargelse og straff

Denne teksten ble skrevet i 2000. Straffelovens §204 er senere blitt revidert, men synes ennå uklar mhp. momentene nevnt her.

Bakgrunn

Nok en gang snakker man om å myke opp pornoloven, og nok en gang ror man seg vekk, bl.a. fordi det finnes mennesker med ansvar som har problemer med å skjønne forskjellen på sex og vold. Politikerne har nemlig blitt gjort oppmerksom på at det finnes filmer som inneholder både sex og vold, og noen av dem har dermed kommet fram til at det kan bli vanskelig å håndheve en friere pornolov. Jeg skjønner ikke dette.

Dokumentarfilmen «The Shocking Truth» har dukket opp, svært beleilig. Denne viser angivelig hvor ille pornoindustrien virkelig er, og blir brukt for hva den er verdt i debatten. Filmen viser utdrag fra pornofilmer som har blitt vist på Canal+, og som visstnok skal være voldelige. Et nyhetsinnslag på TV viste noen glimt fra filmen, og jeg fikk ikke øye på verken vold eller tvang, men vi får anta at de som har sett hele filmen har fått med seg noe slikt.

Men tyder ikke dette i såfall på at loven er vanskelig å håndheve i dag? Hvorfor skulle dette bli vanskeligere dersom vi får en lov som tillater visning av vanlig sex også når tekstingen er på norsk?

Begreper

Som vanlig i slike debatter har man begynt å spikke fliser om hva som er porno og hva som er erotikk. Her synes jeg det er greit å holde seg til ordbokdefinisjonen. Den sier som regel noe sånt som at «pornografi er skrift eller bilder som har som formål å virke seksuelt opphissende». I praksis legger man ofte også en viss vekt på kontekst. Pornografi er som regel et kommersielt fenomen, og vanligvis noe som gjøres offentlig tilgjengelig. Dersom et kjærestepar tar opp sexfilm av seg selv, er det vel neppe pornografi i lovens forstand før de eventuelt bestemmer seg for å selge filmen eller f.eks. legge den ut på internett. Det er altså intensjonen (og til en hvis grad kontekst) som bestemmer hva som er porno, ikke innholdet i seg selv.

Begrepet «erotikk» er et mye løsere og videre begrep, slik jeg ser det. Jeg synes det eneste konsekvente vil være å si at all sex og framstilling av sex er erotikk. Dermed omfatter erotikken bl.a. pornoen.

Tilsvarende kan diskusjoner om henholdsvis «hardporno» og «mykporno» virke forvirrende, da folk legger svært ulikt innhold i disse begrepene. «Hardporno» betyr vanligvis at man får «se alt» (inkludert «kjønnsorganer i bevegelse»), men jeg har også sett det brukt i betydningen at det er vold med i bildet.

Det er ingen tvil om at debatten blir ryddigere når man gjør det klart hva man legger i begrepene. Men det er en avsporing å gjøre begrepene til hovedsaken. Man kan ikke legge opp en lov etter hva man kaller ting. Det bør derfor være helt uinteressant for en debatt om lovgivning hva hver enkelt av oss regner som erotikk, mykporno eller hardporno. Eller kunst, for den saks skyld.

Hensikten med en pornolov

Det å forby noe bør etter min mening være begrunnet i at dette «noe» antas å gå ut over noen. Det må i det minste oppleves som et problem for noen. I tillegg må man kunne kreve at forbudet er hensiktsmessig med hensyn på å få gjort noe med problemet.

Går porno utover noen? Det kan det selvsagt gjøre. Det finnes helt sikkert folk i pornoindustrien som på en eller annen måte er i en tvangssituasjon. Men da tvang også finnes i mange andre sammenhenger, og det dessuten finnes mange i pornobransjen som har valgt dette selv, må det da være langt mer fornuftig å angripe selve tvangen?

Har pornoen andre skadevirkninger? Det er ihvertfall noen påstander som blir gjentatt hver gang temaet diskuteres. Denne gangen er det bl.a. Mona Høiness som uttaler seg friskt og freidig. Påstandene er som følger:

  • «Folk som ser mye porno har økt risiko for å bli voldtektsforbrytere (eller får et skakkjørt seksualliv).»
  • «Pornobrukere trenger stadig råere porno.»

Den første påstanden har vært tilbakevist såpass mange ganger at man skulle tro at myten var avlivet for godt. Men det ser ut til at noen fortsatt ikke helt skjønner forskjellen på årsak og virkning. Jeg har ikke sett at den andre påstanden har vært undersøkt vitenskapelig. Men jeg finner den svært urimelig. Riktignok er det mulig å endre seksuelle preferanser i løpet av livet, men jeg tviler sterkt på at porno alene kan forårsake dette. Man begynner ihvertfall ikke å like voldtekt eller dyresex bare fordi man har sett mye vanlig porno. Jeg har en mistanke om at Mona Høiness og hennes likesinnede ikke aner hva de snakker om. Eller enda verre: at de fabrikerer argumenter for å rettferdiggjøre sitt personlige korstog mot det de ikke liker.

Dagens lov

Dagens pornolov er uheldig av flere grunner. For det første er den uklar. Det er forbudt å vise «kjønnsorganer i bevegelse», heter det. Men hvorfor sladder man da stillbilder? Er det kjønnsorganer som er «sammenkoblet» man mener? Det virker ikke helt slik heller, for erigerte peniser blir ofte sladdet når de står «alene», også. Men ikke alltid. Det ser f.eks. ut til at det er OK å vise slikt i Cupido, men ikke i f.eks. Aktuell Rapport.

I lovteksten brukes også begrepet «forrående». I dette uttrykket ligger det en antydning om at folk tar skade av å se porno. Hvis dette er feil (noe det altså ser ut til å være, ihvertfall for folk flest), er ikke begrepet meningsfylt annet enn som et subjektivt uttrykk for forargelse.

Nakenhet

Pornoloven er dessuten kjønnsdiskriminerende. Det sies ofte at pornoen i seg selv er kjønnsdiskriminerende, da den gjør kvinner til «objekter». En del porno er nok helt klart uttrykk for et tvilsomt kvinnesyn (uten at jeg synes det heller nødvendigvis kvalifiserer til forbud), men for en stor del fremstilles kjønnene noenlunde likeverdig i den usladdede pornoen. I den norske, sensurerte versjonen, derimot, er det annerledes. For det første sladdes (nesten) konsekvent mannens kjønnsorganer, mens kvinnens kan vises fram nesten fritt. Dessuten fører sensuren til at den pornoen som slipper igjennom stort sett er av typen «sprikende dame med sløret blikk». Hvis man virkelig er bekymret for hva slags holdninger pornoen legitimerer blant unge, kunne kanskje dette være et greit sted å begynne?

Videre: man sensurerer etter intensjonen bak materialet, og ikke etter innhold. Man forbyr altså porno, men kan la tilsvarende innhold passere dersom det vises i en annen hensikt. Mao: en ståpikk kan være greit dersom det er snakk om kunst (jfr. «Romance») eller f.eks. i en medisinsk reportasje på TV, men ikke dersom den inngår i en framstilling som har til hensikt å være opphissende. Hva slags signaler er det man ønsker å gi folk? Er det skadelig å assosiere kjønnsorganer med seksuell opphisselse? Er det ikke liksom slik ting fungerer? Eller er det slik at dette plutselig blir noe negativt når kroppsdelene havner på film?

Krav til en ny lov

Utgangspunktet for en lovendring bør være at sex og framstilling av sex i seg selv ikke er noe som bør lovreguleres. Det man bør regulere, er vold og tvang, men det gjelder jo ikke spesifikt for porno. Dersom det er begått virkelig vold eller tvang under innspillingen av en film, er det riktig å forby den. Dersom det foreligger mistanke om slike forhold, kan filmen betraktes som bevismateriale i en straffesak. Men dersom en pornofilm inneholder «liksom-vold», synes jeg dette skal behandles utfra de samme kriterier som voldsscener i andre typer filmer.

I alle andre sammenhenger bør pornoen bare være lovregulert mhp. hvor den skal være å finne, slik at de som tross alt blir moralsk forarget av nakenhet og seksuell lyst kan slippe å «utsettes» for dette ufrivillig. Dessuten må det være mulig for foreldre å bestemme hva barna skal få se, f.eks. på TV.

Hvorfor bry seg?

Til slutt: er nå dette egentlig så viktig? Kanskje ikke. De som vil, får jo tak i porno uansett. Men nettopp fordi dette jo er en bagatell, og fordi mange nødig vil innrømme at de er opptatt av temaet, har moralistene fått fritt spillerom. Og det er viktig.

Dersom vi bare stilltiende aksepterer at lover skal kunne tuftes på subjektiv synsing utfra hva enkelte ikke liker, kan dette ha uheldige konsekvenser også i andre sammenhenger.

This entry was posted in Kjønn, Samfunn & politikk, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *