Tanker om tro

Utgangspunktet

Om å velge

Mange kristne snakker om å «si ja til Jesus», «snu om», «velge vei», osv. Jeg tror dette er meningsløst. Man velger ikke livssyn noe mer enn man velger personlighet.

Nå kan det selvsagt diskuteres hvorvidt man egentlig velger noe som helst her i livet. Men selv med utgangspunkt i såkalt fri vilje, virker det for meg åpenbart at de virkelig store linjene i ens oppfatninger er et resultat av langvarig påvirkning opp gjennom hele livet; påvirkning man i svært liten grad har noen innflytelse over selv. Som regel er man ikke engang bevisst hvilke hendelser som har vært viktige for at man har blitt den man er og mener som man gjør. Jeg håper imidlertid at vi kan velge å ta konsekvensen av våre synspunkter i det daglige, samt respektere andres. Kanskje kan vi da til og med lære nok til at vi i det minste blir i stand til å innse det når våre synspunkter er bygd på gale forutsetninger?

Om statskirken

Da jeg var ganske ung, oppdaget jeg at jeg ikke var en kristen, og at jeg sannsynligvis aldri hadde vært det. For en del år siden tok jeg konsekvensen av dette, og meldte meg ut av statskirken. Jeg håper imidlertid at jeg ville ha hatt anstendighet til å melde meg ut også om jeg hadde vært kristen.

Statskirkeordningen er en hyklerisk institusjon som ikke hører hjemme i noe moderne demokrati. For det første strider den mot prinsippet om religionsfrihet, da den gir kristendommen en særstilling framfor andre religioner, og fordi kirken er sammenvevd med offentlige tjenester som undervisning, begravelser, vielser, historisk folkeregister, etc. For det andre er den basert på ufrivillig innmelding gjennom dåpen, noe som i seg selv er et overgrep. I alle andre foreninger må man selv ta initiativ for å melde seg inn.

Denne ordningen fører dessuten til kunstig høye medlemstall. Selv om statskirken ikke mottar statsstøtte pr. medlem slik andre trossamfunn gjør (nok et eksempel på forskjellsbehandling), brukes de fiktive medlemstallene som argument for å kalle det en «folkekirke». Dette brukes i neste omgang som et argument for å forsvare fortsatt særbehandling. Tro bør være en personlig sak, ikke en offentlig oppgave.

Om frelsen

Det at man i svært liten grad kan velge sitt eget livssyn betyr at bibelens idé om frelse gjennom tro er logisk uholdbar, og dertil grusom. For meg blir dette en grunn til å bevisst ta avstand fra kristendommen.

Å tro på Gud

Hva betyr «tro»?

Mange bruker spørsmålet «tror du på Gud?» til å grovsortere mennesker med hensyn til religion. Istedenfor å svare et definitivt nei på dette, vil jeg heller si at jeg finner spørsmålet meningsløst. Begrepet «tro» er i mine øyne uklart, og «Gud» har svært forskjellig mening alt etter hvem man spør.

Da jeg var liten anså jeg dette med å tro på Gud som å dreie seg om en antakelse, omtrent på linje med antakelser om hvordan været ville bli. Jeg kunne «tro» på Gud (med varierende definisjoner av begrepet Gud) den ene dagen, og blankt avvise det hele dagen etter. Som liten er man dessuten nokså ukritisk til det man blir fortalt. Derfor kunne jeg tro på Gud, men også f.eks. på julenissen.

Når man mangler viten om et emne, tyr man til antakelser. Disse blir så modifisert etterhvert som ny viten tilsier at man har tatt feil. Man slutter f.eks. å tro på julenissen. Når ny viten ikke er tilgjengelig, er det naturlig å spekulere. For eksempel vil en vitenskapelig hypotese ofte gå ut på å anta den mest sannsynlige av flere mulige fortolkninger av et observert resultat. Når det ikke er åpenbart hvilke forklaringer som er de mest sannsynlige, ligger det alltid et betydelig element av fri spekulasjon og kreativ tankegang bak en slik hypotese.

Page 1 of 5 | Next page