Opp alle jordens syvsovere!

En taus minoritet

I vår del av verden har fordommer og forskjellsbehandling vært på vikende front en stund. Verden går faktisk framover, ihvertfall på noen områder. Kvinnene har stort sett oppnådd likestilling med menn, selv om det ennå gjenstår en del inngrodde vaner hos mange av oss. De homofile begynner også få en viss aksept, ihvertfall i form av formelle rettigheter. Holdningene de møter blant «folk flest» er vel ennå noe mer varierende, men dersom vi ser bort fra den mest reaksjonære delen av kristenheten er folk stort sett blitt langt mindre fordømmende enn før. Vi ser en tilsvarende utvikling for holdningene overfor innvandrere og flyktninger med en annen hudfarge eller kultur enn de norskeste av oss. Selvsagt finnes det en god del rasisme og fremmedfiendtlighet ennå, men slike holdninger er i det minste blitt politisk ukorrekte.

Det er imidlertid én sosial gruppe i landet som fremdeles utsettes for omfattende diskriminering, både gjennom lovverket og av ubetenksomme mennesker. Dette er en nærmest usynliggjort gruppering, tvunget til taushet av skam og av de nedlatende holdningene de møter. Disse menneskene har aldri gjort opprør. De har heller ikke noen interesseorganisasjon som taler deres sak. Men dette betyr slett ikke at de er få. Det er ikke engang sikkert at de er i mindretall. Jeg snakker selvfølgelig om B-menneskene; disse kuede sliterne som hver morgen går sin ydmykende kanossagang mellom hoverende morgenfugler og pedantiske sjefer, opp mot stemplingsuret hvor deres karakter daglig blir registrert, målt og veid – og ofte funnet så altfor lett.

Kom ut, kom fram!

Inspirert av kvinnene, homsene, sigøynerne og dyslektikerne ønsker jeg med dette å bidra til økt forståelse for B-menneskenes situasjon. Men hver enkelt av oss må selv våge å komme ut av skapet. Eller sengen. Jeg får starte med meg selv.

Joda, jeg er et B-menneske. Jeg er en av disse som nesten aldri kan huske at vekkerklokka har ringt, som aldri har tid til frokost, som utnytter fleksitidsordningen til det ytterste og litt til, og som tilbringer arbeidstida fram til lunch i 50% koma. I likhet med mange av mine lidelsesfeller lover jeg meg selv daglig at i kveld skal jeg legge meg tidlig. Og det hender det jo også at jeg gjør. Men det hjelper lite å legge seg tidligere – man må sove også. Og akkurat det er ikke så enkelt å få til på den tida av døgnet man bobler over av energi og overskudd.

For døgnrytmen vår er ikke bare forskjøvet i forhold til det eplekjekke og statsautoriserte levesettet man finner hos A-mennesker, den har i tillegg en nærmest speilvendt profil. Det betyr at mens A-menneskene bråvåkner sprudlende og opplagt tidlig på morgenen, er fulle av overskudd på formiddagen, for så å bli gradvis trøttere utover ettermiddagen og kvelden, opplever vi det motsatte. Vi strever oss gradvis ut av søvnen utover formiddagen og føler oss ikke ordentlig ovenpå før mot slutten av arbeidsdagen. Stigningen fortsetter så gradvis utover kvelden før vi slukner brått utpå natta en gang.

A:              B:

«Når sola går ned i vest, arbeider den late best», heter det i ordtaket. La gå at man ikke visste bedre i gamle dager, men nå burde dette tøvet forlengst være modent for skraphaugen. Å være uopplagt tidlig på dagen har ingenting med latskap å gjøre. Men slike oppfatninger holder seg dessverre, og de forsterkes av det faktum at vi lever i et samfunn laget av og for A-mennesker, og hvor B-menneskene tvinges inn i et mønster der de framstår som mislykkede.

Kanskje du er en av oss? I såfall skal du heve deg over slik uvitenhet! Løft hodet og gå rakrygget inn i hverdagen, selv om du er trøtt. Du er like god som den ufordragelige kollegaen som kommer plystrende på jobb klokka seks. For når han kollapser på sofaen foran TV-en med en avis over hodet, er det din tur å være full av overskudd. Men det er det jo ingen som ser, for da er du ikke på jobb.

Arven etter fedrene

Det er åpenbart hva som er den egentlige grunnen til at man jobber fra tidlig på morgenen. Det er at man tidligere var avhengig av dagslys når man skulle hyppe poteter, slå korn, slakte griser, bøte garn eller hva det nå var. Siden har normer og regler holdt skikken i hevd, selv om begrunnelsen forlengst har gått ut på dato.

Den norske kulturbakgrunnen kunne neppe vært verre for oss B-mennesker. I bunnen ligger arven fra pietistene og det gamle jordbrukssamfunnet, med sine husmannsidealer om å «arbeide i sitt ansikts sved», «lide i taushet», om saligheten i slit og strev, osv. Oppå dette kom gruveselskapene, fabrikkene og industriherrene, og med det en undertrykkelse av mer verdslig og systematisk karakter. «Frigjøringen» fra dette igjen kom i form av klassekamp, arbeiderromantikk og fagforeninger, en kultur som bare forsterket dyrkingen av den tradisjonelle og edle proletar, og hvor stemplingskort, timelister og akkord inngikk som en naturlig del av liturgien.

Arbeidernes kamp har stort sett alltid stått om lønn. I den grad den har dreid seg om arbeidstid, har det vært et spørsmål om hvor mye, ikke når. Dette var naturlig i en periode da fritid knapt eksisterte, men nå begynner det kanskje å bli på tide å se nærmere på hvilke deler av døgnet vi er villige til å selge, og hvilke vi vil beholde for oss selv?

Det har selvsagt alltid eksistert noen alternativer for slike som oss. Enkelte har f.eks. funnet ut at de tross alt foretrekker skiftarbeid framfor vanlig dagtid. Andre har søkt tilflukt som nattevakter, drosjesjåfører, etc. Og det har jo alltid vært noen som har drevet i mer «frie» yrker, f.eks. innenfor kunst og underholdning. Slike har imidlertid alltid blitt sett ned på, og det blir de fremdeles. (Dette skyldes ikke bare det faktum at slike mennesker er mindre bundet av timeplanen enn oss andre, men har også sammenheng med den særnorske holdingen at ting som gir livet innhold og mening, er unyttig lek som bør henlegges til fritida.)

The future is so bright, I can't sleep

Rett skal være rett; etter hvert som samfunnet har blitt mer mangfoldig har livet også blitt enklere for avvikerne. Det finnes atskillig flere muligheter for et B-menneske i dag enn det gjorde for bare få år siden. Det har bl.a. kommet til flere arbeidsplasser med «uvanlig» arbeidstid. Fleksitidsordninger og tidskontoer blir stadig mer utbredt, og stadig mer fleksible. Hjemmekontorene begynner så smått å dukke opp. Epost, mobiltelefon og internett gjør oss stadig mindre avhengige av å måtte møte et bestemt sted til en bestemt tid.

Ting går altså den rette veien selv om det er langt igjen. Kanskje kan vi håpe på å få oppleve den dagen da felles arbeidstid kun forekommer når man er nødt til å koordinere innsatsen til flere mennesker, og ikke bare er noe som henger igjen pga. sedvane og stivbente systemer?

Jeg tror imidlertid vi gjør en feil dersom vi bare setter oss ned og venter på at alt skal ordne seg av seg selv. Vi bør tvert imot utnytte den positive utviklingen til å bli synlige i det etterhvert så fargerike landskapet. Først da kan vi ha håp om å være med å sette premissene for en av de viktigste kampene framover – den om tida.

[Ta tida tilbake]