Når men ingen for svinner

Noe har skjedd

Jeg synes det er viktig å kunne skrive brukbart. Og da snakker jeg ikke om litterære kvaliteter, men rett og slett det å kunne skrive noenlunde riktig, og gjøre seg forstått. I dag har mange problemer med det. Det har selvsagt alltid vært slik at noen sliter med språket. Men jeg innbiller meg at da jeg gikk på skolen på 70-tallet, var det først og fremst de som var faglig svake generelt som også skrev dårlig. Norsk var regnet som et viktig fag; om man ikke fikk med seg så mye annet, så skulle man ihvertfall lære å lese og skrive.

I dag er det visst ikke slik lenger. Jeg ser stadig eksempler på at intelligente og kunnskapsrike mennesker, med rimelig høy utdannelse, er ute av stand til å skrive noenlunde korrekt norsk. Betyr dette at de har glemt det de engang lærte på skolen? Eller er det snakk om mennesker som til tross for et dårlig utgangspunkt har greid å skaffe seg en bra utdannelse, men uten at dette har hjulpet noe på norskkunnskapene?

Den siste forklaringen kan kanskje stemme på dyslektikerne. Dysleksi er heldigvis ikke lenger noe alvorlig handicap for den som vil skaffe seg en utdannelse. Men jeg tror dette bare unntaksvis er forklaringen på dårlige skriveferdigheter. Det er som regel lett å kjenne igjen den type skrivefeil som dyslektikere gjør, og jeg synes det virker som det langt oftere bare er elementære språkkunnskaper det skorter på. Dysleksi er forresten heller ikke noen fullgod unnskyldning for å slurve med språket. Tross alt finnes det både ordbøker og tekstbehandlere med stavekontroll. Jeg synes man bør kunne forvente at de som har størst behov for slike hjelpemidler faktisk gidder å bruke dem.

Men det ser dessverre ut til at mange synes at slikt ikke er så farlig. «Folk skjønner da hva jeg mener», sier de. Men folk gjør ikke alltid det. Selv blir jeg ofte usikker på meningen når språket er uklart, tvetydig, usammenhengende, og fullt av grammatikalske og ortografiske feil.

Et annet poeng er at et ubehjelpelig språk er et veldig negativt signal utad. Bekjente vet sikkert at man kan være dyktig likevel, men en fremmed vil kanskje trekke en annen konklusjon.

Språket slår sprekker

Det mest iøyenfallende eksemplet på språklig oppløsning (i bokstavelig forstand) er den stadig mer utbredte uvanen med å dele opp ordene. Dette er feil, det er tungt å lese, og det kan forandre meningen fullstendig. Hvis man f.eks. mener «okselever» og «lammelår» bør man ikke skrive «okse lever» og «lamme lår». Det betyr nemlig noe helt annet. «En manns gris» er heller ikke det samme som en «en mannsgris», og «sju års krise» er litt mer alvorlig enn en «sjuårskrise», osv.

Man kan se dette overalt: på skilt og plakater, i reklamen, i bruksanvisninger, på nettet – ja, til og med i aviser og magasiner. Enkelte mener at dette skyldes påvirkning fra engelsk. På engelsk er nemlig en slik orddeling normen. Men det spørs om dette i såfall er hele forklaringen. Mange av de som gjør disse feilene har liten eller ingen erfaring med skriftlig engelsk. Man kan ihvertfall ikke stole på stavekontrollen i tekstbehandlere når det gjelder orddelingsfeil. Det er ikke umulig at f.eks. stavekontrollen i Microsoft Word er en vesentlig årsak til slike feil.

Sjekt eller sjipt?

I de senere årene har det blitt ganske vanlig blant norsk ungdom, særlig i Oslo og Bergen, å erstatte «kj»-lyden med «sj» når de snakker. Da dette er en muntlig feil, har det selvsagt mye mindre å si enn orddeling. Dessuten er det visstnok slike uttalefeil som gjør at språket endrer seg over tid (f.eks. skal skarre-R opprinnelig ha vært en uttalefeil). Men synd er det likevel, synes jeg.

Når en lyd forsvinner fra talespråket blir det tross alt mindre entydig og nyansert (noe jeg har kommentert i form av ei ikke altfor seriøs ordliste).

C U l8er, ali g8or :)

Vi lever i en travel tid, og måten vi kommuniserer på bærer preg av det. De færreste skriver lange brev for hånd lenger, og det er nesten ingen som gidder å vente på at brev skal komme fram i posten. I dag er det epost og tekstmeldinger som gjelder. Dette betyr at skriftlig kommunikasjon går lynkjapt; det er ikke uvanlig at folk sender flere titalls meldinger om dagen. Måten vi ordlegger oss på blir gjerne deretter. På mobiltelefonene er dessuten plassen begrenset.

I tillegg er den elektroniske kommunikasjonen preget av den kulturen den springer ut fra. Alt i alt betyr dette at skriftspråket i elektronisk kommunikasjon er preget av kompakte forkortelser, slang og fagsjargong. Stilen er generelt også mer muntlig enn skriftspråket i andre media. Nå er det selvsagt ikke noe galt i å bruke forkortelser eller sjargong. Det er derimot ille hvis det til slutt er det eneste vi kan.

Julegavetips til den som har alt: ordbok

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å skrive feil. Men det er heller ikke flaut å slå opp i ei ordbok. For det som er galt, er å gi blaffen i språket. Det er det viktigste verktøyet vi har. Kommunikasjon er forutsetningen for all samhandling, og dermed for all verdiskapning.

Men språk er langt viktigere enn både penger og arbeidsplasser. For det første er evnen til å forstå og uttrykke et budskap en forutsetning for å kunne ta del i demokratiet. En utarming av språket blant folk flest har som ytterste konsekvens at vi overlater styringen av samfunnet til en elite.

Språket er dessuten det materialet kulturen vår er bygget av. Det at vi kan formulere tankene våre presist – og ikke minst: at vi kan skrive ned det vi tenker og erfarer – er faktisk det som har gjort oss til noe mer enn bare ei ape med dårlig pels. I motsetning til andre dyr slipper vi å begynne på null for hver eneste generasjon. Språk har gjort oss i stand til å formulere resonnementer og sammenhenger, og har dermed gitt oss vitenskap, religion, filosofi og ikke minst: litteratur.

AMO

Språkrådet

Ordbok

This entry was posted in Språk. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Når men ingen for svinner

  1. Tiqui says:

    Har du blogget siden 2001? Ellers ble teksten produsert da?

    Det er en begredelige utvikling av språket fortsatt siden du skrev denne anmodningen om vern om språket. Jeg er så enig, så enig, og er svært fornøyd med at jeg fant dette julegavetipset nå når julen nærmer seg! På den annen side er det visst ikke mine nærmeste som trenger denne ordboken. Man har vel en tendens til å omgi seg med andre på noenlunde samme kommunikasjonsnivå.

  2. abre says:

    Takk for respons!

    Nei, jeg startet bloggen først i mai i år. Men jeg tok med meg en del tekster som jeg hadde hatt liggende på min gamle hjemmeside. Burde kanskje presisert dette et sted.

  3. Anathema says:

    “Jeg ser stadig eksempler på at intelligente og kunnskapsrike mennesker, med rimelig høy utdannelse, er ute av stand til å skrive noenlunde korrekt norsk.”

    Jepp, samme her. For en generasjon siden var det et tegn på intelligens at man kunne skrive korrekt norsk og vice versa. Men jeg ser stadig at mennesker jeg betrakter som intelligente, ikke greier det. De roter ikke bare med “ennå”-“enda” og “ettersom”-“etter som”, men tuller med helt grunnleggende staving, slik som “fyllt” og “værre”. For ikke å snakke om hvor dårlig de er i engelsk. Mange av disse er høyt utdannede og har høye stillinger. Dette gjelder særlig realister, er min påstand. Selvfølgelig ikke alle, da – du skriver for eksempel svært korrekt, såvidt jeg kan se.

    Det er ikke lenger noen skam å være dårlig i norsk; jeg tror det må være der det ligger. Det er plutselig blitt helt akseptabelt å ikke kunne stave, og da er det kanskje ingen grunn til å anstrenge seg for å lære korrekt norsk.

    Mange språkpuritanere er dessuten bekymret over importen av engelsk inn i språket. Det er ikke jeg – det er vel det eneste punktet hvor jeg er enig med Mads Larsen:-) Det er mange år siden jeg gikk over til å tenke på engelsk, så nå oversetter jeg stort sett i hodet mens jeg snakker.

  4. abre says:

    Vel, jeg er enig i at vi bør ha noen få, verdensomspennende språk som «alle» kan, men jeg ser ikke hvorfor dette skulle tilsi at vi bør la de nasjonale språkene dø ut. Språk er mye mer enn bare et middel til å gjøre seg forstått. Det er kultur og historie. Det er tilhørighet og identitet. Jeg synes sånt er veldig viktig.

    Men jeg synes blanding kan være ordentlig ille. Offisielle låneord er en ting; de er tatt opp i språknormen (så kan man være mer eller mindre enig i hvert tilfelle), men noen bruker også engelske ord midt i norsken etter eget forgodtbefinnende. Og skrivefeil er skrivefeil, enten det består i å stave feil, ta feil av grammatikken, eller å plutselig skrive et annet språk.

    «Det er mange år siden jeg gikk over til å tenke på engelsk, så nå oversetter jeg stort sett i hodet mens jeg snakker.»

    Hvorfor tenker du på engelsk?

  5. Anathema says:

    “Men jeg synes blanding kan være ordentlig ille.”

    Blanding synes jeg er helt greit. Jeg skriver ganske mye på engelsk etter hvert, selv om jeg vet at det går for å være fy-fy i språkpuritaner-kretser. Sylfest Lomheim, for eksempel, ville hatt sitt å si om språket mitt nå. Jeg tror engelsk langsomt kommer til å ta over, og jeg stritter ikke imot denne utviklingen.

    “Det er kultur og historie. Det er tilhørighet og identitet.”

    Ja og tja. Det er det Sylfest og banden hans sier også, og i mange år tenkte jeg også slik. Men nå tenker jeg at språket er ment å skulle bevege seg i takt med at samfunnet endrer seg.

    For eksempel mener jeg at Ivar Aasen kunne holdt seg der han var og ikke gått rundt og samlet dialekter. Det norske språket hadde i stor grad endret seg i retning dansk i løpet av de hundreårene vi var okkupert, og noe annet ville vært fullstendig unaturlig. Etter alle årene under dansk styre er det mer unaturlig å skulle gå tilbake til et språk som preget og ble preget av landet i middelalderen. På begynnelsen av 1800-tallet hadde samfunnet utviklet seg forbi dette språket. Nynorsk har dessuten det samme problemet som islandsk i at det er puritansk og derfor svært restriktivt overfor fremmedord.

    Når det er sagt, er jeg glad i nynorsk som sådan, og jeg leser med glede Målmannens blogg for språkets del. Han skriver på noe de kaller høgnorsk, og det er vakkert og poetisk (meningene hans er en annen skål – jeg prøver å lese ordene og grammatikken uten å få med meg innholdet). Jeg er også fascinert av at høgnorsk-folkene bruker akkusativ og dativ, siden jeg er en grammatikk-geek (for å få med litt engelsk).

    Dette kan jeg snakke mye og lenge om, kjenner jeg.

    “Hvorfor tenker du på engelsk?”

    Jeg formulerte meg på en tvetydig måte, men for å fjerne tvetydigheten: Dette var ikke noe bevisst valg. Første gang jeg la merke til at jeg tenkte på engelsk, var da jeg bodde i England, hvor jeg ble påvirket av engelsk fra alle hold. Dette har jo i stor grad å gjøre med hvilket språk man er omgitt av.

    Jeg har kun jobbet i internasjonale bedrifter og organisasjoner, hvor arbeidsspråket er engelsk. Videre blir jeg påvirket av engelskspråklige filmer, tv-serier, blader, nettsider osv osv. Det skal en kraftanstrengelse til å ikke gå over til å tenke på engelsk, tror jeg. Og det er altså denne kraftanstrengelsen jeg mener at det kanskje ikke er hensiktsmessig å gjøre.

    Engelsk har også lånord fra norsk, slik som “freedom”, “choose” og “fork”. Det første ordet lever videre i vanlig nynorsk, det andre i høgnorsk (å kjose) og sistnevnte i setesdalsdialekten. Disse lånordene stammer fra vikingetiden, og sier også noe om kultur og historie. Nemlig den historien at rundt år 1000 var Norge det ledende landet i Nord-Europa, og det var vi som var i posisjon til å påvirke de andre.

    Den historien som foregår rundt oss nå, tilsier at amerikanerne lykkes til fulle med sin kulturimperialisme, og det engelske språket sniker seg inn overalt.

    I tråd med at samfunnet globaliseres er det naturlig at språket også blir internasjonalt. Og i stedet for å lage oppkonstruerte språk som esperanto, er det fint å kunne ta i bruk et helhetlig språk.

    Engelsken kommer enten man vil det eller ei. Så spørsmålet er heller om man vil prøve å stå imot. If you know what I mean?

  6. abre says:

    «Blanding synes jeg er helt greit.»

    Javel. Men jeg synes dette høres litt inkonsekvent ut, dersom du er opptatt av at man skal skrive riktig.

    «Men nå tenker jeg at språket er ment å skulle bevege seg i takt med at samfunnet endrer seg.»

    Det er klart, men «samfunnet» er jo oss. Det er ikke noen anonym kraft som virker uavhengig av de valgene vi gjør. Dersom engelsken tar over, er det fordi vi har gjort det valget. For meg er språk i høyeste grad identitet. Som jeg nevnte i denne postingen kan jeg godt skrive både nynorsk og engelsk, men ingen av delene er mitt språk.

    Ellers er jeg enig i at utviklingen bør få skje naturlig, og at det er bakvendt å forsøke å rekonstruere språk, slik Ivar Aasen gjorde. Men den naturlige utviklingen er summen av det vi alle gjør, og jeg ser ingen grunn til at det å følge utviklingen skal være synonymt med å legge seg flat for endringer man er imot.

    Jeg kommer f.eks. aldri til å begynne å akseptere praksisen med orddeling, bare fordi noen kaller det «utvikling» og mener at det ikke er til å stoppe.

    Dessuten er det en vesensforskjell mellom å forsøke å påvirke endringer idet de skjer, og det å ville skru tida tilbake. Jeg tror f.eks. jeg ville kjempet mot svenskenes overtakelse av Herjedalen og Jämtland dersom jeg hadde bodd der da det skjedde. Dette tilsier ikke at jeg bør være tilhenger av å erobre det tilbake i dag. Ting blir riktig, men hva som blir riktig er et resultat av hva vi gjør. Det er noe vi alle i prinsippet har muligheten til å være med å påvirke.

    «Engelsken kommer enten man vil det eller ei. Så spørsmålet er heller om man vil prøve å stå imot. If you know what I mean?»

    Egentlig ikke. Jeg er helt enig i at «engelsken kommer», og jeg ønsker den velkommen. Det er ideen om at dette må skje på bekostning av norsk jeg ikke skjønner. For det er jo ikke slik at dersom vi lærer ett språk, må vi kutte ut et annet. Tvert om: jeg har hørt at de som er tospråklige lærer begge språk bedre enn de som lærer bare ett.

    Så det er to «kamper» her; den ene er for eller imot at vi tar i bruk mer engelsk. Der er jeg for. Det andre, som jeg mener er helt uavhengig av dette, er hvorvidt vi skal la vårt eget språk forfalle. Og det ser jeg ingen rasjonelle grunner til, selv når man ser bort fra slike sentimentale hensyn som kulturell identitet, litteratur og historie. Jeg ser heller ingen forskjell mellom å akseptere et slikt forfall, og det å gi blaffen i orddelingsfeil, feilstaving og brudd på grammatikalske regler.

  7. Anathema says:

    “dette høres litt inkonsekvent ut, dersom du er opptatt av at man skal skrive riktig.”

    Riktig norsk OG riktig engelsk. “Vår mote” og “like stilling” er en annen skål. Det er verken riktig norsk eller engelsk. (Kul overskrift, forresten.)

    Det hadde ikke gjort meg noe om alle land gikk over til å bruke engelsk som førstespråk. Faktisk tenker jeg at det kunne gjort underverker for internasjonal forståelse og toleranse.

    Det inkonsekvente ligger i at jeg, som har et så nerdete forhold til grammatikk, er villig til å gå over til engelsk, som muligens har den kjedeligste grammatikken i verden. (Det flotte med engelsk er alle de vakre ordene, som er nesten, men ikke helt, synonyme. Tysk, derimot, som er et av mine favorittspråk, har en grammatikk som taler til mitt hjerte. Men tysk er ikke lenger noe internasjonalt språk.)

    Det er muligens også inkonsekvent å være så opptatt av gamle språk og dialekter samtidig som man er for internasjonal ensretting av språket.

    Hva er vitsen med å holde i hevd et språk som folket ikke vil bruke? Usus, bruker Sylfest å si. Usus er folkeviljen. Men dette greier han altså å forene med en ikke-demokratisk nidkjærhet for spredning av nynorsk.

    “Dersom engelsken tar over, er det fordi vi har gjort det valget.”

    Jeg tror det krever større innsats å holde igjen enn å la engelsken skylle innover oss. Vi må altså bevisst gå inn for å holde på norsken. Dersom man ønsker det, må det i så fall være fordi man mener at det norske språket er sentralt for vår identitet. Og det er det jo forsåvidt, men vår identitet er i endring fra nasjonalstatinnbygger til verdensdel-innbygger, tror jeg.

    Ellers er det mulig vi snakker forbi hverandre: Jeg får også frysninger av sjipt og sjino, men tenker at det ikke har noe å gjøre med en eventuell overgang til engelsk, men er et slags bastardforsøk på å forene norsk og engelsk. Når det er sagt, ville en slik forening antageligvis være demokratisk ut fra usus-tankegangen, men det skjærer i øret allikevel.

    Så ja, det er mulig jeg er litt inkonsekvent. Men det er vanskelig å være konsekvent i språkspørsmål uten å samtidig være bakstreversk og udemokratisk. Jeg ønsker at folket skal få bestemme, men ser også at folket kan ta feil.

    De to siste kommentarene mine er svært preget av “stream of consciousness”-prinsippet, ser jeg. Beklager uryddigheten.

  8. abre says:

    «Riktig norsk OG riktig engelsk. “Vår mote” og “like stilling” er en annen skål. Det er verken riktig norsk eller engelsk.»

    Dersom riktig norsk og riktig engelsk står i samme setning, mener jeg det blir samme sak som «like stilling», siden riktig engelsk er gal norsk.

    «Det hadde ikke gjort meg noe om alle land gikk over til å bruke engelsk som førstespråk. Faktisk tenker jeg at det kunne gjort underverker for internasjonal forståelse og toleranse.»

    Engelsk som andrespråk vil ha nesten samme effekt, uten alle de stygge bivirkningene.

    «Hva er vitsen med å holde i hevd et språk som folket ikke vil bruke?»

    Dette argumentet skjønner jeg ikke. Det er da mennesker som vil bruke bokmål? Og nynorsk? Hvor mange må de være for at de er «folk»?

    «Jeg tror det krever større innsats å holde igjen enn å la engelsken skylle innover oss.»

    Ja, for noen. Men uansett er det snakk om et valg. Jeg synes folk skal få velge det de selv mener er riktig, men jeg synes ikke man skal trekke på skuldrene til ting man faktisk er uenig i.

    «Jeg får også frysninger av sjipt og sjino, men tenker at det ikke har noe å gjøre med en eventuell overgang til engelsk, men er et slags bastardforsøk på å forene norsk og engelsk.»

    Norske og engelske ord i samme setning kan være ille og det kan være greit. Jeg synes f.eks. det kan være greit når det er snakk om ord som allerede har blitt offisielt norsk, eller når det gjelder nye begreper som vi manglet gode oversettelser for, og som får «satt seg» før vi evt. rekker å komme med et alternativ. Eksempler: blogg og joystick. Jeg synes det er ille når folk blander helt etter eget hode, eller når de engelske ordene virker påtatte og unødvendige.

    Men verst blir denne praksisen når det ender i «bastardforsøk», som du sier. Jeg får f.eks. enda mer frysninger av «kidsa» enn av sjipt og sjino.

    «Jeg ønsker at folket skal få bestemme, men ser også at folket kan ta feil.»

    Jeg mener at folket bare kan ta feil i spørsmål som har objektive fasitsvar, og slikt bør uansett ikke overlates til politikken. :)

    Ellers var det da deilig at vi fant noe vi var uenige om. ;)

  9. Anathema says:

    “Dersom riktig norsk og riktig engelsk står i samme setning, mener jeg det blir samme sak som «like stilling», siden riktig engelsk er gal norsk.”

    Eventuelt gal engelsk… Hva om det står i annenhver setning – det blir bare galt;-)? Men ellers er jeg uenig. Jeg synes ikke det er i samme liga som “vår mote”. Det er i grunnen en helt annen idrett.

    “Det er da mennesker som vil holde i hevd bokmål?”

    Som sagt, det var stream of consciousness (bevissthetsstrøm?), beklager. Dette hadde med tysk som verdensspråk å gjøre, for dét vil ikke folk bruke lenger.

    “Jeg synes folk skal få velge hva de vil for seg selv”

    Jammen jammen, hver enkelt kan da ikke velge om h*n vil ha engelsk, norsk eller blandings som skriftspråk?

    “Eksempler: blogg og joystick.”

    Der berørte du dessverre noe annet jeg er interessert i, så da må jeg si litt om det også. Dette mener jeg nemlig i stor grad er en illusjon. Det gikk opp for meg for noen år siden da jeg snakket med to danske gutter, som mobbet meg for at nordmenn staver majones majones – og ikke mayonnaise. De syntes altså “majones” var bondete.

    Graden av språklig proteksjonisme varierer omtrent slik: Dansk -> bokmål -> nynorsk -> islandsk. I islandsk har de som kjent ikke lånord i det hele tatt, men må konstruere nye islandske ord for hver nye dings de importerer, gjerne gjennom sammenslåinger.

    Omtrent på den tiden jeg ble mobbet for majones, ble det vedtatt av Sylfest og gutta (Språkrådet) at det skulle bli lov å skrive “skåre” og “pøbb”. Alle vred seg i vemmelse. Siden dess har usus snappet opp “skåre”, mens “pøbb” sitter lengre inne.

    I min barndom gikk “tape” over til å hete “teip”, og den samme oppstandelsen da. I dag skriver jeg “teip”.

    Sylfest mener for øvrig at “hotpants” bør kalles “globukse” på norsk (Hehehe, dobbel meining, ikkje sant, oss gutane glor jo, ikkje sant?). Den tror jeg aldri vil komme…

    “mer frysninger av «kidsa» enn av sjipt og sjino.”

    “Kidsa” synes jeg er innovativt og kult, dersom det brukes som slang i en uformell tekst.

    “Jeg mener at folket bare kan ta feil i spørsmål som har objektive fasitsvar, og slikt bør uansett ikke overlates til politikken.”

    Du er altså imot Språkrådet? Men noen må jo bestemme hva slags språk som skal være korrekt? Eller var det en helt generell politisk betraktning?

    “Ellers var det da deilig at vi fant noe vi var uenige om.”

    Håhå, har du glemt alle likestillingsdiskusjonene våre? I så fall, ta en kikk inne hos HHS i sen romjul – det var for øvrig i den gode, gamle tiden før jeg begynte å blogge og fortsatt hadde tid til andre ting. Sukk. Blogging er i sannhet avhengighetsskapende. Ser forresten at Avil staver det “blågging”. Det kommer nok.

    Så “like stilling” er nok ikke det eneste vi er uenige om (pun intended – eller “ordspel med åsikt”).

    Men fra spøk til revolver: Det gjør meg ingenting å være uenig med deg, for jeg vet at du ikke tar saklig uenighet personlig, hvilket er fint. Og jeg respekterer virkelig både meningene dine og måten du argumenterer på. Det er derfor jeg liker deg, ikke fordi jeg tror vi er enig om alt:-) (se om du greier å si noe generelt om det ;-)).

  10. abre says:

    «Jammen jammen, hver enkelt kan da ikke velge om h*n vil ha engelsk, norsk eller blandings som skriftspråk?»

    Det er klart folk kan velge det. Det kan bli regnet som feil, riktignok, men ingen hindrer dem.

    «Dette mener jeg nemlig i stor grad er en illusjon.»

    Hva da? At det ikke finnes gode norske alternativer?

    Dette med at man vemmes over nye fornorskninger og tar de gamle som en selvfølge, mener jeg ikke er verken merkelig eller uttrykk for inkonsekvens. Det blir som jeg nevnte med Härjedalen og Jämtland. Ting blir riktig med tida, men vi kan være med på å styre retningen på det som ennå er i endring.

    Jeg skriver forresten både «tape» og «scoring» (eller «mål»). Og gear. Og cognac. Men ikke mayonnaise.

    Her kommer jeg på et sitat av Douglas Adams som riktignok gjelder teknologi, men som kan passe her også:

    «Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.»

    «Du er altså imot Språkrådet? Men noen må jo bestemme hva slags språk som skal være korrekt? Eller var det en helt generell politisk betraktning?»

    Det var nok mest en generell politisk betraktning. Ting som det ikke finnes objektive fasitsvar på er jo de vi vanligvis bestemmer demokratisk (derav: folket kan ikke ta feil). Men joda, jeg er tilhenger av et normert språk, og det er klart at det blir tungrodd å vedta språknormer i stortinget.

    «Håhå, har du glemt alle likestillingsdiskusjonene våre?»

    Pytt, det kokte vel ned til at vi hadde lagt til grunn ulike tall, og at vi vektla noen faktorer forskjellige. OK, litt uenige var vi vel kanskje.

    «Ser forresten at Avil staver det “blågging”»

    Ja, og det synes jeg er snodig, siden det heter «logg» på nynorsk, og ikke «lågg».

    «Og jeg respekterer virkelig både meningene dine og måten du argumenterer på. Det er derfor jeg liker deg, ikke fordi jeg tror vi er enig om alt:-) (se om du greier å si noe generelt om det ;-)).»

    Likewise! ;)

  11. abre says:

    Det jeg først og fremst reagerer på er nok feil som enten skyldes at folk ikke kan eller at de ikke bryr seg. F.eks. at man følger trender bevisstløst.

    Det å bryte regler bevisst blir noe annet. Det kan være et språklig virkemiddel. Eller man kan være uenig i bestemte regelendringer.

  12. Anathema says:

    Helt enig i det siste du sier.

    *jatter med som vanlig* ;-)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *