Når men ingen for svinner

Noe har skjedd

Jeg synes det er viktig å kunne skrive brukbart. Og da snakker jeg ikke om litterære kvaliteter, men rett og slett det å kunne skrive noenlunde riktig, og gjøre seg forstått. I dag har mange problemer med det. Det har selvsagt alltid vært slik at noen sliter med språket. Men jeg innbiller meg at da jeg gikk på skolen på 70-tallet, var det først og fremst de som var faglig svake generelt som også skrev dårlig. Norsk var regnet som et viktig fag; om man ikke fikk med seg så mye annet, så skulle man ihvertfall lære å lese og skrive.

I dag er det visst ikke slik lenger. Jeg ser stadig eksempler på at intelligente og kunnskapsrike mennesker, med rimelig høy utdannelse, er ute av stand til å skrive noenlunde korrekt norsk. Betyr dette at de har glemt det de engang lærte på skolen? Eller er det snakk om mennesker som til tross for et dårlig utgangspunkt har greid å skaffe seg en bra utdannelse, men uten at dette har hjulpet noe på norskkunnskapene?

Den siste forklaringen kan kanskje stemme på dyslektikerne. Dysleksi er heldigvis ikke lenger noe alvorlig handicap for den som vil skaffe seg en utdannelse. Men jeg tror dette bare unntaksvis er forklaringen på dårlige skriveferdigheter. Det er som regel lett å kjenne igjen den type skrivefeil som dyslektikere gjør, og jeg synes det virker som det langt oftere bare er elementære språkkunnskaper det skorter på. Dysleksi er forresten heller ikke noen fullgod unnskyldning for å slurve med språket. Tross alt finnes det både ordbøker og tekstbehandlere med stavekontroll. Jeg synes man bør kunne forvente at de som har størst behov for slike hjelpemidler faktisk gidder å bruke dem.

Men det ser dessverre ut til at mange synes at slikt ikke er så farlig. «Folk skjønner da hva jeg mener», sier de. Men folk gjør ikke alltid det. Selv blir jeg ofte usikker på meningen når språket er uklart, tvetydig, usammenhengende, og fullt av grammatikalske og ortografiske feil.

Et annet poeng er at et ubehjelpelig språk er et veldig negativt signal utad. Bekjente vet sikkert at man kan være dyktig likevel, men en fremmed vil kanskje trekke en annen konklusjon.

Språket slår sprekker

Det mest iøyenfallende eksemplet på språklig oppløsning (i bokstavelig forstand) er den stadig mer utbredte uvanen med å dele opp ordene. Dette er feil, det er tungt å lese, og det kan forandre meningen fullstendig. Hvis man f.eks. mener «okselever» og «lammelår» bør man ikke skrive «okse lever» og «lamme lår». Det betyr nemlig noe helt annet. «En manns gris» er heller ikke det samme som en «en mannsgris», og «sju års krise» er litt mer alvorlig enn en «sjuårskrise», osv.

Man kan se dette overalt: på skilt og plakater, i reklamen, i bruksanvisninger, på nettet – ja, til og med i aviser og magasiner. Enkelte mener at dette skyldes påvirkning fra engelsk. På engelsk er nemlig en slik orddeling normen. Men det spørs om dette i såfall er hele forklaringen. Mange av de som gjør disse feilene har liten eller ingen erfaring med skriftlig engelsk. Man kan ihvertfall ikke stole på stavekontrollen i tekstbehandlere når det gjelder orddelingsfeil. Det er ikke umulig at f.eks. stavekontrollen i Microsoft Word er en vesentlig årsak til slike feil.

Sjekt eller sjipt?

I de senere årene har det blitt ganske vanlig blant norsk ungdom, særlig i Oslo og Bergen, å erstatte «kj»-lyden med «sj» når de snakker. Da dette er en muntlig feil, har det selvsagt mye mindre å si enn orddeling. Dessuten er det visstnok slike uttalefeil som gjør at språket endrer seg over tid (f.eks. skal skarre-R opprinnelig ha vært en uttalefeil). Men synd er det likevel, synes jeg.

Når en lyd forsvinner fra talespråket blir det tross alt mindre entydig og nyansert (noe jeg har kommentert i form av ei ikke altfor seriøs ordliste).

C U l8er, ali g8or :)

Vi lever i en travel tid, og måten vi kommuniserer på bærer preg av det. De færreste skriver lange brev for hånd lenger, og det er nesten ingen som gidder å vente på at brev skal komme fram i posten. I dag er det epost og tekstmeldinger som gjelder. Dette betyr at skriftlig kommunikasjon går lynkjapt; det er ikke uvanlig at folk sender flere titalls meldinger om dagen. Måten vi ordlegger oss på blir gjerne deretter. På mobiltelefonene er dessuten plassen begrenset.

I tillegg er den elektroniske kommunikasjonen preget av den kulturen den springer ut fra. Alt i alt betyr dette at skriftspråket i elektronisk kommunikasjon er preget av kompakte forkortelser, slang og fagsjargong. Stilen er generelt også mer muntlig enn skriftspråket i andre media. Nå er det selvsagt ikke noe galt i å bruke forkortelser eller sjargong. Det er derimot ille hvis det til slutt er det eneste vi kan.

Julegavetips til den som har alt: ordbok

Det er ikke nødvendigvis noe galt i å skrive feil. Men det er heller ikke flaut å slå opp i ei ordbok. For det som er galt, er å gi blaffen i språket. Det er det viktigste verktøyet vi har. Kommunikasjon er forutsetningen for all samhandling, og dermed for all verdiskapning.

Men språk er langt viktigere enn både penger og arbeidsplasser. For det første er evnen til å forstå og uttrykke et budskap en forutsetning for å kunne ta del i demokratiet. En utarming av språket blant folk flest har som ytterste konsekvens at vi overlater styringen av samfunnet til en elite.

Språket er dessuten det materialet kulturen vår er bygget av. Det at vi kan formulere tankene våre presist – og ikke minst: at vi kan skrive ned det vi tenker og erfarer – er faktisk det som har gjort oss til noe mer enn bare ei ape med dårlig pels. I motsetning til andre dyr slipper vi å begynne på null for hver eneste generasjon. Språk har gjort oss i stand til å formulere resonnementer og sammenhenger, og har dermed gitt oss vitenskap, religion, filosofi og ikke minst: litteratur.

AMO

Språkrådet

Ordbok

This entry was posted in Språk. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Når men ingen for svinner

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *