Begrepsavklaring
Med det private forstår vi vanligvis det som angår individet. Dette i motsetning til det kollektive, som innebærer gjensidighet og samhandling i en eller annen forstand. Men begrepet privat brukes på flere måter. Når vi snakker om enkeltpersoner er det ensbetydende med det personlige. Det vil si vedkommedes tanker, følelser og holdninger, men også handlinger, når disse ikke krenker andres private sfære. Man snakker dessuten om privat eiendom, og inkluderer dermed også materielle verdier i begrepet.
De fleste mennesker vil mene at grensene rundt den enkeltes privatliv må være garantert i form av grunnleggende rettigheter. Det er derimot mange ulike oppfatninger om hvor det er naturlig å trekke disse grensene.
Slik begrepet brukes i dagligtalen, er det noe mer mangetydig. I næringslivet henspiller det på at enkeltpersoner har økonomiske interesser i bedriftene. Det å være bedriftseier innebærer bl.a. en rett til å selge sin eierandel. Men hva er det i såfall man selger? Det er ikke nødvendigvis utstyr eller lokaler det er snakk om, og selvsagt ikke de menneskene som jobber der.
Eierskapet betyr først og fremst en rett til økonomisk utbytte. Hvis en bedrift eies av flere personer, er dette ofte investorer uten annen tilknytning til det bedriften holder på med enn at de har plassert pengene sine i den. Men eierskapet kan også være mer personlig; bedriften kan f.eks. være eid av en familie, og den kan ha gått i arv. Noen ganger er eierne de ansatte selv. Eierne har selvsagt også en rett til å (til en viss grad) bestemme hvordan bedriften skal drives. Ofte skjer dette indirekte, representert ved et styre. Det er åpenbart at eierskap i denne sammenhengen ikke betyr helt det samme som når man snakker om personlige eiendeler. Det er nok mer presist å kalle dette økonomiske interesser, da det meste av bedriftens ressurser impliserer andre mennesker, direkte eller indirekte, og derfor bare i begrenset grad kan være gjenstand for noen råderett fra «eiernes» side.
Frihetens grenser
Mange er bekymret for at den private sfæren trues av en alt for omfattende offentlig makt. Jeg deler denne bekymringen, forutsatt at det er den personlige, private sfære man snakker om. Det hører ikke til statens oppgaver å mene noe om hvordan hver og en av oss innretter våre liv. Men grensen mellom det private og det kollektive er sjelden skarp, og det finnes opplagt tilfeller hvor man må veie mulige konsekvenser av en persons frihet mot konsekvensene av å begrense denne. Det er derfor desto viktigere at man har en løpende prinsipiell debatt om nettopp dette.
Det private næringsliv utsettes også for offentlig styring og regulering. Mange mener at denne går for langt, og enkelte er av den oppfatning at slik styring er en krenkelse av enkeltpersoners rett til økonomisk frihet, og derfor ikke bør forekomme. Personlig er jeg uenig, fordi jeg tror en slik holdning ser seg blind på bare noen fortolkninger av hva frihet innebærer. Mens det for en enkeltperson eksisterer forhold som ikke angår andre enn vedkommede, er markedet nettopp en mekanisme som innebærer kontinuerlig samhandling.
For at man skal kunne ta avstand fra markedsreguleringer under henvisning til individets rettigheter, må man forutsette at all samhandling i markedet består av frivillige transaksjoner mellom likeverdige aktører. Frivillighet innebærer her at det hele tiden eksisterer alternativer. Det betyr også at all relevant informasjon som angår disse transaksjonene til enhver tid må være fullt tilgjengelig for alle berørte parter. Da de fleste markedstransaksjoner dessuten berører en tredjepart – direkte eller indirekte – må man også forutsette at dennes valgfrihet er reell.
Frihet og marked
Jeg synes det er lite som tyder på at en markedsmodell basert på frivillighet og likeverdighet gir noen troverdig beskrivelse av virkeligheten. Det ser tvert imot ut til at markedet er en iboende ustabil mekanisme som tenderer mot monopoler og maktkonsentrasjon, og som derfor trenger et sett av rammer og grenser for å fungere slik teorien forutsetter. Reguleringer kan dermed for det første begrunnes ved at de er nødvendige for at markedet skal fungere etter hensikten, og for det andre utfra hensynet til den enkeltes rettigheter. Reguleringene vil da nemlig kunne bidra til å sikre friheten til hvert enkelt menneske. I hvilken grad og på hvilken måte slike reguleringer ellers bør gjennomføres, er en debatt for seg. Men dette er en debatt om virkemidler, utfra hva som synes hensiktsmessig, mens diskusjonen om individers personlige sfære dreier seg om hvor grensene går for hva politikk overhodet skal befatte seg med.
Jeg savner en slik prinsipiell debatt om grensene mellom individets private sfære og samfunnets kollektive. Dette temaet er nesten helt fraværende i politikken i dag. I steden snakker man forbi hverandre fordi man antar at alle er enige om begrepene. Venstresida ønsker demokratisk kontroll med markedet, mens høyresida vil ha mindre offentlig styring over enkeltmennesket. Jeg mener at det ikke trenger å være noen motsetning.
Liberalisme og konservativisme
Selv om jeg er veldig uenig med liberalistene, har jeg respekt for deres konsekvente holdning. Jeg har også forståelse for dem som på den annen side mener at lite eller ingenting egentlig er en privatsak. Det politiske syn jeg har vanskeligst for å akseptere, er det som innebærer at man nærmest snur disse tingene på hodet; nemlig at man på den ene sida er tilhenger av et nærmest fritt marked, men samtidig ønsker å legge føringer på folks privatliv.
I sin reneste form er dette synet mer utbredt i f.eks. USA enn i Norge, men vi finner folk med slike holdninger i flere norske partier også. Typisk for disse menneskene er at de ønsker å bestemme hva andre skal få lov til, ikke så mye utfra en vurdering av konsekvenser, men mer ved å projisere sine egne dogmatiske oppfatninger av rett og galt over på samfunnet: Det man selv ikke kan tenke seg å gjøre, skal ikke andre få drive med heller. Da standpunktene ofte savner noen nærmere begrunnelse, er det ikke så lett å finne noen systematikk i dem, men en typisk verdikonservativ er gjerne tilhenger av fritt næringsliv, privat eiendomsrett, statskirken, forkynnelse i skolen, store bevilgninger til politi og forsvar, strenge straffer, etc, mens han samtidig er motstander av f.eks. legalisering av rusmidler, homofilt partnerskap, fri sex, abort, pornografi, fremmedkulturell innvandring, osv.
I Norge kan nok mange av disse holdningene forklares med politisk feighet og en noe ureflektert holdning til kristne tradisjoner. Men like mye tror jeg dette er et uttrykk for mangelen på en prinsipiell debatt om moral og verdier i politikken.