Debatten om hvorvidt Norge bør ha en sterkere tilknytning til resten av Europa, har vært aktuell helt siden EU-valget. Jeg må nok innrømme at jeg har tilhørt skeptikerne.
Men ett argument har gjort inntrykk på meg, og det er dette: «vi kan ikke bli stående utenfor». Hvis man lar det synke litt, innser man jo fornuften i dette. Jeg mener, alle som har opplevd å bli stående utenfor (f.eks. i skolegården som barn) vet at det ikke er noen hyggelig situasjon. Så nå forsøker jeg å se litt mer konstruktivt på saken. Er det først slik at det ikke nytter å stå utenfor, så får vi forsøke å gjøre det beste ut av det. Det er tross alt i Brussel det skjer, og slik det er nå er veien dit sørgelig lang.
Men det gjelder å gjøre dette på den riktige måten, og det vil etter min mening si å gå forsiktig fram. Ta det litt etter litt, liksom. Lykkes vi med det, er jeg sikker på at det vil være langt flere fordeler enn ulemper ved en slik tilnærming. Men lett blir det ikke, for det er mange skjær i sjøen. Storbritannia, for eksempel. Se illustrasjon…