Språkflukt

Språk som kamuflasje

Språk kan ha mange funksjoner. En av dem er å skape avstand til ting vi ikke liker å tenke på. Ta for eksempel mat: fremmedgjorte som vi er, vil vi helst ikke bli minnet om at vi faktisk spiser kroppsdeler av døde dyr. Derfor får kroppsdelene nye navn når de havner i kjøttdisken. Koteletter, biff og filét høres mye bedre ut enn navn vi kan kjenne igjen fra vår egen anatomi. På engelsk går man enda lenger; der bytter man likegodt navn på hele dyret: «pig» blir til «pork», «cow» til «beef», «calf» til «veal» og «sheep» til «mutton».

Sex er et annet eksempel. Det snakkes fryktelig mye om sex i media for tida. Men grunnen til denne litt krampaktige fokuseringen er nettopp at vi ennå ikke er i stand til å behandle temaet med samme selvfølgelighet som andre ting vi er opptatt av. Skildring av sex er fremdeles litt snuskete. Når ord som «kuk» og «fitte» oppfattes som stygge, skyldes det at sex fremdeles er tabubelagt. Så bruker vi ord som «penis» og «vagina» istedet – faguttrykk fra anatomien som kan passere i dannet selskap nettopp fordi de er klinisk fri for lidenskap.

Bruk og kast

Ofte mangler vi slike ferdiglagde reserveord, og da finner vi gjerne opp nye. Dette fungerer ikke alltid så godt; de holdningene vi prøver å beskytte oss mot blir ofte hengende ved de nye ordene også – som nissen på lasset. Dermed må vi bytte dem ut på nytt, og i det lange løp oppnår vi ikke annet enn å «skitne til» språket.

Ta for eksempel de «gale». Før ble de fryktet og foraktet av folk flest, og det blir de til en viss grad fremdeles. Men vi har i det minste fått visse humanistiske idealer å leve opp til. Så om ikke holdningene nødvendigvis lar seg endre uten videre, kan man i det minste dekke over dem ved hjelp av nye merkelapper. I en periode brukte man begrepet «sinnssyk». Ordet er noe upresist, men når det har gått litt av moten skyldes det nok først og fremst at det har blitt stygt. «Psykisk syk» høres liksom litt bedre ut, og det er merkelig, for det betyr nøyaktig det samme. Senere har vi fått flere varianter: Mentalt syk, psykotisk, patologisk personlighet, etc.

Det er det samme med de tilbakestående. Først var de «dumme» og «undermålere». Senere kalte vi dem «åndssvake». Så ble de «mentalt tilbakestående» eller bare tilbakestående. I det siste har den autoriserte betegnelsen vært «psykisk utviklingshemmet». Men for riktig å være på den trygge siden er det mange som foretrekker å omtale dem i vage og indirekte vendinger som «HVPU-klienter», «pleietrengende», «svakt stilte», osv.

Gamlehjem er tydeligvis også forbundet med en del dårlig samvittighet. Man har ihvertfall aldri helt greid å bestemme seg for hva det skal hete: «gamlehjem», «aldershjem», «eldrehjem», «sykehjem», «eldresenter», «bo- og service-senter», osv.

Til og med yrkestitler har gjennomgått lignende metamorfoser. Når jobber har lav status, forsøker man å pynte på dem med nye navn. Dermed har vaskekoner blitt til rengjøringspersonell, søppeltømmere har blitt til renovasjonsarbeidere, husmødre til hjemmearbeidende, osv. På akkurat dette området tror jeg kanskje at selve holdningene også har endret seg noe. I såfall kan vi kanskje håpe at vi får beholde de betegnelsene vi har i dag. Hvis ikke, blir det vel nye runder med omskrivinger. Om noen år skriver vi kanskje «innemiljøpersonell», «resirkuleringsoperatør» og «residensansvarlig»?

Men språket mitt får du aldri!

Siste nytt er at det har blitt stygt å si «neger». Det vises bl.a. til at ordet er avledet av «negroid» (som igjen er avledet av «negro» = svart), og at dette er en betegnelse hentet fra raseteorier vi forlengst har forlatt. Dessuten ble ordet brukt i forbindelse med slavehandelen. Til dette er å si at det engelske ordet «caucacian» («kaukasoid»), som er betegnelsen på hvite mennesker, er hentet fra nøyaktig de samme raseteoriene. Det har imidlertid aldri vært snakk om at dette ordet krenker noen. At man kalte slavene for negre kan vel neppe være et poeng i seg selv, da betegnelsen ikke var begrenset til dem som var slaver. Det er selvsagt forståelig at begrepet kan vekke negative assosiasjoner på grunn av denne delen av historien, men det underlige er at disse assosiasjonene ser ut til å har dukket opp først de senere årene.

Forklaringen er nok heller at de holdningene mange mennesker fremdeles har til negre, nå har forurenset ordet. I USA (hvor slik språkflukt er et enda mer utpreget fenomen enn hos oss) kan man lett kjenne igjen mønsteret: «neger» har blitt til «svart», som har blitt til «farget», og etterhvert har vi fått oppkonstruerte ord som «african-american».

Nazistene tok i bruk gamle symboler som hadde vært brukt i helt andre sammenhenger tidligere. Hakekorset fant de hos hinduismen, og solkorset kom fra norden. Det er nok for sent å ta disse symbolene tilbake nå. De har blitt for skitne. Det vi imidlertid kan gjøre, er å slutte å overgi begreper og symboler til ekstremister. Noen ivrer jo f.eks. for at ord som «nasjonal» – og til og med det norske flagget – skal ha status som litt tvilsom. Siden de færreste ønsker å bli assosiert med rasistiske holdninger, blir resultatet at det til slutt nesten bare er virkelige rasister som vil ha noe med disse begrepene å gjøre.

Jeg synes ikke vi skal stå passivt og se på at ord gjøres ubrukelige pga. de holdningene enkelte knytter til dem. Da er det bedre å imøtegå selve holdningene, bl.a. ved hjelp av disse begrepene. Ellers risikerer vi at det etterhvert blir umulig å diskutere slike ting i det hele tatt. Samtidig vil de som ønsker å diskriminere og spre negative holdninger lykkes mye bedre med dette dersom de greier å assosiere seg selv og sin sak med begreper som inntil nylig har hatt almenn aksept hos de fleste av oss.

Rasistene gjør nok ugang som det er. Ikke la dem stjele språket vårt også!

Politically Correct Manifesto

This entry was posted in Språk. Bookmark the permalink.

5 Kommentarer til Språkflukt

  1. Anathema says:
    Bra post, dette her. Bortsett fra at forkastelse av “neger” langt fra et siste nytt. Det har vært stygt så lenge jeg kan huske. Forkastelse av “eskimo”, derimot, har skjedd i den senere tid. Ellers mener jeg at passivitet ikke er problemet her. Folk står ikke passivt og ser på at ord blir ubrukelige, men noen, nemlig politisk venstre, går aktivt inn og bestemmer at disse ordene er blitt ubrukelige. Dette er politisk viktig. Venstresiden er opptatt av ideologier og ordbruk, og dermed blir språket en viktig maktfaktor. “Politisk korrekt” ble visstnok oppfunnet av Mao.
  2. abre says:
    «Bortsett fra at forkastelse av “neger” langt fra et siste nytt. Det har vært stygt så lenge jeg kan huske.» Vel, ikke så lenge jeg kan huske. Som jeg nevnte borte i bloggen din, kan det nok komme litt an på hvor man bor. Fremdeles rister folk litt oppgitt på hodet over dette på mine kanter. «Neger» ble for øvrig brukt i helt nøytral betydning i leksika ihvertfall så sent som på slutten av 70-tallet. På folkemunne vesentlig lenger, de fleste steder. «Venstresiden er opptatt av ideologier og ordbruk, og dermed blir språket en viktig maktfaktor.» De også. Men foregangslandet framfor noen når det gjelder politisk korrekthet (ihvertfall i betydning språk) er jo USA. Der har det ingenting med «venstreside» å gjøre, i den forstand vi vanligvis bruker begrepet.
  3. abre says:
    Og apropos «siste nytt»: Jeg skrev denne teksten opprinnelig i 2001. Det begynner jo også å bli en stund siden.
  4. Anathema says:
    “foregangslandet framfor noen når det gjelder politisk korrekthet (ihvertfall i betydning språk) er jo USA.” Det er sant. Og Storbritannia. Så der har det tydeligvis ingen sammenheng med politisk venstre, og det er jo et tankekors. Men i Norge er det en klar sammenheng – i hvert fall hvis du kaster et større nett enn bare det rent språklige, og arbeider ut fra hypotesen om at journalistene stort sett stemmer fra Arbeiderpartiet og til venstre. Tenk bare på dekningen av Israel kontra Palestina. De fleste kronikker og artikler jeg har lest, har en klar anti-Israel-vinkling. Intervjuer med Mirjam Shomrat er som regel konfronterende. Jeg er blitt oppfostret med den innstillingen at israelerne er “de slemme”. IRA var “frihetsforkjempere” (NRK på 70-tallet). Og det var vel PLO også? (Jeg er skeptisk til Israel selv, men i de senere årene har jeg begynt å lure på om den norske dekningen er litt vel ensidig?) Å gjøre narr av George Bush er nærmest en folkesport. (Ja, det er greit. Han sier mye komisk. Men Michael Moore er ikke så etterrettelig, han heller, og han blir unisont omfavnet av norsk presse.) Som jeg allerede har nevnt, er det fullstendig utenkelig å gjøre tilsvarende narr av en afrikansk statsleder, om enn aldri så suveren og suksessrik (“Bongo fra Kongo”). Det er et bilde av afrikanere som stakkarer. De er ofre. Offer-tenkningen oppfatter jeg som politisk rød. And the list goes on. Og jeg oppfatter det faktisk som at mange bloggere også har de samme politiske standpunktene som journalistene. Jeg antar det er derfor Rana-debatten sitter så langt inne. Bloggene blir altså ingen opposisjon til den fjerde statsmakt.
  5. abre says:
    Jeg er enig med deg i at norsk mediadekning er politisk skjev (og har jo skrevet om dette også). :) Jeg vet imidlertid ikke helt om jeg vil identifisere dette med politisk korrekthet, slik det vanligvis forstås. F.eks. er det vel de som kritiserer Israel som jevnlig blir kalt anti-semitter? Av bl.a. Miryam Shomrat. Jeg mener dette er akkurat det samme fenomenet som brunbeisingen av islam-kritikk. “Og jeg oppfatter det faktisk som at mange bloggere også har de samme politiske standpunktene som journalistene.” Joda, men når det gjelder dette med å framstille islam-kritikk som suspekt, er det også mange av de blå bloggerne som gjør dette. Mens flere av de som f.eks. har forsvart trykkingen av Muhammed-tegningene hører hjemme på venstresida. Jeg tviler på at man finner noen noen klar sammenheng med høyre/venstre blant bloggerne i dette spørsmålet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>