Språkflukt

Språk som kamuflasje

Språk kan ha mange funksjoner. En av dem er å skape avstand til ting vi ikke liker å tenke på. Ta for eksempel mat: fremmedgjorte som vi er, vil vi helst ikke bli minnet om at vi faktisk spiser kroppsdeler av døde dyr. Derfor får kroppsdelene nye navn når de havner i kjøttdisken. Koteletter, biff og filét høres mye bedre ut enn navn vi kan kjenne igjen fra vår egen anatomi. På engelsk går man enda lenger; der bytter man likegodt navn på hele dyret: «pig» blir til «pork», «cow» til «beef», «calf» til «veal» og «sheep» til «mutton».

Sex er et annet eksempel. Det snakkes fryktelig mye om sex i media for tida. Men grunnen til denne litt krampaktige fokuseringen er nettopp at vi ennå ikke er i stand til å behandle temaet med samme selvfølgelighet som andre ting vi er opptatt av. Skildring av sex er fremdeles litt snuskete. Når ord som «kuk» og «fitte» oppfattes som stygge, skyldes det at sex fremdeles er tabubelagt. Så bruker vi ord som «penis» og «vagina» istedet – faguttrykk fra anatomien som kan passere i dannet selskap nettopp fordi de er klinisk fri for lidenskap.

Bruk og kast

Ofte mangler vi slike ferdiglagde reserveord, og da finner vi gjerne opp nye. Dette fungerer ikke alltid så godt; de holdningene vi prøver å beskytte oss mot blir ofte hengende ved de nye ordene også – som nissen på lasset. Dermed må vi bytte dem ut på nytt, og i det lange løp oppnår vi ikke annet enn å «skitne til» språket.

Ta for eksempel de «gale». Før ble de fryktet og foraktet av folk flest, og det blir de til en viss grad fremdeles. Men vi har i det minste fått visse humanistiske idealer å leve opp til. Så om ikke holdningene nødvendigvis lar seg endre uten videre, kan man i det minste dekke over dem ved hjelp av nye merkelapper. I en periode brukte man begrepet «sinnssyk». Ordet er noe upresist, men når det har gått litt av moten skyldes det nok først og fremst at det har blitt stygt. «Psykisk syk» høres liksom litt bedre ut, og det er merkelig, for det betyr nøyaktig det samme. Senere har vi fått flere varianter: Mentalt syk, psykotisk, patologisk personlighet, etc.

Det er det samme med de tilbakestående. Først var de «dumme» og «undermålere». Senere kalte vi dem «åndssvake». Så ble de «mentalt tilbakestående» eller bare tilbakestående. I det siste har den autoriserte betegnelsen vært «psykisk utviklingshemmet». Men for riktig å være på den trygge siden er det mange som foretrekker å omtale dem i vage og indirekte vendinger som «HVPU-klienter», «pleietrengende», «svakt stilte», osv.

Gamlehjem er tydeligvis også forbundet med en del dårlig samvittighet. Man har ihvertfall aldri helt greid å bestemme seg for hva det skal hete: «gamlehjem», «aldershjem», «eldrehjem», «sykehjem», «eldresenter», «bo- og service-senter», osv.

Til og med yrkestitler har gjennomgått lignende metamorfoser. Når jobber har lav status, forsøker man å pynte på dem med nye navn. Dermed har vaskekoner blitt til rengjøringspersonell, søppeltømmere har blitt til renovasjonsarbeidere, husmødre til hjemmearbeidende, osv. På akkurat dette området tror jeg kanskje at selve holdningene også har endret seg noe. I såfall kan vi kanskje håpe at vi får beholde de betegnelsene vi har i dag. Hvis ikke, blir det vel nye runder med omskrivinger. Om noen år skriver vi kanskje «innemiljøpersonell», «resirkuleringsoperatør» og «residensansvarlig»?

Men språket mitt får du aldri!

Siste nytt er at det har blitt stygt å si «neger». Det vises bl.a. til at ordet er avledet av «negroid» (som igjen er avledet av «negro» = svart), og at dette er en betegnelse hentet fra raseteorier vi forlengst har forlatt. Dessuten ble ordet brukt i forbindelse med slavehandelen. Til dette er å si at det engelske ordet «caucacian» («kaukasoid»), som er betegnelsen på hvite mennesker, er hentet fra nøyaktig de samme raseteoriene. Det har imidlertid aldri vært snakk om at dette ordet krenker noen. At man kalte slavene for negre kan vel neppe være et poeng i seg selv, da betegnelsen ikke var begrenset til dem som var slaver. Det er selvsagt forståelig at begrepet kan vekke negative assosiasjoner på grunn av denne delen av historien, men det underlige er at disse assosiasjonene ser ut til å har dukket opp først de senere årene.

Forklaringen er nok heller at de holdningene mange mennesker fremdeles har til negre, nå har forurenset ordet. I USA (hvor slik språkflukt er et enda mer utpreget fenomen enn hos oss) kan man lett kjenne igjen mønsteret: «neger» har blitt til «svart», som har blitt til «farget», og etterhvert har vi fått oppkonstruerte ord som «african-american».

Page 1 of 2 | Next page