Det kjennes rart. Godt på én måte; å føle at man endelig tar del i sivilisasjonen. At man er som alle andre. Men samtidig litt skummelt. Jeg har betraktet disse moderne skikkene fra utsiden så lenge, og med dyp skepsis. Vil jeg virkelig dette?
Omtrent som Lord Greystoke, kan jeg tenke meg, da han steg ut av jungelen for første gang, fikk på seg en dress, og måtte lære å spise med kniv og gaffel.
Jeg er vel den aller siste. En levning fra en svunnen tid; et levende fossil, totalt mistilpasset miljøet. Jeg har ligget i dvale, og latt evolusjonen gå sin gang uten meg.
Så jeg ga etter til slutt. Nå er det gjort. Nå vil livet aldri mer bli det samme.
Mangler bare SIM-kortet.