Syphilia Morgenstierne har benyttet sommeren til å lese bøker, nærmere bestemt 40 romaner og novellesamlinger innkjøpt av Norsk kulturråd i 2005.
Hensikten har bl.a. vært å undersøke om kvalitetsvurderingen som ligger bak innkjøpene holder mål. Den gjør visst ikke det. «Vurderingsutvalget kunne med andre ord like gjerne ha trukket lodd», hevder Morgenstierne i sin avsluttende kronikk i Aftenposten den 8/8-2006.
Jeg skal la selve innkjøpsordningen ligge, men ser slett ikke bort fra at hun har rett. Det er imidlertid også fullt mulig at seriøse vurderinger gjort av én kunnskapsrik og litteraturinteressert person framstår som rene tilfeldigheter for en annen. Det finnes mange eksempler på at bøker som nulles eller refuseres blir vurdert som kvalitetslitteratur av andre. Dette var da også Morgenstiernes egen begrunnelse for sitt leseprosjekt: «Jeg var mildt sagt forbauset over at den første romanen vårt lille forlag utga, et flott og dristig litterært prosjekt, ble nullet, og jeg ville se med egne øyne hva slags bøker som ble kjøpt inn». Hun innrømmer at hun hadde «bange anelser», og gruet seg litt.
Hvis det nå skulle være slik at kulturrådets utvelgelsesprosess er basert på tilfeldigheter, får vi håpe at Morgenstiernes egne vurderinger er desto mer seriøse, og at hennes forbauselse og bange anelser ikke har stått i veien for en uhildet analyse.
Men hun har ihvertfall hatt det travelt; hun har lest disse 40 bøkene på like mange dager. Nå er visstnok ikke et slikt lesetempo så uvanlig blant bokanmeldere og andre drevne lesere som har lite annet å gjøre. Men anmelderens jobb er jo tross alt å vurdere bøkenes litterære kvalitet, og da synes jeg dette virker noe overfladisk. Greit, hvis man mener at noe er veldig dårlig, kommer man gjerne til en slik konklusjon ganske raskt. Men hvis man tar ei bok på alvor – og særlig når man skal gjøre en faglig og kunsterisk bedømmelse, og si noe vettugt om det etterpå – bør man vel også gå litt i dybden, og gi seg tid til å reflektere? Kanskje til og med ei stund etter at boka er ferdiglest?
Jeg blir også nysgjerrig på hvilke kvalitetskriterier Morgenstierne har operert med. I et vurderingsskjema hun har laget, er det hele forenklet til fire spørsmål, som alle (på ukjent vis) kan besvares med enten ja eller nei. Eller «tja», som hun strekker seg til, for å nyansere en smule. Utformingen er muligens ment å være litt vittig, kanskje for å veie litt opp for de bastante konklusjonene? For Morgenstierne mener ikke, hun vet. Som hun skriver om Armløs slår tilbake av Lisa Lie: «Jeg kunne godt ha betalt full pris, for jeg visste at dette var fjorårets kanskje beste norske roman. Andre vet ikke det.»
Ja, da så.
Jeg har lenge vært klar over at en del anmeldere kan kjenne igjen kvalitet når de ser den; ikke ved refleksjon, som man kanskje kunne forvente, men på refleks. Og nå viser det seg at det også eksisterer vurderingsmetoder for å fastslå slike ting med absolutt sikkerhet, og det på dagen.
Vi lever jo i ei travel tid, så det burde være et marked for slikt i flere sammenhenger. Hvis man først har et enkelt og oversiktlig avkrysningsskjema er sikkert mulighetene mange. Tør jeg foreslå filmanmeldelser basert på hurtigspoling? Anmelde kunstutstillinger på rulleskøyter, kanskje? Eller dele ut stjerner til restauranter etter å ha styrtet en flaske rødvin og rasket med seg hovedretten i en doggy bag?