Kvotekvinner og ignorerte individer

Vi menn engasjerer oss visst for lite i feminisme og likestilling. Selv er jeg opptatt av likestilling i alminnelighet, enten det gjelder kjønn eller andre ting. Det som er spesielt med tilfellet kjønn, er virkemidlene, og at disse ser ut til å forveksles med målsetningene.

Med likestilling mener jeg at mennesker behandles som individer, og ikke som representanter for en gruppe (kjønn, rase, religion, seksuell legning, politisk overbevisning, etc). Det betyr ikke at det ikke kan eksistere særordninger, men disse må i såfall begrunnes i den enkeltes behov, ikke gruppetilhørighet.

Likestilling mellom kjønnene betyr følgelig at mennesker behandles uavhengig av kjønn, f.eks. ved studieopptak og ansettelser. Og jeg regner altså likestilling for å være en målsetning.

Kvotering for likestilling

Når kjønnsfordelingen i visse studier/yrker/verv er skjev, og dette skyldes diskriminering, er det ikke skjevheten som er problemet. Den er bare et symptom. Problemet er diskrimineringen. Hvis kjønnsfordelingen er skjev, og dette ikke skyldes diskriminering, foreligger det altså ikke noe problem som skal løses.

Kjønnskvotering gir utjevning, men neppe likestilling. For kvotering er i seg selv diskriminering. Det å være kvotert pga. sitt kjønn står i motsetning til det å bli betraktet som individ. Hensikten er riktignok å kompensere for annen diskriminering, men i virkeligheten gjør man ikke noe med denne. Man bare dekker over symptomene.

Det hevdes at det å kvotere fram en jevn kjønnsrepresentasjon vil alminneliggjøre kvinner i nye sammenhenger, og dermed påvirke holdningene våre i det lange løp. Tja. I den grad dette påvirker de mest forstokkede og konservative – de som helst ikke ville hatt kvinnene der i det hele tatt – kan det like godt gå i feil retning: at de provoseres av kvoteringen, mistror kompetansen til de kvoterte, og bare legger merke til feil og svakheter som bekrefter egne fordommer. Gammeldagse menn med diskriminerende holdninger er neppe enkle å reformere. Det går antakelig raskere å bare vente til de går av med pensjon. For oss andre innebærer kvotering først og fremst at fokus på kjønn opprettholdes, mens målet bør være det motsatte: at mennesker betraktes uavhengig av kjønn.

Kvotering skaper presedens for at diskriminering egentlig er helt i orden, bare man mener å ha gode nok grunner. Jeg tror dette er en veldig dårlig idé på lang sikt. Litt som å starte kriger for å bevare freden, eller benytte «kreative forhørsmetoder» for å beskytte menneskerettighetene.

Kvotering av kvinnelighet

Så er det noen som mener at kvinner bør kvoteres inn i politikk, styrerom og topplederstillinger fordi det er bra med kvinnelige verdier i slike posisjoner. Myke verdier. Jeg er litt usikker på hva disse egentlig går ut på i denne sammenhengen, men la oss forutsette at de kan defineres noenlunde presist, at de er viktige for lønnsomhet/arbeidsmiljø/whatever, samt at det er snakk om egenskaper som faktisk er vanligere blant kvinner enn blant menn.

Jeg tviler likevel på at kjønnskvotering er et særlig egnet virkemiddel. Selv om de ønskede egenskapene skulle være karakteristiske for kvinner under ett, er det ingen grunn til å tro at de er spesielt utbredt blant de kvinnene som søker seg til slike posisjoner. Kanskje tvert imot. Hvis det er underskudd på «myke verdier» blant f.eks. direktører, har nok dette mindre med mannsdominans å gjøre enn med hva slags mennesker som kan tenke seg å være direktør.

Ønsker man bestemte personlighetstrekk i en stilling, bør man søke spesielt etter personer som har disse trekkene. Det finnes gode tester for slikt. Hvis en person scorer høyt for det man er ute etter, og ellers er godt kvalifisert, burde det ikke spille noen rolle om dette er en mann eller en kvinne. En slik framgangsmåte gir altså bedre presisjon, og man slipper å bedrive kjønnsdiskriminering.

Page 1 of 2 | Next page