«De spør hva budskapet mitt er, og hvilke virkemidler jeg har brukt for å skjule det, som om litteratur er politikk i form av gåter», sier Knut Nærum om elever som sender ham spørsmål i forbindelse med særemne.
Jeg vet ikke hvordan det står til i skoleverket i dag, men jeg kjenner meg ihvertfall igjen fra mine gymnasdager på 80-tallet. Jeg skjønner jo at det å «finne budskapet» og «identifisere virkemidlene» kan synes som et greit utgangspunkt når man skal lære å analysere en tekst. Men i tillegg til å være en grov overforenkling vil en slik tilnærming etter min mening effektivt eliminere opplevelsen av teksten. Som kanskje etter hvert kunne blitt til forståelse, om enn ikke på en så banal og direkte måte som en «skole-analyse» legger opp til.
Min erfaring er at det å analysere et kunstverk, enten det er snakk om romaner, dikt eller musikk, noen ganger kan være som å ta livet av det. Når det først er dissekert blir det liksom umulig å sette sammen igjen. Magien er borte, som i en avslørt tryllekunst.
Selvsagt er det viktig å kunne forstå en tekst på flere nivåer, og det skader ikke å vite litt om hvordan slik analyse foregår. Men det må startes i rett ende. Hos noen må leselyst læres, og den kan antakelig avlæres hos de fleste. Hvis man først liker å lese, og blir såpass nysgjerrig at man våger seg utenfor det helt trivielle, vil man nok også lære seg å forstå litterære virkemidler. Selv om man ikke nødvendigvis kan beskrive dem eksplisitt.
Ikke engang bokanmeldere bedriver jo litteraturanalyse. De har enten ikke tid, eller de kan ikke. Hva bør «alle» kunne? Nærum oppsummerer det greit, synes jeg: «Jeg er ikke motstander av litteraturanalyse i skolen, men da må den slutte å behandle skjønnlitteratur som ineffektiv propaganda. Den litterære formen må oppvurderes og ses på som uløselig knyttet til innholdet».
3 Kommentarer til Litteraturanalyse for alle?