USA er ikke som andre demokratier. Landet ble til ved at individualister på jakt etter lykken fant seg hver sin jordlapp som de måtte forsvare mot røvere og villmenn. Røverne var også individualister på jakt etter lykken, men uten egen jord. Og villmennene … tja, de prøvde vel også å forsvare jordlappene sine. Mot individualister på jakt etter lykken.
Uansett, denne nasjonen ble så og si bygd av mennesker med skyteskår i vinduskarmen. «My home is my castle», bokstavelig talt. «Meg og mine mot røkla»! Slikt setter spor. I dag har amerikanerne skyteskår i bevisstheten. Ihvertfall en del av dem, og ihvertfall de som er valgt til å styre.
Men når man er opptatt av fiender så mye av tida, ser man til slutt ikke stort annet. For man finner alltid fiender hvis man bare vil. Og de som ikke er fiender i utgangspunktet blir gjerne det når de har blitt siktet på lenge nok. 
Dessuten har verden blitt mindre. Man kan sikte så mye lenger i dag. Og da er det ikke alltid så lett å se hvor ens egen eiendom slutter, og naboens begynner. Og så vil de jo så gjerne hjelpe til, amerikanerne. De vet tross alt best.
Mange føler seg tryggere når de har en slik sterk onkel som ordner opp og alltid vet best. Men sånne onkler kan av og til bli litt surrete. Særlig hvis de blir gående mye for seg selv og tenke på det samme hele tida, uten å snakke med andre.
Det er da vi bør si fra; ta onkel i hånda, vennlig men bestemt, og be ham legge fra seg geværet. Forklare tålmodig at det er ingen indianere i skjulet, og at det antakelig er best for alle om han heller går og legger seg nedpå litt. Det er så fort gjort å skade noen når man sitter slik og sikter hele dagen.