Det har blitt spennende å gå i butikker de siste årene. Jeg tenker på alle disse artige kombinasjonene og glidende overgangene mellom ulike bransjer.
I går, for eksempel, var jeg på postkontoret for å hente en pakke. Det ble litt venting, de har jo blitt færre der også. Så jeg ble stående å bla igjennom CD- og DVD-hyllene, og du verden: A-ha, Vivaldi, King Kong, kaptein Sabeltann … you name it! Nei, det er stas med skikkelig postkontor.
Og tenk på bensinstasjonene, hvor du kan få både nybakt brød og kaffe med påfyll. Ja, en bekjent av meg som trengte hjelp til et eller annet småtteri med bilen – skifte lyspære, tror jeg det var – kom ut med to krimbøker og en Tarantino-film på tilbud! Da var det sikkert ikke så farlig med den lyspæra. Den unge damen bak disken hadde ikke fått opplæring i slikt, nemlig, og det var nok like greit. Hun har tross alt pølser å passe. Da kan hun jo ikke fly rundt og skru på biler.
På Rema selger de bensin. Og DVD-spillere. Da tilgir jeg jo gjerne tenåringen i kassen her om dagen, som ikke ante hva en avocado var. Jeg mener, markedet er tross alt et dynamisk system, og da må man være fleksibel. Skulle det for eksempel være litt glissent i krydderhyllene en dag, vet jeg jo at jeg alltids kan høre på apoteket.
Så er det disse butikkene som selger nesten alt som går på strøm; brannvarslere, støvsugere, datamaskiner, osv. I data-avdelingen jobber det stort sett unge menn, og de har omtrent like god greie på datamaskiner som unge menn flest. Det er en smart ordning, det der: folk som har peiling på slikt selv handler på internett, hvor det jo er billigere, mens de som verken kan noe om datamaskiner eller internett handler i butikken, hvor betjeningen vet akkurat nok til å overbevise kundene om hva de trenger.
Vel, det ble da min tur på postkontoret omsider, men tror du ikke jeg hadde lest feil på hentelappen? Den hyggelige damen i skranken smilte og ristet på hodet – nei dessverre, det var nok ikke de som hadde pakken min. Det var Shell, det!