Mitt politiske ståsted

er visst «nederst i venstre hjørne», ifølge www.politicalcompass.org:

• Økonomisk venstre/høyre:  -8.38
• Liberal/autoritær:  -8.21

Jeg havnet i forventet kvadrant, men overraskende langt fra sentrum. Resultatet hadde nok blitt noe annerledes om testen hadde vært kalibrert etter norske forhold.

Egentlig er jeg usikker på om det er riktig å «tone flagg», sånn direkte. Mange bloggere legger stor vekt på å fargekode både seg selv og sine meningsmotstandere, og jeg ser jo at det kan være praktisk. Ofte lurer folk på «hvor man står» – jeg tenker ofte sånn selv – og det er greit å kunne sette tekstene i en sammenheng med en gang. På den annen side har jeg mange ganger opplevd at folk har båser inni hodet sitt som dikterer at dersom noen mener det så må de jo mene det også, og noen av de som har det sånn pleier å filtrere bort all informasjon som kan rokke ved deres private verdensorden. Men det er kanskje ikke slike man forsøker å nå med det man skriver?

Et ståsted har man jo. Verdier og holdninger henger ihop. Og når jeg vurderer hva som er mine grunnleggende verdier, og hvilke synspunkter jeg har endt opp med, er det klart at jeg også kan plasseres et eller annet sted – selv i et så primitivt kart som denne streken man pleier å operere med. Men politikken er ikke én-dimensjonal. To akser blir straks noe mer nyansert.

Og så er det jo ikke slik at man har de og de verdier og meninger fordi man tilhører en bestemt «fløy» eller sympatiserer med et eller annet parti. Det er faktisk stikk motsatt. Derfor hender det rett som det er at jeg mener helt andre ting enn det som er typisk (eller det noen tror er typisk) for folk på «min side». Slikt burde naturligvis være unødvendig å påpeke. Men det viser seg at folk som er politisk aktive på «samme side» ofte er påfallende enige, spesielt dersom de tilhører samme parti. Og jo nærmere de befinner seg partitopp eller makt, jo mindre blir meningsmangfoldet.

At et parti må bli enig innbyrdes, og «tale med en stemme», er greit nok. Men alle vet jo at folk ikke dermed slutter å ha egne meninger. Det burde ihvertfall ikke være tilfelle blant de som ikke er representanter for partiet de stemmer på.

Ibsen har som vanlig forlengst satt ord på problemet; i dette tilfellet igjennom en opprørt dr. Stockmann i En folkefiende:

«Et parti, det er liksom et kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!»

Vi bør i det minste tenke selv, vi som har lov.