Syndsbekjennelser på oppfordring

Det er mangt man skal utsettes for. Her var verden fremdeles på vrangen etter at jeg hadde fått vite at jeg tilhører de nykonservative, da jeg plutselig fikk en stafettpinne i hodet. Selvsagt var det Erik Hansen, som kastet den etter meg fra balkongen. Det er nemlig tagge-tid igjen, og denne gangen skal man ramse opp 10 sanger man liker, men ikke liker å innrømme at man liker.

Tja, hva skal man svare på slikt, da? Det måtte jo i såfall bli sanger fra sjangere jeg ellers avskyr. Det ville f.eks. vært flaut å innrømme det hvis jeg hadde likt en hip-hop-låt, eller en sånn remix, du vet: tømt for mening og fylt med dunking. Eller slike masseproduserte syngedame-ballader med overspent frasering og akkordskjemaer skrevet i søvne. Eller en danseband-låt.

Men så store synder har jeg dessverre ikke å bekjenne. Jeg er nokså blank på det aller nyeste nye. Hører bare radio når jeg kjører bil, og da stort sett på P2. Dermed er jeg heller ikke oppdatert på hva som er dårlig smak nå til dags, dvs. hva jeg bør være flau over å like.

Den popmusikken jeg liker er gjerne fra noen år tilbake, og lite av den har vært på hitlistene. Og jeg er ikke det minste flau over å like den. Jeg har riktignok noen CDer som det er litt pinlig å ha i hylla, men det er fordi jeg ikke liker dem.

Så dette blir rett og slett ei liste over sånt som stikker seg ut fra det jeg ellers hører på. Låter jeg synes det er rart at jeg liker. Og sånne som jeg nok først og fremst liker pga. de minnene som er knyttet til dem. Akk, ja…

  1. Nik Kershaw: "The Riddle"
    80-tallet skal være ekstra pinlig når det gjelder pop, sies det. Og mye var jo ille. Men jeg synes faktisk at det meste av det som var galt med instrumentering og produksjon på den tida, ble enda verre siden. Og det fantes tross alt melodier den gangen.
  2. Madonna: "This Used to be My Playground"
    Jeg har aldri skjønt hva som er så bra med Madonna, men av en eller annen grunn er denne et unntak.
  3. Pet Shop Boys: "West End Girls"
    Dette må henge sammen med tidsånd og omstendigheter. Søte minner og ungdommelig lettsinn. Jeg har ingen annen forklaring. Jeg har ellers aldri kunnet fordra PSB, men denne står seg merkelig nok ennå.
  4. Al Jolson: "Sonny Boy"
    Sentimental sak som jeg hørte svært tidlig, og som har gjort varig inntrykk.
  5. Patsy Cline: "Crazy"
    Denne er vel litt flau, er den ikke? Det er ihvertfall underlig at jeg liker den, for den befinner seg urovekkende langt inne i det country-landskapet som ellers er stengt for meg.
  6. Serge Gainsbourg & Jane Birkin: "Je t'aime, moi non plus"
    En smakfull cocktail av mykporno, sentimentalitet og humor. "Sleazy listening" på sitt beste.
  7. Extreme: "More Than Words"
    Søtladen, javisst. Men… vel.
  8. Subgud: "Metropacem"
    Jeg liker da ikke sånne… techno-greier? Jeg gjør da ikke det?!
  9. Sven Nyhus: "Bergrosa"
    OK, nå er jeg nesten flau. Dette er gammeldans, for pokker!
  10. Tom Jones: "It's Not Unusual"
    Jo, det er akkurat det det er!

Jeg sender pinnen videre til Øystein Skundberg.

This entry was posted in Kultur, Musikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *