Bakkemannskapet

Det hender jeg synes synd på de fantasiløse. Disse som regner realisme og nytte som de største dyder i livet. De jordete, drømmeløse, trauste – som tror det de ser, og helst ikke tenker på noe annet.

Hvis noen sier «tenk om …» til dem, flakker de med blikket og får det travelt. Leser de en bok, skal det handle om sånt som «kunne ha skjedd». Eller helst: sånt som har skjedd. Og går de på kino, rister de oppgitt på hodet av alt som er fantastisk. Science fiction er et stygt ord. De tror verdensrommet er et sted langt borte.

Selv fritidssysler skal helst ha et element av åpenbar nytte: fysisk fostring, en mekanisk innretning som blir reparert, en fisk som kan spises.

Men lek er ukjent for dem. De lekte kanskje da de var små, men husker det ikke. De kan bøye seg ned og snakke vennlig til et barn, men aldri tre inn i barnets verden. Hører de om lek blant voksne, tenker de på sex. Eller selskapsleker, som de faktisk kan la seg overtale til å delta i. For da er poenget nettopp å dumme seg ut, og man kan skylde på promille.

Likevel: De er fulle av vantro beundring hvis noen de kjenner har diktet en histore eller en bursdagssang. Tenk, et alminnelig menneske!

– Hvor tar du det fra?, spør de oppriktig forbløffet, mens de prøver å smile det vekk.

– Jeg fant på det.

– Jo, men …?

Det er en avgrunn.

Så det hender jeg synes synd på dem. Men vi trenger dem jo. Noen må ta ansvar, passe på. Noen må holde orden og ta seg av alt det nødvendige. Verden kan ikke bare gå framover; det er hjul som skal snurre, også.

Se også: Å lese science fiction

This entry was posted in Betraktninger. Bookmark the permalink.

11 Kommentarer til Bakkemannskapet

  1. Strekker says:

    Det er godt det er en realist som skriver dette! :)

  2. abre says:

    Det er dessverre en utbredt oppfatning (både blant realister og de som har en mening om dem) at det ene utelukker det andre. Mens kreativitet i virkeligheten er en forutsetning for all utvikling – også teknologisk.

    Selv var jeg heldig og ble adoptert av kunstnere i studietida.

  3. Sissel says:

    Det var en fin post abre :)

    Når man er barn så har man lekekamerater. Så blir man voksen og står bare igjen med kamerater. Det er no dritt det der :)

    Kreativitet og lek er viktig spesielt for realister, for det er gjennom den frie tanken at man klarer å se nye løsninger/problemstillinger. Veldig få oppfinnelser for eksempel oppstår fra “ingenting” – det meste er ideer bestående av kombinasjoner av ting som allerede er funnet opp og/eller tenkt.

    Å finne nye kombinasjoner og nye løsninger krever kreativitet og lek (som gjerne er frie tanker samt fravær av redsel)

  4. abre says:

    Takk, Sissel!

    Jeg tror jo at de aller fleste mennesker er kreative fra de er små. Barn dikter, synger, maler og leker. Mange slutter dessverre med det.

    Mens noen av oss trenger et helt liv på å forsøke å bli voksen.

  5. Sissel says:

    Det tror jeg også. Alle mennesker er kreative fra fødselen av. Så er det mange som dreper den eller får den drept av rammer, mennesker, tankesett og så videre. Men kreativitet er jo ikke noe mystiske greier – det er jo bare å hente den og leken tilbake. Og det får de fleste til når de får de riktige verktøyene og klarer å riste av seg litt redsel. For det er der det ligger ofte – mange TØR ikke å være impulsive og umiddelbare fordi det er ukjent og utrygt. Det skal helst være gjennomtenkt, seriøst og etterprøvbart.

    Jeg fatter ikke at folk ikke dauer av kjedsomhet altså.

    Nei da er det kveld. God natt og sov lurt :)

  6. Åh, denne likte jeg veldig godt! :-)

  7. abre says:

    Takk for det, frøkna!

  8. Strekker says:

    Jeg har flere erfaringer med lekende realister, så jeg vet jo at flere har det i seg. Sammenhengen mellom kreativitet og nyvinning har jeg heller ingen problemer med å se.

    Min spontane kommentar var vel heller et hjertesukk over den hakkeordenen som til en viss grad råder i studiemiljøer. Da jeg begynte på putesyer-studiet kriminologi, var det ikke måte på hvordan jeg måtte forklare og forsvare meg overfor bekjente som gikk i en mer naturfaglig retning: “Trenger man universitetsutdannelse for å synse?”

    Nå later det til at juss har status som et av de “hardere” samfunnsfagene, i alle fall blir ikke realistene like provosert over studievalget mitt lenger. Så får vi håpe at de vokser av seg sin faglige usikkerhet, og at jeg på sikt vil finne like mye glede i jussen som jeg gjorde i kriminologien ;)

  9. abre says:

    Strekker:
    «Min spontane kommentar var vel heller et hjertesukk over den hakkeordenen som til en viss grad råder i studiemiljøer.»

    Joda, dette kjenner jeg igjen. Det er mye fordommer blant realister overfor fag som ikke er «hard science», uten tvil. Men da snakker du om nytte. At fag kan være seriøse og nyttige, selv om enkelte ikke skjønner det.

    Men jeg vil gjerne slå et slag for det unyttige også. Det som gir mening i seg selv, ikke bare som middel til noe annet, «matnyttig». Men noen mennesker mener visst at «viktig» og «nyttig» er synonyme begreper. Og at det som er unyttig er tøys. I beste fall er det underholdning (som konsumeres passivt) eller «rekreasjon». Avkobling fra det som «egentlig» er viktig. Jeg er ikke så sikker på at slike holdninger er mer utbredt blant realister enn i andre grupper.

    At kreativitet også er nyttig, er det jo ingen tvil om, men det er verdifullt uavhengig av det.

  10. Kathleen says:

    Det går ann å være begge deler! Så visst!

  11. abre says:

    Nemlig, Kathleen. Velkommen hit, forresten!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *