Bakkemannskapet

Det hender jeg synes synd på de fantasiløse. Disse som regner realisme og nytte som de største dyder i livet. De jordete, drømmeløse, trauste – som tror det de ser, og helst ikke tenker på noe annet.

Hvis noen sier «tenk om …» til dem, flakker de med blikket og får det travelt. Leser de en bok, skal det handle om sånt som «kunne ha skjedd». Eller helst: sånt som har skjedd. Og går de på kino, rister de oppgitt på hodet av alt som er fantastisk. Science fiction er et stygt ord. De tror verdensrommet er et sted langt borte.

Selv fritidssysler skal helst ha et element av åpenbar nytte: fysisk fostring, en mekanisk innretning som blir reparert, en fisk som kan spises.

Men lek er ukjent for dem. De lekte kanskje da de var små, men husker det ikke. De kan bøye seg ned og snakke vennlig til et barn, men aldri tre inn i barnets verden. Hører de om lek blant voksne, tenker de på sex. Eller selskapsleker, som de faktisk kan la seg overtale til å delta i. For da er poenget nettopp å dumme seg ut, og man kan skylde på promille.

Likevel: De er fulle av vantro beundring hvis noen de kjenner har diktet en histore eller en bursdagssang. Tenk, et alminnelig menneske!

– Hvor tar du det fra?, spør de oppriktig forbløffet, mens de prøver å smile det vekk.

– Jeg fant på det.

– Jo, men …?

Det er en avgrunn.

Så det hender jeg synes synd på dem. Men vi trenger dem jo. Noen må ta ansvar, passe på. Noen må holde orden og ta seg av alt det nødvendige. Verden kan ikke bare gå framover; det er hjul som skal snurre, også.

Se også: Å lese science fiction

This entry was posted in Betraktninger. Bookmark the permalink.

11 Kommentarer til Bakkemannskapet

Leave a Reply to Sissel Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *