De tauses stemme

Si din mening! Klikk og stem! Hvem vant debatten? Ring inn! Hvilket forsikringsselskap foretrekker du? Hva slags syltetøy? Hvem skal ut?

Samfunnet har blitt interaktivt. Et klikk, en SMS eller en telefon, og du er med å påvirke. Det du påvirker er dessverre bare det samme gamle: tilbudet av varer og tjenester.

Det er fort gjort å tro at teknologien også har åpnet for politisk påvirkning, siden vi har fått åpne debatter i nettavisene og diskusjonsprogrammer på TV der seerne kan ringe inn. Men slike fora fungerer først og fremst som kanaler for frustrasjon. Et sted å tømme seg. Her finner man de som føler seg oversett eller urettferdig behandlet, og de som irriterer seg over det «politisk korrekte». Kort sagt: de med synspunkter et stykke unna gjeldende politikk.

Slike ytringer påvirker neppe politikken. Tvert om: de er ofte av en slik karakter at politikerne ved makten snarere avskrekkes fra å lytte til «folkedypet». Derimot hender det jo at opposisjonen baserer sine utspill på et passende utvalg misnøye-ytringer, og dermed framstår som representanter for «de som ikke blir hørt». Det forplikter jo uansett ikke.

Men slike fora handler ikke om medbestemmelse. «Folkets mening» er en del av underholdningstilbudet. Hensikten er akkurat den samme som ellers i markedet: å tjene penger.

Demokrati er ikke marked. Det bør ihvertfall ikke være det. Men forskjellene har blitt mindre tydelige. Politiske budskap «selges» i media, og det snakkes om å tillate politisk reklame. Og på samme måte som en produsent tilpasser seg markedet, vil noen politikere heller skifte standpunkt for å beholde makt, enn å overlate makten til andre.

Demokratiet er dessuten lagt opp slik at velgerne, i likhet med markedsaktører, agerer som uavhengige individer. Hvert fjerde år legger vi en lapp i en urne, og så er det tilbake til sofakroken. Én mann – én stemme. Man utfører sin borgerplikt, og snakker minst mulig om det etterpå. Det er jo hemmelig valg.

Problemet er at reflekterte meninger sjelden blir til hos mennesker én og én. De oppstår gjennom dialog. Fornuften i et synspunkt vurderes ved å veie det mot andre synspunkter. Folk ansvarliggjøres gjennom å delta i debatter og beslutningsprosesser, og ender da gjerne opp med mer gjennomtenkte og nyanserte standpunkter enn om de sitter og ergrer seg alene.

Majoriteten er taus. De fleste mennesker deltar sjelden i politisk dialog. Først når de blir frustrerte, hever de røsten. Men den som reiser seg og roper i en forsamling er ikke nødvendigvis særlig representativ for forsamlingen. Det er derfor svært synd om slike rop blir det eneste vi hører fra «vanlige folk», mens offentlig debatt stort sett forbindes med en intellektuell elite.

Jeg ønsker meg virkelige folkelige debatter, ikke bare telefonlinjer for politiske trykkokere. Jeg vil ha fora der folk faktisk diskuterer, ikke bare klager og slår i bordet. De tekniske løsningene har eksistert lenge, men svært få vet om dem. Dessuten: mennesker som er noenlunde fornøyde med sin egen situasjon er sjelden tilstrekkelig motivert til å delta i debatten. Er det mulig å engasjere folk til slikt? Tenk om vi f.eks. hadde hatt åpne, elektroniske diskusjonsgrupper i kommunene, der sakene ble debattert før de ble behandlet i kommunestyrene?

Jeg tror de fleste kan lære seg noen viktige «dyder», hvis det forventes av dem:

• Å forstå – og selv kunne framføre – et logisk resonnement
• Å kunne skille fakta fra meningsytringer
• Å forstå og akseptere argumenter for et syn man ikke deler
• Å klargjøre sine egne premisser
• Kildekritikk

Alle er meningsberettiget, men bare den som klarer å framføre sine synspunkter i noenlunde overensstemmelse med slike kjøreregler kan forvente å bli tatt på alvor, og dermed være med å påvirke.

Dumhet er ofte lært, og sjelden uhelbredelig. Men det er som med vond rygg: hvis man sitter i ro, støttet av myke puter, blir det bare verre. Man må trene.

Jeg synes logikk, argumentasjon og kildekritikk bør undervises allerede i grunnskolen. Det samme gjelder idéhistorie.

Se også: Hvor dannes meningene?