Estetisk inflasjon

Når det blir mye av noe, synker verdien. Dette gjelder ikke bare økonomiske verdier, men generelt. Har man sterke opplevelser ofte, blir de mindre sterke. Hvis man spiser festmat hver dag, blir den hverdagslig. Har man et fantastisk kunstverk hengende over sofaen i stua opphører det etter en stund å være fantastisk, og blir til slutt en del av interiøret.

Det ser ut til å være en trend i tida å gjøre hver minste ting til gjenstand for smaksvurderinger, strenge kvalitetskriterier og krav til eksklusivitet. Ta f.eks. designer-begrepet. Aviser og tidsskrifter skriver stadig om designermøbler, designerklær, designerglass, designer-pepperbøsser, designer-vekkerklokker, osv. Ja, hva som helst, egentlig, og alt tilsynelatende like viktig. Dette er mote for den (i overkant) kvalitetsbevisste. Tilhørighet for den som først og fremst ikke vil tilhøre den gemene hop.

Mat har fått en tilsvarende status. I avisenes matspalter og i kokkeprogrammene på TV framstilles matlaging som kunst. Og som underholdning, der kokkene har blitt artister. Det skal være ypperste kvalitet, og alt skal naturligvis lages fra grunnen av. Skam på den som spiser posesuppe og grandiosa! Men det holder ikke lenger med Ingrid Espelid og mors kjøttkaker. Det er ikke nok at maten smaker bra og er noenlunde sunn. Den skal være utsøkt. Førsteklasses råvarer, selvfølgelig, og helst litt eksotisk. Rødvinen skal helst være fra bestillingslista. Og det hele beskrives gjerne i lett poetiske og kvasifilosofiske vendinger.

Man kan få inntrykk av at alt vi omgir oss med skal være estetisk tiltalende, gjennomtenkt og førsteklasses håndverk. Et altomfattende uttrykk for den gode smak.

Vel, jeg synes ikke det.

For det første: Det verdifulle og vakre skal oppsøkes, når man er mottakelig for det. Stor kunst har ingenting over sofaen å gjøre; den bør henge på museum, der du titter innom en gang i blant – med andakt. Tilsvarende for musikk, litteratur og andre kulturelle opplevelser. Og mat, for den saks skyld. Synes man at noe er fantastisk, bør man la det få fortsette å være det. Dvs, være forsiktig med å gjøre det til hverdagskonsum.

For det andre: Hvis alle ting behandles som viktig, blir til slutt ingenting viktig. Noe må få lov til å være likegyldig også. Det meste, tror jeg. Strenge kvalitetskrav og estetiske bedømmelser bør reserveres for det man faktisk mener er viktig. Hvis alt mulig skal gjøres til gjenstand for slike vurderinger, forsvinner til slutt meningen i å bry seg om noe.

Det å omgi seg med kunst, kvalitet og vakre ting hele tida, er ikke berikende. Det er devaluerende. Kunsten blir til pynt, og opplevelsene blir til bevisstløs metthet. Uten de grå hverdagene som bakgrunn ser man ingen farger.

Også publisert i tidsskriftet Lillit (papirutgave, 2-07)

This entry was posted in Kultur. Bookmark the permalink.

5 Kommentarer til Estetisk inflasjon

  1. Dette var interessante betraktninger! Alle vet jo at is og kake smaker mindre godt hvis man spiser det hver dag, og ferie i utlandet er på langt nær like stas nå som det var den gang man reiste bort maks en gang i året.

    Men som du sier så gjelder jo dette for de fleste andre ting også! Blir livet for enkelt og for vakkert, slutter vi jo å glede oss over det.

    Takk for inspirerende tanker!

  2. Store Ørn says:

    Intressant artikkel det her, det må jeg medgi. Allikevel, for min egen del syntes jeg gourmet-mat smaker like godt hver gang jeg spiser det og skulle gjerne gjort det dagelig. Akkurat som jeg ikke høre dårlig musikk daglig, bare for å øke den spesielle opplevelsen ved virkelige gode album en sjelden gang. Hvorfor nekte seg selv noe hvis man kan la være ?

  3. abre says:

    Store Ørn:
    Spørsmålet ditt mener jeg at jeg har svart på med teksten min.

    Men folk er selvsagt forskjellige. Noen er sikkert mottakelig for kraftige inntrykk ofte, andre må rasjonere mer på opplevelsene. For poenget mitt handler egentlig ikke om «godt» kontra «dårlig», men for det første om viktig kontra likegyldig, og om «store opplevelser» kontra det hverdagslige.

    Hverdagsalternativet til gourmet-mat er ikke nødvendigvis dårlig mat, bare enklere. Problemet, slik jeg ser det, ligger i å gjøre mat (eller hva som helst annet) til noe viktig og til en stor opplevelse, hele tida. Det blir en selvmotsigelse. Det hverdagslige kan ikke være stort og viktig. Resultatet blir at det som burde vært stort og viktig, slutter å være det.

    Så jeg mener ikke at man bør høre på dårlig musikk til hverdags. Men noe musikk krever mer av deg som lytter for at du skal få utbytte av det. Andre ting er enklere, uten at det dermed er dårlig. Men hvis man ikke er mottakelig for det man hører på, blir opplevelsen av musikken dårlig, uansett hva det er.

    Jeg for min del hører ikke på musikk hver dag. Ikke hver uke, en gang. Og den musikken som gir de største opplevelsene er den jeg hører minst på. Å sette på sånt på feil dag er ikke bare bortkastet; det er med på å ødelegge mitt forhold til denne musikken.

    Men hvor ofte som er for ofte, er selvsagt individuelt.

  4. Store Ørn says:

    Er vel strengt tatt ikke uenig med deg i at man bør skille mellom det hverdagslige og de store opplevelser. Heller ikke er det noe galt med det ordinære. Men jeg mener man alltid bør tilstrebe å fylle det hverdagslige med opplevelser av høyest mulig kvalitet, selv om maten du spiser gjerne må være av en enklere natur på mandag enn lørdag. De tinga som tar meg med storm kommer som regel uventet allikevel..

  5. Genese says:

    Poenget er vel kanskje både-og, i fin veksling. Kunst må ikke henge på museet, det gjør seg bra hjemme også. Og festmåltider er jo veldig bra, forutsatt at de får være akkurat det: til fest.
    For livet består av flest hverdager, og om vi forsøker noe annet blir det hverdager av festdager også.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *