Fullt navn

I en del tilfeller er det veldig forståelig at bloggere vil være anonyme, f.eks. hvis de skriver om følsomme emner som overgrep, psykiske problemer, sykdom, egne seksuelle opplevelser, etc. Jeg skjønner også at enkelte dagbok-bloggere foretrekker anonymitet, hvis de beskriver konkrete hendelser fra sitt eget privatliv, omtaler familiemedlemmer, osv.

Mange av de anonyme skriver imidlertid om ukontroversielle emner, og presenterer alminnelige meninger og gode argumenter. Men de har sikkert også sine grunner for å ikke bruke eget navn. Folk er så forskjellige.

Jeg vet om mennesker som anser meningene sine som private – eller de synes rett og slett det er pinlig å si hva de mener om ting, selv blant venner – men som godt kan legge ut bilder av ungene sine på nettet. For meg er det stikk motsatt. Etter å ha deltatt på diskusjonsgrupper i 10 år, hvor anonymitet stort sett ble sett på som en uting, vurderte jeg ikke engang å blogge anonymt. Mine uttalelser har uansett vært søkbare i årevis. Men jeg har likevel tenkt litt gjennom problemstillingen.

På nettet viser man seg ikke fram aktivt. Man blir oppsøkt aktivt av den som er interessert. Jeg bruker derfor følgende «sjekk» på om noe egner seg på bloggen: Ville jeg kunne vist dette til en vilt fremmed, dersom vedkommende hadde spurt, og virkelig var interessert? I såfall kan jeg også stå for det med fullt navn.

I det siste har det vært mye snakk om arbeidsgivere som søker opp ansatte eller arbeidssøkende på nettet, og gjør seg opp en mening om dem utfra det de finner. Dette synes jeg er helt utmerket. Hvis noen vil ansette meg, vil jeg gjerne at de skal vite hva jeg er interessert i og hva jeg mener. Dessuten er et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold gjensidig. Akkurat som arbeidsgivere kan styre unna personer utfra hva de ytrer, får arbeidssøkende en mulighet til å unngå de bedriftene som ikke liker at de ansatte ytrer seg som privatpersoner på nettet.

Derimot er det et problem at det man skriver kan tas ut av sin sammenheng, misbrukes eller misforstås. Jeg har f.eks. oppdaget at enkelte ikke har noe forhold til siteringsregler (i eposter og diskusjonsinnlegg). Dette henger sikkert sammen med at mange bruker Outlook som epostleser. Microsoft har jo gjort sitt beste for å ødelegge denne standarden også, ved å bruke farger istedenfor sitattegn, plassere svarene foran spørsmålene, osv. Dermed er det kanskje mulig for en utenforstående å tro at de (til tider hårreisende) synspunktene jeg har svart på i diskusjonsinnlegg opp gjennom årene, er mine egne. Men det får være en slags test, det også. Skulle det finnes arbeidsgivere med et så overfladisk forhold til informasjon, vil jeg jo helst ikke jobbe for dem heller.

This entry was posted in Meta. Bookmark the permalink.

3 Kommentarer til Fullt navn

  1. Anonymous says:

    Er veldig enig med deg i dette som har med arbeidsgivere å gjøre. Man ytrer seg tross alt på blogger som privatperson (stor sett), ikke som representant for arbeidsgivere e.l. Allikevel føler jeg det er en smule befriende å slippe å signere med eget navn. Jeg kan for eksempel rakke ned på I-pod brukere eller folk med stygge solbriller uten å innrømme at jeg selv er en av dem..

  2. Strekker says:

    Jeg syns den her er litt kinkig. Det er forsåvidt ingen stor hemmelighet hvem jeg er, jeg bruker jo bildet mitt, og det ligger nok informasjon om meg i innlegg på bloggen min til at en som er interessert og litt kyndig kan finne ut hvem jeg er.

    Min greie er vel helst at jeg syns det er greit om noen som leser meg, finner ut av hvem jeg er. Men jeg ser ikke helt hvorfor noen som bare vet hva jeg heter, og er nysgjerrig, skal kunne finne ut hva jeg skriver.

    Jeg har lurt på å löse det med en ordning som ikke fanges opp av sökemotorene, f.eks. legge ut navnet mitt i en bildefil.

    Én ting er arbeidsgivere, en annen ting er generelle snokere. Og jeg vet hva jeg snakker om, jeg snoker fält selv, hehe.

  3. abre says:

    Jeg synes ikke det er noe problem at de som bare kjenner navnet mitt kan finne ut hva jeg skriver. Eller rettere sagt: jeg lar være å skrive ting som gjør at dette føles problematisk. Jeg ser ikke bort fra at jeg ville ha skrevet annerledes, eller om andre ting, dersom jeg hadde vært anonym.

    Men jeg kan jo ha vært heldig med snokerne. Eller kanskje jeg bare er naiv?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *