Fullt navn

I en del tilfeller er det veldig forståelig at bloggere vil være anonyme, f.eks. hvis de skriver om følsomme emner som overgrep, psykiske problemer, sykdom, egne seksuelle opplevelser, etc. Jeg skjønner også at enkelte dagbok-bloggere foretrekker anonymitet, hvis de beskriver konkrete hendelser fra sitt eget privatliv, omtaler familiemedlemmer, osv.

Mange av de anonyme skriver imidlertid om ukontroversielle emner, og presenterer alminnelige meninger og gode argumenter. Men de har sikkert også sine grunner for å ikke bruke eget navn. Folk er så forskjellige.

Jeg vet om mennesker som anser meningene sine som private – eller de synes rett og slett det er pinlig å si hva de mener om ting, selv blant venner – men som godt kan legge ut bilder av ungene sine på nettet. For meg er det stikk motsatt. Etter å ha deltatt på diskusjonsgrupper i 10 år, hvor anonymitet stort sett ble sett på som en uting, vurderte jeg ikke engang å blogge anonymt. Mine uttalelser har uansett vært søkbare i årevis. Men jeg har likevel tenkt litt gjennom problemstillingen.

På nettet viser man seg ikke fram aktivt. Man blir oppsøkt aktivt av den som er interessert. Jeg bruker derfor følgende «sjekk» på om noe egner seg på bloggen: Ville jeg kunne vist dette til en vilt fremmed, dersom vedkommende hadde spurt, og virkelig var interessert? I såfall kan jeg også stå for det med fullt navn.

I det siste har det vært mye snakk om arbeidsgivere som søker opp ansatte eller arbeidssøkende på nettet, og gjør seg opp en mening om dem utfra det de finner. Dette synes jeg er helt utmerket. Hvis noen vil ansette meg, vil jeg gjerne at de skal vite hva jeg er interessert i og hva jeg mener. Dessuten er et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold gjensidig. Akkurat som arbeidsgivere kan styre unna personer utfra hva de ytrer, får arbeidssøkende en mulighet til å unngå de bedriftene som ikke liker at de ansatte ytrer seg som privatpersoner på nettet.

Derimot er det et problem at det man skriver kan tas ut av sin sammenheng, misbrukes eller misforstås. Jeg har f.eks. oppdaget at enkelte ikke har noe forhold til siteringsregler (i eposter og diskusjonsinnlegg). Dette henger sikkert sammen med at mange bruker Outlook som epostleser. Microsoft har jo gjort sitt beste for å ødelegge denne standarden også, ved å bruke farger istedenfor sitattegn, plassere svarene foran spørsmålene, osv. Dermed er det kanskje mulig for en utenforstående å tro at de (til tider hårreisende) synspunktene jeg har svart på i diskusjonsinnlegg opp gjennom årene, er mine egne. Men det får være en slags test, det også. Skulle det finnes arbeidsgivere med et så overfladisk forhold til informasjon, vil jeg jo helst ikke jobbe for dem heller.

This entry was posted in Meta. Bookmark the permalink.

3 Kommentarer til Fullt navn

Leave a Reply to Anonymous Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *