Glimt fra privaten

I går ble jeg sittende og lese gamle artikler på nettet om blogging. Jeg fant mye rart. I Aftenposten, for eksempel, antydes det at vi bloggere ikke er helt ærlige. At vi iscenesetter oss selv. Spiller roller og forteller skrøner. For noe sludder! Skulle jeg liksom skrive noe jeg ikke kan stå inne for? Lyve om meg selv? Det skulle tatt seg ut. Og rollespill? Nei, vet du hva!

Jeg må innrømme at jeg ble litt het i toppen der jeg satt. For å få noe annet å tenke på, ruslet jeg inn på biblioteket; det ligger vegg i vegg med hjemmekontoret. Tidligere hadde jeg kontor i andre etasje, men jeg fikk flyttet det ned. Mye mer praktisk. Det gamle ble gjort om til musikkrom, og jeg må si jeg ble godt fornøyd. Flygelet kom virkelig til sin rett.

Jo, en god bok var nok det jeg trengte. Kanskje jeg skulle bla litt i en av mine egne utgivelser, for riktig å bøte på selvtilliten? Men jeg var blitt helt skjelven av dette blogg-våset, og turde ikke klatre i stigen. Jeg ble stående og kikke på måfå i de nederste hyllene, uten å finne noe som fanget interessen. Blikket falt i stedet på sølvkaraffelen etter morfar. Den sto og fristet ved ørelappstolen foran peisen. Jeg sjenket meg et raust glass Lagavulin. Jo, det var bedre. Kanskje jeg skulle ta glasset med ut på terrassen? Været var jo så nydelig.

Det ble til at jeg satte meg ved den gamle paviljongen – den helt nede ved bekken. Jeg blir alltid så rolig til sinns av å se på karpene og de gamle terrakotta-figurene. Alt var stille og fredelig. De eneste lydene var fuglesangen i magnolia-trærne og et og annet «snapp» fra Knutsens hagesaks. Ja, Knutsen er gartneren. Han har jobbet hos oss i over førti år, og vet hva han driver med. Men han spør gjerne om andres mening: «Burde vi utvide urtehagen neste år?» «Hva tror du om gul mimosa ved dammen?» Og jeg har jo ingen anelse. Men jeg stoler på Knutsen.

En gjenglemt avis lå og blafret i sommerbrisen. Jeg skummet overskriftene, men det var mer enn nok. Falskhet og grådighet, opp og i mente. Bedrag, opsjoner og hemmelige bankkonti i Sveits. Apropos … kanskje jeg skulle jobbe litt en av dagene? Nåja, det meste gikk jo av seg selv for tiden, så det var vel ikke så farlig.

Nå kjente jeg at whiskyen begynte å glatte over alle bekymringene. Jovisst, dette var bedre! Og ennå hadde jeg noen dager for meg selv før fruen var tilbake fra venninneturen sin. Et par av venninnene skulle visst være med, og bli over helgen. Ja, det var sant! Hun hadde jo invitert til hageselskap, med treretters middag og levende musikk … Det hadde jeg helt glemt. Og åpen vinkjeller! Vel, jeg hadde lovet å stille opp, og et ord er et ord. Men dette er liksom ikke helt meg, når sant skal sies.

This entry was posted in Betraktninger, Fortellinger, Meta. Bookmark the permalink.

10 Kommentarer til Glimt fra privaten

  1. Thomas says:

    Hmmm… finnes det grenser? I så fall, hvor går de?

  2. HvaHunSa says:

    Faktum er vel at vi iscenesetter oss selv i varierende grad hele tiden. I lunsjen med kollegene, vi velger aktivt ut hva vi skal fortelle om oss selv. Det vi utelater blir ikke en del av bildet, og dermed blir det den enkleste sak i verden å fremstille seg selv slik man vil at andre skal oppfatte en. Slik vi EGENTLIG skulle ønske vi var?

    Spørsmålet er om de som gjør det på nettet gjør det like mye ellers også, eller om det er nettet lokker frem skuespilleren i oss.

  3. abre says:

    HvaHunSa:
    Jeg er enig. Derfor synes jeg det bare virker underlig når noen påpeker at folk liksom ikke er «seg selv» på nettet. Naturligvis er vi ikke det. Vi befinner oss ikke på nettet i det hele tatt; det er det bare ordene våre som gjør.

  4. HvaHunSa says:

    Godt poeng. Jeg mistenker at slike oppfatninger som at folk “ikke er seg selv” på nettet sier mer om hvilket syn man har på internettet. Det er vel ikke usannsynlig at de ikke helt har oversikt over hva denne samlingen av digitale medier egentlig går ut på.

    Godt illustrert poeng i posten forresten.

  5. Genial post.

    Pussig hvordan de gode bloggene plutselig kommer ramlende ned i fanget på meg?

  6. abre says:

    Tusen takk til både HvaHunSa og Alf Ivar!

  7. Anathema says:

    Nå ble jeg faktisk litt skuffet, for jeg hadde håpet å finne ut litt mer om deg;-)

    Tror du det er et utbredt fenomen at folk iscenesetter seg selv på nett?

    “underlig når noen påpeker at folk liksom ikke er «seg selv» på nettet. Naturligvis er vi ikke det.”

    Vet ikke om jeg er helt enig der. Med mindre man systematisk legger brett på å fremstille seg selv i et uriktig lys, vil ganske mye av personligheten skinne gjennom etter hvert. Jeg mener iallfall at jeg kan identfisere tydelige personlighetspreg hos mange av bloggerne, selv om noen er mer privat-personlige enn andre. Men slik er det jo IRL også. Jeg liker godt å diskutere politikk og ikke vise frem bilder; andre synes det er dødskjedelig med politikk og vil gjerne fortelle om familien.

    Når det er sagt, synes jeg også det er interessant å finne ut mer om personen bak bloggen/fasaden dersom det er en person som berører meg. Jeg mener, i likhet med fr.martinsen, at det er trukket et noe kunstig skille mellom personlig og privat. Jeg tenker heller som så at de bloggerne jeg interesserer meg for, refererer til sitt privatliv på en interessant, allmenngyldig måte (det som ofte blir kalt “personlig”), mens de jeg ikke finner så interessante, ofte deler det jeg oppfatter som kjedelig – historier og bilder som ikke gir meg noe (det som ofte blir kalt “privat”). Denne opplevelsen vil selvfølgelig være fullstendig subjektiv, og derfor blir det vanskelig å omtale det ene som personlig og det andre som privat.

  8. abre says:

    Anathema:

    «Tror du det er et utbredt fenomen at folk iscenesetter seg selv på nett?»

    Ikke på den måten jeg parodierer her. Men at man framhever visse sider ved seg selv, og utelater andre: helt klart. Ofte skjer dette ubevisst, men jeg tror det er helt vanlig å gjøre det bevisst, også.

    Selv lyver jeg aldri om hva jeg mener, og jeg legger stor vekt på å være konsistent. Jeg oppgir heller ikke uriktige opplysninger om meg selv (unntatt som opplagt parodi), men jeg lar i stor grad være å oppgi opplysninger om meg selv. Jeg har flere ganger droppet en bloggpost fordi den forutsatte at jeg sa mer om meg selv enn jeg ønsket.

    «Med mindre man systematisk legger brett på å fremstille seg selv i et uriktig lys, vil ganske mye av personligheten skinne gjennom etter hvert. Jeg mener iallfall at jeg kan identfisere tydelige personlighetspreg hos mange av bloggerne, selv om noen er mer privat-personlige enn andre.»

    Hos noen kommer det godt fram hvem de er, ja. Hos andre slett ikke. Det kommer an på hva de er villige til å vise.

    «Når det er sagt, synes jeg også det er interessant å finne ut mer om personen bak
    bloggen/fasaden dersom det er en person som berører meg.»

    Det kan jeg også synes. Men for min egen del har jeg altså valgt å trekke en nokså skarp grense for hva jeg sier om meg selv.

    Da jeg begynte med blogging hadde jeg faktisk ingen tanker om de sosiale aspektene ved dette i det hele tatt. Jeg ønsket bare å skrive tekster, og at noen skulle lese dem. Siden har jeg blitt «kjent» med noen bloggere, i den grad det er mulig via nettet. Folk er hyggelige, og jeg vil jo være hyggelig tilbake. Da hender det at de skarpe grensene blir utfordret, men hittil har det ikke vært noe stort problem.

    «Jeg tenker heller som så at de bloggerne jeg interesserer meg for, refererer til sitt privatliv på en interessant, allmenngyldig måte (det som ofte blir kalt “personlig”), mens de jeg ikke finner så interessante, ofte deler det jeg oppfatter som kjedelig – historier og bilder som ikke gir meg noe (det som ofte blir kalt “privat”). Denne opplevelsen vil selvfølgelig være fullstendig subjektiv, og derfor blir det vanskelig å omtale det ene som personlig og det andre som privat.»

    Jeg dømmer ingen som skriver blogg om sitt privatliv. De bestemmer jo grensene selv, i motsetning til kjendisbladene som grafser i andres privatliv. Og jeg skjønner godt at de som kjenner bloggeren liker å lese sånt. Men det å lese om hverdagslige trivialiteter fra fremmede menneskers privatliv føles for meg som ubehagelig kikking, enten dette står i Se&Hør eller på nett.

    Grensene for hva som er en privatsak avhenger imidlertid av temaet, synes jeg. Når det er snakk om ting som ikke bare er gjenkjennelig for mange, men også viktig i en eller annen forstand, synes jeg at det rettferdiggjør større åpenhet. Men som du er inne på selv: det er veldig subjektivt hva som er trivielt og hva som er viktig.

    Men jeg mener også at det personlige ikke trenger å handle om en selv i det hele tatt. Dvs, man tar selvsagt utgangspunkt i egne erfaringer, men det går an å si noe interessant om personlige ting uten å si særlig mye om sitt eget liv. Det er jo det forfattere gjør.

    Men så finnes det spesielle temaer, som folk skriver om fordi det har preget deres eget liv, og som det dermed blir umulig å skrive om uten å samtidig skrive om seg selv. Jeg tenker på slikt som alvorlig sykdom, psykiske problemer, overgrep, etc. Da må man nesten være åpen om egne opplevelser, og så kan man heller være anonym. Når jeg har kommentert på slike blogger har jeg gjort unntak for min egen del; jeg har nevnt egne erfaringer med psykiske problemer, fordi jeg mener det er viktig å synliggjøre slikt. Det trumfer mitt behov for privatliv.

    Så må du nok heller bare godta at jeg er litt gjerrig på opplysninger ellers. Beklager. ;)

  9. Anathema says:

    abre, selvfølgelig godtar jeg det:-) Det var ikke ment som noe press, men heller som en kompliment. Det jeg sier mellom linjene, er at jeg synes du er et interessant menneske; det var derfor jeg tittet etter mer informasjon. Men det skjønte du kanskje? Eller kanskje ikke – vanskelig å vite på nett.

    Jeg har jo på min side valgt å være anonym for å kunne fristilles fra vurderinger av hva jeg kan dele og ikke. Jeg ville, som deg, måttet droppe noen poster dersom navnet mitt stod i tilknytning til bloggen, så det har jeg stor forståelse for selv om vi har valgt motsatte løsninger.

    I skrivende stund ville jeg måttet slette i hvert fall én post for å beskytte tredjeperson dersom jeg skulle fjerne anonymiteten . Ansvaret overfor tredjeperson er veldig viktig.

    -“Hos noen kommer det godt fram hvem de er, ja. Hos andre slett ikke. Det kommer an på hva de er villige til å vise.”

    Det er vel der vi kanskje har litt ulikt syn på tingene. Jeg tror at folk avslører – ubevisst – mer enn de tror de avslører – bevisst.

  10. abre says:

    Jeg skjønte hva du mente, og jeg tar det som en kompliment. Men jeg grep selvsagt anledningen til å snakke generelt om sak. Der har du meg! ;)

    «Jeg tror at folk avslører – ubevisst – mer enn de tror de avslører – bevisst.»

    Det tror jeg også. Men jeg tror dessuten at folk ofte leser inn mer mellom linjene enn det faktisk er grunnlag for.

Leave a Reply to Anathema Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *