«We can't predict the future. The best we can do, is to invent it» – Dennis Gabor
Politikk handler om hva slags samfunn vi vil ha. Man skulle derfor kanskje tro at de politiske partiene ville representere ulike langsiktige visjoner for samfunnet, som man kunne velge mellom. Om noen tiår kommer verden helt sikkert til å se annerledes ut på mange områder. Hvordan vil vi at den skal se ut?
Nå kan det hevdes at ideen om kollektive planer og mål er et politisk standpunkt i seg selv, nemlig venstresidas standpunkt. Høyresidas eksistensberettigelse er å være en motvekt til dette: å begrense hva fellesskapet skal ha hånd om. De vil ha mindre politikk.
De konservative ønsker riktignok å «forandre for å bevare», dvs. de er villige til å gjøre politiske tilpasninger i respons til endringer som uansett skjer, for best å kunne ta vare på det de mener er samfunnets grunnleggende verdier. Men da er det stort sett snakk om passive justeringer, gjerne i etterkant og ofte motvillig – ikke planlagte endringer utfra forventninger eller ønsker om hvordan framtida skal være. Det konservative samfunn driver for vær og vind, med drivankeret ute.
På venstresida er praktisk politikk så godt som identisk med det Arbeiderpartiet til enhver tid står for. Og med unntak av passive tilpasninger til det internasjonale markedet og EU, samt stadig nye målsetninger om energi, kan denne best beskrives som status quo. Eller «stø kurs», som det heter i de kretser. Skjønt, med dagens regjering kan det være fristende å påstå at politikken snarere drives etter innfallsmetoden.
Så eksisterer det jo politiske retninger som ikke uten videre kan plasseres til høyre eller venstre. Dvs, i praksis eksisterer de nesten ikke, og i den grad de har innflytelse er det som haleheng til en av fløyene.
Velgerne kan dermed ikke velge mellom ulike visjoner for samfunnet. Valget handler i stedet om hvor mye politikk vi skal ha, der det i praksis er bare én.
10 Kommentarer til Grader av grått