Hva hvis ansvar ikke finnes?

Jeg er vanligvis motstander av selvbedrag, men det finnes unntak.

Jeg har forstått det sånn at «fri vilje» er et overflødig begrep i psykologien. Alt som kan forklares ved hjelp av fri vilje kan visstnok forklares like bra (eller like dårlig) uten. Ifølge Occam's razor bør man da slutte at fri vilje ikke eksisterer. Og egentlig forklarer vel ikke fri vilje noe som helst. Tvert imot; man må da forklare selve viljen. Det blir med andre ord omtrent som med gud.

Forskning på hjernen tyder på at våre «beslutninger» blir tatt litt før vi selv blir bevisst dem. Det kan altså se ut til at vi er avanserte automater som bare observerer vår egen atferd, men med så liten tidsforsinkelse at vi tror vi bestemmer. Jeg synes dette er en trist og ganske provoserende tanke. Men virkeligheten er jo ofte både trist og provoserende. Og kontraintuitiv. På den annen side er hjernen uansett et unikt system, ved det at vi kan observere verden. Vi er bevisst oss selv og virkeligheten omkring. Og med utgangspunkt i Gödels ufullstendighetsteorem har enkelte (se f.eks. Lucas og Penrose) argumentert for at bevisstheten ikke uten videre kan beskrives som et deterministisk system.

Men uansett hvordan dette prinsipielt henger sammen tror jeg at viljen i praksis er alt annet enn fri. Våre gener og erfaringer bestemmer både hvilke alternativer vi ser, og hvilke av disse vi er tilbøyelig til å velge. Og jo viktigere og mer grunnleggende valg det er snakk om, i desto sterkere grad avhenger de av hvem vi er. Det gir f.eks. liten mening å si at vi velger «fritt» hva vi skal mene eller tro, eller hvilke verdier vi vil bekjenne oss til.

Hva betyr det egentlig når vi sier at vi må ta ansvar for våre handlinger? Eller at noen har skyld i noe? Kunne en forbryter ha valgt å ikke begå forbrytelsen? Ja, sikkert, hvis omstendighetene hadde vært litt annerledes. Eller hvis han hadde hatt litt andre erfaringer. Hvis han hadde hatt et litt annet lynne, osv. Men kunne vedkommende ha valgt annerledes i seg selv, under ellers identiske betingelser? Kanskje, men hva hvis svaret er nei?

Kanskje «skyld» og «ansvar» ikke finnes? Kanskje det bare er konstruksjoner som vi holder fast ved for å gjøre virkeligheten lettere å håndtere? Men jeg tror faktisk vi er nødt til det. Vi trenger å tro at vi kan bestemme våre handlinger, og stå til ansvar for dem. Ellers ville ihvertfall noen av oss handle helt annerledes. Uansvarlig. Kort sagt: jeg tror den som opplever å ikke ha noe valg, velger dårligere.

This entry was posted in Etikk, Fag & funderinger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Hva hvis ansvar ikke finnes?

  1. Genese says:

    Ingen vilje er den ultimate fatalistiske grunnholdningen. Og trolig ikke riktig. Det første du skriver er nok sant: Vi styres mye av ubevisste biologiske mekanismer, ofte oppstått i det limbiske system av hjernen. Det er dette danskene så vakkert kaller “krybdyrhjernen”. Dette er gamle evolusjonistiske strukturer. Men svært få av våre handlinger avgjøres der (vi snakker da om reflekser og deslike). Impulsene går fra det limbiske system til hjernebarken (en senere evolusjonistisk struktur), via en rekke veier. Og i hjernebarken, særlig den frontale, ligger “tanken”. Og det først når tanken har håndtert saken, at impulsen igjen sendes tilbake for effektuering.

    Hjernebarkens størrelse og kompleksitet er det som skiller oss fra dyrene; vi har så mye av den. Det betyr også at vi ikke kan unnskylde våre egne handlinger ved å si at de ikke var intensjonelle, igjen som hovedregel.

    Tiden det tar å håndtere saken, kan igjen deles i responstid/starttid, og stopptid. Ved f.eks. adhd er akkurat dette noe av problemet: for rask starttid, og for sen stopptid. Det forklarer noe av impulsiviteten.

    Et interessant tema. Jeg har svart biologisk, men dette her jo i enda større grad filosofiske implikasjoner.

  2. abre says:

    Det går selvsagt et skille mellom intensjonelle og instinktive handlinger. Spørsmålet er om denne forskjellen bare består i at vi er bevisste observatører i det første tilfellet.

    At vi har en vilje kan vi jo observere direkte. Vi kjenner jo at vi vil noe. Noen ganger dreier det seg om øyeblikkelig tilfredsstillelse av behov, og da er bevisstheten trolig overflødig. Andre ganger bruker vi fornuften til å undertrykke disse behovene til fordel for mer langsiktige mål. Men er viljen fri? Eller er våre ønsker (øyeblikkelige eller langsiktige) kun et resultat av ytre faktorer? Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke greier å fatte hva «fri vilje» betyr, samtidig som jeg vegrer meg for å tro at vi er selvobserverende automater. Betyr fri vilje at en intensjon starter med seg selv? At den er uten ytre årsak, men likevel ikke tilfeldig?

    Men jeg tror som sagt at de etiske dilemmaene omkring skyld og ansvar er aktuelle enten det eksisterer noen unikt ved bevisstheten som kan kalles fri vilje eller ikke. Vi rår uansett ikke over hvem vi er.

  3. Strekker says:

    Flue på veggen!

    “Kanskje «skyld» og «ansvar» ikke finnes? Kanskje det bare er konstruksjoner som vi holder fast ved for å gjøre virkeligheten lettere å håndtere? Men jeg tror faktisk vi er nødt til det. Vi trenger å tro at vi kan bestemme våre handlinger, og stå til ansvar for dem. Ellers ville ihvertfall noen av oss handle helt annerledes. Uansvarlig.

    Kort sagt: jeg tror den som opplever å ikke ha noe valg, velger dårligere.”

    Enig. Men det er dette paradokset/dilemmaet som gjør at jeg syns straff er et så vanskelig tema. Og interessant.

  4. abre says:

    Enig, Strekker
    Og ofte er det vanskelig å få fram poenget at atferd har årsaker, samt at det først og fremst er disse årsakene vi må gjøre noe med for å få redusert kriminaliteten. Sier man slikt, får man ofte høre at «man kan ikke bare skylde på samfunnet», «folk må ta ansvar for egne handlinger», osv.

    Jeg tror som sagt vi trenger å tenke i termene skyld og ansvar for å handle fornuftig, som individer. Jeg tror derimot at disse begrepene er nokså verdiløse i fbm. kriminalitetsbekjempelse. Der kommer vi nok mye lenger med å bare tenke årsak og virkning.

  5. Fri vilje i henhold til kriminalitet er et svært interessant tema. For det første er det ikke i seg selv åpenbart at fri vilje er en forutsetning for (straff)ansvar. Straff kan ses på som en rent instrumentell institusjon, skapt for å “tippe” risikovurderingene i våre determinerte hjerner i retning av majoritetens beste. En slik fortolkning er ikke umoralsk, bare amoralsk.

    Strawson foreslo at fri vilje burde kjennetegnes ved at andre mennesker reagerer på dem (eller mer presist inntar en reaktiv holdning til dem). Å være fri er altså muligheten til å innta en posisjon der du blir underlagt en slik reaktiv dom. Derfor dømmer vi ikke mekaniske objekter eller (laverestående) dyr for deres handlinger: de er ikke en del av denne sosiale reaktiviteten. Denne definisjonen unngår hele problematikken rundt determinert eller ikke determinert hjerne, men den er ontologisk noe utilfredsstillende. Den er tilsynelatende bare en form for tilfeldig definisjon.

    Frankfurt argumenterer for at fri vilje er evnen til å innta en holdning til sine egne ønsker og volisjoner (volisjoner: aktivitetsskapende tanker, kan man si), og deretter være i stand til å effektuere dem. Dermed er du viljesfri hvis du kan slutte å røyke tross din volisjon om å ta en røyk, og selvsagt i enklere eksempler der en slik motsetning ikke finnes. Narkomane er ikke viljesfrie når de setter et nytt skudd (fordi de per def. ikke er i stand til å motstå volisjonen), men de kan naturligvis ha vært viljesfri når de valgte det første skuddet.

    Disse ønskene om å gjøre noe annet enn man ønsker kaller Frankfurt andreordens volisjoner.

    Jeg har skrevet et essay som forsøker å knytte disse teoriene sammen. Alt i alt gir helheten i dette et ganske tilfredsstillende bilde av viljesfrihet under determinisme, men det gjenstår selvsagt vanskelige spørsmål. Imidlertid er det tilsynelatende vanskeligere å besvare det motsatte spørsmålet: Hvis vi ikke er determinerte, hva er det som da styrer hjernen vår?

    Litt å lese:
    “Reaktive volisjoner” (mitt essay) http://folk.uio.no/sigvei/fag/FIL2207/semesteroppgave.pdf

    Strawson, P. (1975). Freedom and resentment. I G. Watson (Red.), Free Will, ss. 59–81. Oxford:
    Oxford University Press.

    Frankfurt, H. G. (1971). Freedom of the will and the concept of a person. I G. Watson (Red.), Free
    Will, ss. 81–96. Oxford: Oxford University Press.

  6. abre says:

    Indregard:
    Takk for fyldig og interessant tilbakemelding!

    Jeg er enig i at man kan argumentere for straff uavhengig av fri vilje. Poenget må være at den virker. (At dette ikke ser ut til å være et avgjørende kriterium i praksis er en annen sak).

    En kommentar til det siste spørsmålet ditt: Jeg tror ikke det kan besvares, slik det er formulert. Formuleringen «hva er det som styrer X» forutsetter vel at X er determinert?

  7. Nei, det gjør det ikke. La oss for eksemplets skyld anta at Gud eksisterer, og styrer våre handlinger direkte. Om noen har fri vilje, må det være Gud, alle tings første beveger. Selv om våre handlinger er styrt av Gud, må de slett ikke være determinerte. Tvert om – det vil være absurd å hevde at Gud er determinert (ettersom han er manifestasjonen av fri vilje).

    Determinering betyr at man kan gå fra virkning til årsak i en endeløs kjede, i alle fall til en begynnelse (Big Bang, kanskje, som den første årsak til alt). Indeterminisme må bety at kjedet kunne vært delt på et eller annet tidspunkt – at det kunne ha fulgt en annen retning. For å si det med mer presise ord: at man kommer til et veiskille der elektroner, atomer og molekyler kunne ha gjort noe annet enn de faktisk gjorde.

    Å besvare “Hva er det som styrer X utenom fysikkens lover” er derfor en forutsetning for å kunne argumentere for indeterminisme.

    Jeg abonnerer slett ikke på noen gudstro. Jeg er ateist. For alle som ikke har noen Gud å vise til, må det være et eller annet som gjør valgene ved disse veiskillene. Den frie viljen – sier noen, men det fører bare til spørsmålet “hva er det”. Alle indeterministiske argumenter uten Gud strander etter mitt syn på nettopp dette spørsmålet.

  8. abre says:

    Når årsaken ikke er determinert, er heller ikke virkningen det? OK, men i såfall vil jo en hvilken som helst start på kausalitetsrekka, f.eks. i form av Big Bang, innebære at ingenting egentlig er determinert?

    Jeg mener at spørsmålet om fri vilje dreier seg om hvorvidt hver og en av oss kan utgjøre starten på slike kausalitetsrekker, likesåvel som Gud eller Big Bang. Kvantemekaniske systemer ser ut til å være ikke-deterministiske på mikronivå. Ifølge Penrose kan bevissthet og vilje kanskje forklares som kvantemekaniske fenomener. Spørsmålet blir om man da bare har erstattet determinisme med tilfeldighet (som forsåvidt ikke er noe enklere å forklare enn fri vilje).

  9. Hvis tilfeldighet ligger bak, må vi i alle fall gå fra tanken om ansvarlighet.

    Kvantemekanikken er bare (tilsynelatende) tilfeldig på enkeltkvarknivå, men (statistisk) determinert på et makronivå. Der er vanskelig å se hvordan denne eventuelle tilfeldigheten skulle kunne bidra til å skape noen fri vilje. Om noe, må en vilje være alt annet enn tilfeldig!

    Og angående Big Bang: Jo, alt er determinert fra og med starten. Før starten fantes ingenting – heller ikke tid. Big Bang markerer derfor starten, også på tiden. Det gir kanskje ikke mening å spørre om hva som skjedde før, og dermed heller ikke mening å spørre om hva som forårsaket Big Bang. Det er en fryktelig vanskelig tanke å gjøre seg til venns med, og et alvorlig problem for determinismen og det fysikalske verdensbildet.

    Jeg tror vi må slutte å tenke på fri vilje som avhengig av indeterminisme. Vi må akseptere at handlinger er determinerte, men at våre egne refleksjoner, tanker og vurderinger er en del av dette determinerte mønsteret. Folk er viljesfrie på den måten at viljen deres ikke er _bundet_ av noe.

  10. abre says:

    Når det gjelder en evt. sammenheng mellom kvantemekanikk og bevissthet må jeg bare vise til Penrose’s bok The Emperor’s New Mind. Det begynner å bli litt for lenge siden jeg leste den til at jeg tør å ta opp noen diskusjon om dette nå.

  11. FraterPan says:

    Vi er selvobserverende automater.

    Det er påvist av fysikere. Stod i en 2006- eller 2007-utgave av CERN Courier.

  12. pøh says:

    Det er umulig å bevise (“påvise”) at vi er selvobsererende automater.Fysikere kan i like liten grad som andre stille seg utenfor den virkelighet vi undersøker.

    Hvis det for psykologer er meningsløst å snakke om fri vilje burde det også være meningsløst å snakke om valg overhodet. Og forestillingen om muligheten for å ta valg er jo viktigste forutsetning for våre etiske prinsipper. Spørsmålet er vel heller om den frie viljen kan brukes til noe annet enn å mele sin egen kake (mer elelr mindre kortsiktig), heller enn om den finnes. Jeg tipper det er agg mot kristenfundert etikk og metafysikk som gjør at man som forsker vegrer seg for å forholde seg til dette begrepet.

  13. abre says:

    pøh:

    «Det er umulig å bevise (”påvise”) at vi er selvobsererende automater. Fysikere kan i like liten grad som andre stille seg utenfor den virkelighet vi undersøker.»

    Her er jeg enig med deg. Vi kan ikke bevise verken at det er slik, eller at det ikke er det.

    «Hvis det for psykologer er meningsløst å snakke om fri vilje burde det også være meningsløst å snakke om valg overhodet.»

    Ja, ihvertfall frie valg. Vi kan jo likevel bruke begrepet «valg» om den prosessen som leder fra input + læringshistorie til atferd.

    «Og forestillingen om muligheten for å ta valg er jo viktigste forutsetning for våre etiske prinsipper.»

    Helt klart. Dersom vi er automater har ikke etikk den samme mening. Men også som automater kan vi observere at visse handlinger har visse konsekvenser, og observere at dette fører til visse oppfatninger og visse handlinger. Vi kan godt kalle det å velge. Men som sagt: jeg tror at for de fleste mennesker vil det vi kaller «ansvarlig atferd» avhenge av at man tror man kan velge fritt.

    «Jeg tipper det er agg mot kristenfundert etikk og metafysikk som gjør at man som forsker vegrer seg for å forholde seg til dette begrepet.»

    Tja, jeg tror vel snarere det er Occam’s razor, samt at «fri vilje» er veldig vanskelig å definere.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *