Klimamuligheten

– Klimaforskningen har blitt politikk. Det har gått prestisje i å vise at klimaendringene er menneskeskapte. Og dessuten er det jo så usikkert!

Klimaskeptikernes faste omkved er ikke usant, men det er en dårlig begrunnelse for ikke å ta forskningsresultatene på alvor. Politikken først:

Det er nok riktig at man helst støtter seg til de vitenskapelige resultatene som best underbygger egne synspunkter. Sånn sett kan man si at det har gått politikk i klimaspørsmålet. Politikk, stolthet og prestisje. Dette gjelder naturligvis begge sider i klimadebatten. Men da snakker vi først og fremst om politikere og byråkrater. Det er de som må forsvare tidligere uttalelser og økonomiske prioriteringer. Det er de som har knyttet personlig troverdighet og karriere til et bestemt resultat.

Men hva betyr dette for selve forskningen?¹ Det koster selvsagt å snakke flertallet i et fagmiljø midt imot, når man selv er en del av det samme miljøet. Det krever mot og selvtillit, og man må tåle kritikk. Slik er det alltid når man tilhører et lite mindretall, enten flertallet har politikerne i ryggen eller ei. Denne typen uformelt press bør slett ikke undervurderes. Men forskning er likevel ikke personlig. Hele poenget ved den vitenskapelig metode er jo at ethvert resultat skal prøves av andre, slik at svakheter og feil avdekkes. Resultater og konklusjoner skal kunne vurderes helt uavhengig av den enkelte forsker.

Selvsagt er det faglig uenighet. Men det er viktig å være klar over hva denne uenigheten består i. Det er f.eks. ingen seriøse forskere som bestrider at CO2-innholdet i atmosfæren øker som følge av menneskelig aktivitet. Heller ikke at CO2 bidrar til drivhuseffekten, eller at denne effekten er med på å bestemme temperaturen på jorda. Men så er det heller ingen uenighet om at det finnes andre faktorer som spiller inn, så som f.eks. variasjoner i innstrålingen fra sola. Det man er uenige om, er hvor mye de ulike faktorene har å si; hva som betyr mest, og hva konsekvensene vil bli på lengre sikt. Disse tingene debatteres åpent hele tida.

Og det er vanligvis ikke slik at forskningsprosjekter blir stoppet eller resultatene hemmeligholdt hvis oppdragsgiverne er uenige i konklusjonene. Men her sikter jeg til offentlig finansiert forskning ved universitetene. Dette kan sikkert forholde seg noe annerledes ved forskningsinstitusjoner finansiert av private selskaper. Hvis man først skal påpeke føringer på forskningen, virker det derfor påfallende å kun fremheve de politiske føringene. For hvem har størst interesse av en bestemt konklusjon? Jo, verdens mektigste industri. Og da snakker vi ikke om prestisje, men om store økonomiske interesser. Veldig store økonomiske interesser.

Det andre hovedpoenget til klimaskeptikerne er at modeller og målinger er svært usikre, og at det har forekommet feil. Det påstås at klimaforskningen er uvitenskapelig. Men all forskning må forholde seg til usikkerhet. Det eksisterer ingen helt sikre svar innen vitenskapen. Og feil – som oppdages og korrigeres etter hvert – er en helt vesentlig del av det å komme fram til viten. Klimaforskningen skiller seg ikke fra annen vitenskap på noen av disse punktene.

Når usikkerheten er stor, og noen av scenariene er alvorlige, er den vanlige holdningen innen risikovurdering å være «føre var». Å ta høyde for worst case. For de fleste går et worst-case-scenario ut på at klimaendringene får alvorlige og varige konsekvenser for livet på jorda. Mange arter kan forsvinne. Naturkatastrofer kan øke i hyppighet. Havstrømmer kan påvirkes. Jordbruksområder og kystnær bebebyggelse kan bli ødelagt. Men enkelte klimaskeptikere er mer bekymret for tiltakene, som de mener vil forårsake økt fattigdom og store kriser. For dem er det dermed det å ikke foreta tiltak som er å være føre var.

Det er selvsagt mulig å tenke seg drastiske konsekvenser av selve klimatiltakene også, men det er tross alt ikke snakk om å slutte å bruke energi, eller reversere all teknisk og økonomisk utvikling. Vi velger hvilke tiltak vi vil gjennomføre, og vi kan fortløpende evaluere virkningen av dem slik at kursen eventuelt kan justeres underveis. Slik er det dessverre ikke med den globale oppvarmingen.

De viktigste tiltakene dreier seg uansett ikke om å bremse utviklingen, men det stikk motsatte: å finne gode alternativer til fossile brensler. Dette er vi nødt til før eller siden, uansett. Men så lenge vi har billig og tilstrekkelig energi er forskningssatsingen i beste fall halvhjertet. Når det dessuten finnes sterke krefter som motarbeider klimatiltak, eller som forsøker å hindre at nye energiløsninger blir funnet, blir resultatet at vi fortsetter som før. Vi endrer ikke på noe før vi er helt nødt. Men hvis en teknologisk omstilling skal vente til vi står midt oppi en global energikrise i tillegg, vil antakelig sjansen for å lykkes være langt mindre, og de negative konsekvensene langt større.

Kanskje skal vi derfor være takknemlige for at en omstilling nå tvinges fram gjennom en mer «gradvis» krise. Det haster, men vi har likevel tid til å planlegge. Og folk slipper å våkne så altfor brått. For det er ikke konsensus blant forskerne det står på. Alt avhenger av opinionen, og den er som kjent treg. Det har riktignok allerede blitt umulig å late som om klimaendringene ikke skjer, men ennå sitter mange og venter på «bevis» for at menneskelig aktivitet er en viktig faktor. Når noe slikt eventuelt kommer, kan det være for sent å gjøre noe. Og det som må gjøres, må gjøres i alle fall.

1. Ifølge Thomas Kuhns teori om paradigmeskifte vil nye resultater som er i strid med det rådende paradigmet kunne bli underkjent eller ignorert inntil de blir så omfattende at de medfører en krise, og et nytt paradigme oppstår. Men her viser «paradigme» til selve virkelighetsoppfatningen forskningen bygger på, ikke enkeltteorier. «