Konsekvent kritikk

«Hvorfor i all verden kritiserer venstresida til stadighet USA og Israel, mens man aldri hører dem si et kritisk ord om de virkelig slemme statene?»

Jeg synes jeg hører dette spørsmålet stadig vekk. Eller noe i den duren. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Og la det være sagt: I noen tilfeller er svaret rett og slett at vedkommende, som altså kritiserer USA og Israel, er en idiot. Det finnes noen mennesker på venstresida, særlig et godt stykke ut på venstresida, som faktisk mener at USA og Israel er verre enn – la oss si – Irak, Iran, Saudi-Arabia eller Nord-Korea. Eller hva det nå måtte være. Det finnes riktignok også personer på høyresida som mener at Kristin Halvorsen er verre enn Augusto Pinochet, men nok om det. For saken er: De som stiller dette spørsmålet pleier gjerne å antyde at alle som heller kritiserer USA enn Irak, egentlig liker Saddam bedre enn Bush. Og det er jo ikke tilfelle. De fleste mennesker er ikke idioter. Heller ikke på venstresida. Noen ganger får jeg inntrykk av at man først må igjennom et pliktløp med kritikk av ymse diktaturer for å kunne ha troverdighet når man kritiserer USA. Slikt blir litt slitsomt i lengden. Her kommer derfor et forsøk på oppklaring. Jeg er nemlig selv en av disse som har pleid å kritisere f.eks. George W. Bush og Ariel Sharon mye oftere enn Mahmoud Ahmadinejad eller Kong Abdullah bin Abdul Aziz al-Saud.

Stating the bleeding obvious

Noen av oss liker ikke å gjøre et stort nummer av selvfølgeligheter. Jeg for min del unngår helst å si slike ting i det hele tatt, da jeg rett og slett finner det litt pinlig.

Involvering og påvirkningsmulighet

Når stater vi har tette bånd til gjør noe galt, angår dette oss i mye sterkere grad. Det kan legge føringer på vår politikk, vi kan bli direkte involvert i disse statenes handlinger, og vi kan bli assosiert med dem utad. Mulighetene til å påvirke vil dessuten være langt større overfor allierte, handelspartnere og demokratier. Å kritisere diktatorer fra kulturer der menneskerettigheter er noe fremmed, blir mer som å klage over været. Og det gjør vi jo gjerne, men ikke i avisen.

Ulike forventninger

Vi kan ønske og kreve at alle land skal respektere menneskerettighetene. Men man forventer mer av en demokratisk velferdsstat med lange tradisjoner for rettssikkerhet og menneskerettigheter, enn man gjør av et fattig diktatur uten slike tradisjoner. Man har også helt andre forventninger til en stat enn til f.eks. en terrororganisasjon. Man kan ha de samme absolutte grenser for hva som er akseptabelt, men forventningene varierer. Og vi uttaler oss deretter. Når en stats myndigheter hevder å respektere menneskerettighetene, og i tillegg krever at andre skal gjøre det, øker dette forventningene til denne staten. Og vi reagerer tilsvarende sterkt dersom det viser seg at den bryter de prinsippene den hevder å forsvare.

Enkelthendelser vs. «business as usual»

Når det skjer en forferdelig hendelse, gjør det inntrykk på folk. Det gjelder naturkatastrofer, og det gjelder grusomheter begått av myndighetene i andre land. Når naturkatastrofene blir permanente slutter vi å reagere. Det samme gjelder brudd på menneskerettighetene. Når et land bryter disse hele tiden, og ikke engang anerkjenner dem, pleier vi derfor ikke å protestere mot hvert enkelt brudd. Reaksjonene får en mer permanent form. Landet havner på ei liste hos Amnesty Internasjonal, som jobber jevnt og langsiktig med å påvirke, mens vi andre gjerne synker hen i passiv oppgitthet.

Nært vs. fjernt

Folk reagerer sterkere på ting som skjer nært dem enn langt unna. Og «nærhet» er ikke bare geografisk; man reagerer også sterkere på det som skjer med kjente enn med ukjente, eller med folk vi føler at vi har noe til felles med kontra de som virker svært fremmede.

Tilgang til informasjon

For å kritisere noe, må man vite om det. Og vi får vite mye mer om det som er nært enn det som er fjernt, og mer om det som berører oss direkte enn det som ikke gjør det. Våre meninger er et resultat av den informasjonen vi får, og vi vil dermed i større grad ha en gjennomtenkt mening om detaljer og enkelthendelser i «vår» del av verden, mens oppfatningene om resten av verden er tilsvarende forenklede. Dessuten er ikke dekningen nøytral. Informasjonen vil alltid være farget av holdningene til de som formidler den. Denne skjevheten vil dermed også prege opinionen.

Tilhørighet og polarisering

Når vi mener noe, er ikke dette bare uttrykk for spontane følelser. Meningene har blitt til over tid, og de inngår i en sammenheng. Vi går ikke gjerne tilbake på det vi mener. Ofte vil vi ha fram et overordnet poeng, og bruker de eksemplene som støtter dette. Noe fokuserer vi på, mens vi lar andre ting være ukommentert, selv om vi kanskje har en mening om det også, når vi blir spurt. En del av konteksten er (dessverre) at vi ønsker å framstille oss selv på en bestemt måte. Vi ønsker f.eks. å signalisere tilhørighet, og vil helst ikke bli tatt til inntekt for meninger vi ikke støtter. Og da blir det gjerne sånn at venstreorienterte understreker synspunkter som identifiserer dem som venstreorienterte, mens de toner ned synspunkter som kan skape tvil om hvor de «hører hjemme». Og helt tilsvarende for høyreorienterte, naturligvis. Noen ganger fører dette til en polarisering, slik at man først og fremst definerer seg igjennom hva man er imot; jeg er den jeg er fordi jeg ikke er en av dem. Dette er farlig, da det kan føre til at man begynner å se bort fra det som er viktig, og i stedet fokuserer på symbolikk. Man kan til og med ende opp med å unnskylde eller bortforklare menneskerettighetsbrudd. Men dermed er vi over på idiotene jeg nevnte.

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

2 Kommentarer til Konsekvent kritikk

  1. Bokmerket! En glimrende oppsummering.
  2. abre says:
    Takk for hyggelig tilbakemelding!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>