Kulturrelativ straffeutmåling

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduserer den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

This entry was posted in Etikk, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

4 Kommentarer til Kulturrelativ straffeutmåling

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *