Vold, kjønn, grupper og statistikk

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

  • «Menn dreper kvinner»
  • «Innvandrere er kriminelle»
  • «Ikke-vestlige menn voldtar»
  • «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

  • Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
  • Ca. 7% av innfødte norske menn1 har utsatt partneren sin for grov vold.
  • Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn2 har utsatt partneren sin for grov vold.
  • Ca. 2% av alle kvinner3 i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
  • Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
  • Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
  • Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
  • Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.4
  • Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
  • Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

  • Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
  • Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes5 for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.


  1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
  2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
  3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
  4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
  5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «
This entry was posted in Frustrasjoner, Kjønn, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

15 Kommentarer til Vold, kjønn, grupper og statistikk

  1. HvaHunSa says:
    “Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.”
    -Hvor har du dette tallet ifra? Jeg er svært interessert i alle kilder som viser statistikk over kvinner som blir utsatt for “grov vold” av partnerne sine. Det faktum at menn er overrepresentert i tilfellene vold mot partner, er, og vil alltid være, grunnen til at dette er et problem som også bør løses av menn. Volden mot kvinner er et kollektivt ansvar, og hittils har mannens engasjement vært skremmende lav. Hvorfor det? Fordi jeg etter en lengre utredning om hvorfor kvinner ikke forlater menn som slår, avrunder med setningen “menn dreper kvinner”? Så det er delvis min skyld at alle poengene tidligere i artikkelen går hus forbi? Da teller de ikke lengre liksom? Det er viktigere å være fornærmet på mannens vegne, enn å forsøke å forhindre drap på kvinner? Jeg ser at setningen kan virke stigmatiserende, men da krever det i mine øyne at man samtidig er blind for alt annet jeg skriver i samme artikkel.
  2. abre says:
    «Hvor har du dette tallet ifra? Jeg er svært interessert i alle kilder som viser statistikk over kvinner som blir utsatt for “grov vold” av partnerne sine.» Jeg har oppgitt kildene mine. Men altså, i denne står det at 98 510 kvinner er utsatt for grov vold i samlivet. Så hvis 72 kvinner er drept av sin partner i løpet av de siste åtte år, blir resultatet såvidt jeg greier å beregne: (72/8)/98510 = 0,01%. «Fordi jeg etter en lengre utredning om hvorfor kvinner ikke forlater menn som slår, avrunder med setningen “menn dreper kvinner”? Så det er delvis min skyld at alle poengene tidligere i artikkelen går hus forbi?» Det blir bare tull å snakke om at den enkelte debattant har «skyld». Du har ikke gjort noe annet enn å formulere deg slik man vanligvis formulerer seg i slike debatter. Men hvis vi ser på dette i en litt større sammenheng, tror jeg helt klart at måten menn omtales på generelt i slike saker ihvertfall er en del av årsaken til at de ikke vil engasjere seg. Men jeg er altså ikke ute etter å kritisere. Jeg vil forsøke å forklare dette manglende engasjementet. Samt peke på den merkverdighet at det regnes som alment akseptert å generalisere og ordlegge seg på en måte om menn som i de fleste andre sammenhenger vil regnes som ihvertfall politisk ukorrekt. «Det er viktigere å være fornærmet på mannens vegne, enn å forsøke å forhindre drap på kvinner?» På ingen måte. Derfor kommenterte jeg din artikkel i ditt kommentarfelt, og tok opp ovenstående tema (som er klart mindre viktig, men som jeg likevel forbeholder meg retten til å være opptatt av) i en separat artikkel. For øvrig tror jeg at de aller fleste menn er opprørt over at kvinner drepes eller mishandles av sine partnere. Men forholdsvis få av oss, tror jeg, greier å se det som «sitt» problem. Det er betydelig lettere å debattere dem (overgriperne) enn oss (menn), særlig hvis man mener at det siste gir et direkte usant bilde av saken. Da ender det fort opp med at man diskuterer dét istedenfor selve mishandlingen. Dessverre. Men nå har jeg prøvd å forklare. Nå kan jeg godt diskutere mishandling og drap igjen. Mitt problem med resten av det du skriver i artikkelen din, er ikke at det går «hus forbi», men at jeg er fullstendig enig med deg. Og sånt blir det som kjent heller ikke mye debatt av.
  3. Espen says:
    Takk for denne veldig gode forklaringen. Nå kan jeg bare henvise HHS til deg. ;) Ellers er jeg slik som deg helt enig i hennes artikkel forøvrig.
  4. HvaHunSa says:
    “Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes5 for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».”
    Denne forklaringen på mennenes manglende deltakelse blir for tynn. Jeg kjøper den ikke, rett og slett. Jeg skal ikke benekte for at slike innslag forekommer, og at til og med min lille setning helt nederst og i bunnen av en lengre artikkel, også kan oppfattes slik. men at det skal være en unnskyldning for at menn ikke kan delta, eller ennå bedre, ta initiativ selv, det går jeg ikke med på. Jepp. Det minner mest om syting. Beklager det altså. Ellers er jeg glad for at du bifaller det andre jeg skrev, for det er jo tross alt der budskapene ligger, det er der vi finner noe vi kan ta videre. Og ikke bare vi kvinner, men menn også. Godt Nytt år, abre :-)
  5. abre says:
    «Denne forklaringen på mennenes manglende deltakelse blir for tynn. Jeg kjøper den ikke, rett og slett.» Det er greit, det. Jeg mener jo ikke at dette er den eneste forklaringen, men at det ihvertfall delvis forklarer laber mannlig respons på de debattene som blir lagt opp slik jeg beskriver. En parallell: Muslimer blir jo ofte beskyldt for å være svært passive i debatten omkring islamsk terrorisme. Jeg tror den samme delårsaken gjør seg gjeldende her. En viktig forskjell er at ingen vil finne på å kalle en muslim for «sytete» hvis han klager på slike generaliseringer. At menn svært sjelden tar initiativ til å debattere vold mot kvinner er en annen sak. Jeg tror kanskje menn i større grad snakker om vold i alminnelighet, og ikke i et kjønnsperspektiv. Kanskje mange menn er litt blinde for kjønnsroller generelt, fordi de sjelden oppfatter dem som problematiske selv? Eller kanskje de faktisk mener dette ikke er riktig perspektiv? Jeg kan snakke for meg selv: For det første tenker jeg svært sjelden i termer av kjønn, verken om de sakene jeg er opptatt av, eller i min omgang med andre mennesker. Det faller meg sjelden naturlig å identifisere meg med gruppen menn. Spesielt ikke hvis avvikende atferd assosieres med hele gruppen. For det andre forstår jeg ikke vold og aggresjon. Det er noe fremmed. Jeg kan ikke huske sist jeg ble sint. Jeg har aldri slåss (heller ikke som barn, såvidt jeg vet). Jeg har heller ikke vært offer for vold, og (såvidt jeg vet) kjenner jeg heller ingen som lever i et slikt forhold. Debatten blir dermed rent akademisk. Med andre ord: jeg deltar gjerne, men temaet hører ikke til de jeg finner det naturlig å ta opp selv. Det jeg imidlertid reagerte på da jeg så oppslaget om vold i samboerskap, var tallene. At 9% av menn og 2% av kvinner har utsatt partneren sin for grov vold høres i mine ører usannsynlig mye ut. Men før jeg rakk å tenke igjennom om jeg skulle skrive noe om dette (jeg er ganske treg sånn), var det dukket opp flere postinger om temaet, og ingen lot til å stusse på tallene. Noe som er litt påfallende, med tanke på den forskningsskepsis mange av de samme bloggerne ellers pleier å gi uttrykk for. Og godt nytt år til deg også!
  6. HvaHunSa says:
    Jeg ville kalt all syting, for syting, være seg om den kom fra muslimer, bortskjemte tenåringer, eller menn. Jeg ser gjerne en slags pedagogisering av debatten, så lenge det ikke fører til forståsegpåing og jabbing, noe det fort kan gjøre. Og jeg er så indelig lei av utallige tåpelige utspill, og innspill, fra menn som skal ytre seg om kvinnesak og feminisme – at jeg nok har en kortere lunte. Dette for å overleve selv, for å orke å fortsette debatten. Om noen veldig gjerne vil ha min repsekt, der jeg ikke kaller menn for kjerringer og sytapiter, så forventer jeg at de anstrenger seg såpass at jeg kan ta dem alvorlig.Tør jeg nevne Haavik, Døving, P.Z. Møller, Mads Larsen, Sonstad, og siste mann ut; Vik-Hansen. Er et rart man antar en syrlig undertone? Heldigvis er du en slik mann det går an å ha en dialog med, og jeg er veldig glad for at du er med i kjønnrolledebatten, og ikke minst er å finne i mitt kommentarfelt dann og vann. Selv om vi ikke er enige alltid ;-) Du synes 9 og 2 prosent var mye? Det synes jeg også, men til forskjell fra deg er jeg ikke overrasket, dessverre.
  7. abre says:
    Takk for tilliten! Jeg ble litt inspirert, så nå har jeg faktisk begynt å kladde på en artikkel om menn og vold (istedenfor å bare syte om debatten). :) Men jeg skriver sakte, og må sjekke en del fakta, så det kan nok ta litt tid. Kanskje koker det hele bort i kålen, slik de fleste tekstene min gjør. Vi får se.
  8. HvaHunSa says:
    Venter på artikkel…:D
  9. Cassanders says:
    Godt nytt år! @ HvaHunSa Er det en forglemmelse eller bevisst utelatelse at du ikke nevner kvinner i din liste over “sytere”? Ut fra konteksten virker det en smule påfallende. Cassanders In Cod we trust
  10. HvaHunSa says:
    Cassanders: Fordi det er en selvfølge at jeg også mener kvinner. Eller mener du at “ungdom” eller “muslimer” ikke implisitt innebærer begge kjønn? Jeg kunne jo matet med teksje, samt sikret alle ender og bauger, ved å skrive: Et hvert menneske på denne jorden som faller for fristelsen til å syte, vil jeg potensielt kunne la meg friste til å kalle en syter. Om du fremdeles skulle finne på å misteke meg for å gjøre kategoriske unntak; med “potensielt”, så mener jeg at det er ikke hver gang jeg gidder, man har bare så mye tid osv. Men siden jeg forventer et minimum av leseren, så nøyde jeg meg med “Jeg ville kalt all syting, for syting, være seg om den kom fra muslimer, bortskjemte tenåringer, eller menn” “Jeg ville kalt all syting, for syting” er jo et clue her”
  11. Cassanders says:
    @ hvahunsa Når jeg (akk, alt for ofte) opplever at mottaker ikke har forstått budskapet, regner jeg med at det er meg selv som ikke har formulert det godt nok. Kanskje skyldtes min smule misforståelse at jeg har sett ditt nick inne hos Drusilla (Dagens onde kvinner) som har sin egen “Leseliste for sutregutter”. Men det er altså behørig notert: I henhold til HvaHunSa kan også kvinner sutre. Cassanders In Cod we trust
  12. liraj says:
    Unnskyld for å komme så sent i denne posten her. ‘Jeg kan ikke huske sist jeg ble sint.’ Hvordan kan du klare aldri å bli sint. Jeg nemlig kan ikke.
  13. abre says:
    Hei, liraj! Hyggelig med kommentar, sent eller tidig. Jeg aner ikke hvorfor jeg nesten aldri blir sint. Men det er ikke snakk om å «klare». Det er ikke sånn at jeg går rundt og behersker meg. Jeg reagerer bare veldig sjelden med sinne. Derimot kan jeg bli irritert, skuffet, lei meg, oppgitt, osv. Og det skjer til gjengjeld ganske ofte.
  14. Torp says:

    Ok, denne posten er gammel, men jeg føler allikevel at jeg må kommentere litt på statistikken.

    Jeg ser fra kildene at ca 9% av kvinner rapporterer at de har blitt utsatt for grov vold i parforhold. Såvidt jeg kan se er dette snakk om livsløpsdata, og ikke data for forholdet de var i når undersøkelsen ble gjennomført. Dette er et ganske viktig poeng. Hvis jeg da kan få gjøre antagelsen at de fleste menn som er voldelige mot én partner gjerne er voldelig mot andre partnere også, synker prosentandelen menn som har utført grov vold mot partner betraktelig, og tallet 9% kan sannsynligvis deles med i underkant av det gjennomsnittlige antallet forhold kvinnene i undersøkelsen har vært i i løpet av sitt liv.

  15. abre says:

    Takk for kommentar, Torp. Du har nok rett. Jeg tenkte det samme da jeg skrev posten, men det blir ikke sagt eksplisitt i kildene at dette er livsløpsdata, og jeg ville være sikker på at estimatet ihvertfall ikke var for lavt.

    Jeg har senere sett på statistikk hos SSB over vold generelt (ikke bare fra partner, og ikke bare grov vold), regnet pr. år:

    http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/200301/01/art-2003-03-26-01.html
    http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200301/01/fig-2003-03-26-04.html

    Her fremgår det at 2 – 4 %/år av alle i alderen 25 – 44 år var utsatt for vold i 1983 – 2001. Det er ingen stigende tendens i perioden, og kvinner er ikke overrepresentert. For aldesgruppen 16 – 24 år er tallene 6 – 9 %, og for 45 – 66 år 0 – 1 %. Jeg vil anta at de tallene jeg oppgir i posten trygt kan anses som en øvre skranke.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>