Kjære sporten!

Forholdet vårt har skrantet lenge, men jeg håpet i det lengste at det skulle rette seg. At det kanskje ville hjelpe med en lang pause. Men jeg tror vi må innse at vi har vokst fra hverandre.

Vi har jo endret oss, begge to. Selv har jeg blitt opptatt av andre ting, og har kanskje hatt litt for lite tid til deg. Men jeg tror du har forandret deg mest. Fellesstart? Sprint-langrenn? Stadionrenn? Skihopping med duell og utslagning? Jeg kjenner deg ikke igjen lenger. Det var særlig vintersida di jeg likte. Kulde og mørketid ble til å holde ut når jeg kunne se på langrenn, skiskyting, alpint og skøyter. Men du var flott ellers også, og du ga meg fine stunder med friidrett og damehåndball.

Jeg var bare fire da jeg ble kjent med deg første gang. Det var under vinter-OL i Grenoble. Egentlig husker jeg vel ikke stort av selve sendingene, men stemningen rundt står klart for meg. Små og store som opplevde noe sammen, og heiet på de samme utøverne. Etterpå dro vi ungene ut og lekte at vi var kjente skihoppere og skøyteløpere. Over senga mi hang en plakat med Bjørn Wirkola. Jeg klippet ut bilder og limte inn i ei bok; Fred Anton Maier, Kees Verkerk, Jean-Claude Killy, Ole Ellefsæter, Harald Grønningen. Noen utenlandske, men mest norske. Dette var mens man ennå kunne si «heia Norge» uten at det var det minste pinlig.

Etter hvert ble selve konkurransene viktigere enn kultusen rundt, og jeg satte meg inn i tekniske detaljer og utøvernes tidligere meritter. Hvert mesterskap var en stor begivenhet. Jeg husker godt hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Jeg greide ikke se på da Finken Jagge kjørte 2. omgang i slalom i Albertville-OL. Jeg sto opp midt på natta for å se Vebjørn Rodal løpe 800-meter. Jeg vet ikke helt når følelsene begynte å falme, men jeg vet en del om hvorfor:

Du skulle absolutt være midtpunktet hele tida. Du breiet deg; fikk stadig flere grener og øvelser, stadig flere mesterskap. Samtidig fikk vi flere TV-kanaler, og til slutt foregikk det store idrettsarrangementer på minst en av dem nærmest til enhver tid. Og av en eller annen grunn har du alltid vært regnet som «viktige nyheter», slik at vi fikk servert alt om igjen og om igjen, i minste detalj, i alle nyhetssendingene. Jeg gikk lei av deg, rett og slett. Men det er ikke bare deg, det er meg også. Jeg har blitt eldre, og tida går fortere. Da jeg var liten rakk OL å bli bortimot mytologisk fra gang til gang. Nå greier jeg ikke holde lekene fra hverandre. Og VM i håndball, nå igjen? Var ikke det nettopp?

Du driver med dop. Vi har jo visst om denne uvanen din lenge, og du har lovet bot og bedring mange ganger. Men i stedet har det bare ballet på seg. Før gikk det i det minste an å innbille seg at dette stort sett gjaldt øst-europeerne. Med litt godvilje var det også mulig å tro at de fleste ville bli avslørt; om ikke der og da, så ihvertfall i ettertid. Men jeg har mistet illusjonene. Nå regner jeg med at et flertall av alle VM- og OL-medaljer i de fleste idretter blir vunnet av dopete utøvere, og at det kun er de uforsiktige som blir tatt. Det er sikkert en del topputøvere som er rene ennå, for all del, men vi vet ikke hvem de er. Vi kan aldri vite sikkert om vi er vitne til en fremragende idrettsprestasjon eller et farmasøytisk fremskritt.

Du har prostituert deg. Det er lenge siden at begrepet «amatøridrett» sluttet å gi mening. Men en ting er å få sponsorer for å finansiere idretten. Noe annet er å bytte om på rollene, slik at markedsføring blir det primære, mens idretten reduseres til et virkemiddel. De siste årene har du nemlig begynt å tilpasse vinterøvelsene til publikum i landene med de største markedene. Dette er et publikum som er vant til helt andre idretter. De mister oversikten hvis ikke første mann i mål vinner. De liker fellesstart, lureløp og taktikkeri. Du hadde gitt dem sykling fra før, men det var visst ikke nok.

Du omgås feil folk. Jeg tenker ikke på utøverne eller trenerne, og ikke engang på sponsorene, men på de som formidler det hele. Kommentatorer og sportsjournalister. Med noen få hederlige unntak er dette mennesker som uttrykker seg i klisjeer og mekaniske gjentakelser, og som sliter med å formulere sammenhengende setninger. Noen av dem følger dårligere med i hvordan konkurransene utvikler seg enn det vi selv greier hjemme i stua. Og saken blir ikke bedre når de lar patriotismen skli ut i smakløs selvhevdelse, med rop og gurgling og tåpelige dikt.

Tross alt dette skal du ha takk for mange fine år. Det var moro så lenge det varte. Og kanskje vil jeg smugtitte litt på deg av og til, og mimre om de gode dagene.

This entry was posted in Frustrasjoner. Bookmark the permalink.

En kommentar til Kjære sporten!

  1. Genese says:

    Takk for at du sa det som måtte sies. :-)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *