Blasfemiske betraktninger: En dyd av nødvendighet

Muhammed-karikaturene har blitt kalt «en unødvendig provokasjon». Det tror jeg er feil:

a) Grenserydding

Ytringsfriheten er et område vi lenge har tatt for gitt. Joda, vi vet at det har grenser, men de fleste av oss ferdes så sjelden i de traktene at vi ikke lenger er sikre på hvor de går. Men vi vet sånn noenlunde hva de heter. På den ene kanten har vi injurier, og i motsatt retning ligger oppvigleri. Så er det rasisme og utukt, og langt der ute et sted ligger blasfemi. Særlig de to siste er gjenstand for mye usikkerhet. Men alle grensene er omstridt. Noen ønsker å flytte dem innover, andre utover. Noen vil fjerne dem helt. Men de fleste er enige om at det bør være tydelig hvor de går. Før var det frivillige ildsjeler som passet på at ikke grenseområdene grodde igjen, og at ikke grensesteinene ble flyttet. Men det er det nesten ingen som gidder lenger. Særlig har blasfemi-grensen blitt forsømt. Etter at Øverland kjempet sine slag der nede for en mannsalder siden har det vært uklart om grensen i det hele tatt gjelder lenger. Området har blitt et slags ingenmannsland som ingen bryr seg om, og hvor det i praksis har vært fri ferdsel. Ved de andre grensene blir man vanligvis stoppet, høflig men bestemt. Hvis man går for langt får man kanskje bot. Men blasfemi-grensen ligger ubevoktet, og man har kunnet komme og gå som man vil.

De siste årene har det imidlertid blitt risikabelt å ferdes i dette området. Grensen er riktignok like ubevoktet som før fra myndighetenes side, men i stedet har det dukket opp en uavhengig milits. Den opptrer truende og vilkårlig, og har minelagt enkelte strekninger. Myndighetene vingler. De liker ikke at noen tar loven i egne hender, men samtidig tar de militsen litt i forsvar. De innrømmer at «det er jo tross alt en grense der, et eller annet sted», og de ber ydmykt om unnskyldning på vegne av dem som er så tankeløse å krysse denne på feil sted. Fordi, som det heter i et internt notat fra UD, «dette skaper mistillit og unødig konflikt». Kort sagt: man bør ikke legge seg ut med folk som er bevæpnet. Det er visst på høy tid å få ryddet opp i lovverket og i praktiseringen av det. Men først må vi rydde miner.

b) Eksponeringsterapi

Noen mennesker har et alvorlig sosialt handicap: de takler ikke fornærmelser på sivilisert vis. Istedenfor å bare bli sinte eller lei seg, og eventuelt ta til motmæle, tyr de til opptøyer og hærverk. Noen av dem krever sensur. Flere krever unnskyldninger; gjerne fra helt andre mennesker enn de som har krenket dem. Og noen truer f.eks. redaktører på livet. Det hender til og med at det blir gjort alvor av truslene.

I samfunn med åpen meningsutveksling vil man av og til kunne bli såret av andres ytringer. Det er sånt man må regne med. Derfor er det så viktig at vi som lever i slike samfunn er i stand til å håndtere slikt. Hvis man vet at man blir så sint at man kan komme til å skade andre, må man kanskje unngå det man blir opprørt av, f.eks. ved å la være å se på TV eller lese aviser. Men det beste er jo om man greier å venne seg til de tingene man reagerer på, litt etter litt. Og her kan kanskje blasfemikerne komme til unnsetning. Jeg vet ikke om det nytter å hjelpe de mest ekstreme; de som tar initiativ til vold, og som hisser opp folkemengder. Men det vil uansett være nyttig å få røykt disse ut.

Se også: Blasfemiske beretninger, del 1 og del 2

[Jesus and Mo]

Page 1 of 2 | Next page