Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,
de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,
men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.
Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.
Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,
som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,
de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,
de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,
men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.
For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.
De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

Fritt etter Rudolf Nilsen

This entry was posted in Pastisj, Samfunn & politikk, Strofer. Bookmark the permalink.

6 Kommentarer til Revolusjonens røst: epilog

  1. Virrvarr says:
    Du er flink til å rime, og som en som faktisk synger denne her, må jeg si du har gjort en god omskrivning. Samtidig- jeg er uendelig uenig med deg. «Og intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet» er veldig sant. Jeg vokste opp under fattigdomsgrensen, og hver eneste regjering fra så lenge jeg var istand til å følge med, lovet løft for de fattige, hjelp til de fattige etc. Løfter hjelper INGENTING når du faktisk er i en krisesituasjon. Da vil jeg heller ha noen som «kjenner min virkerlighet», tusen takk (c;
  2. abre says:
    Takk for velvillig tilbakemelding, tross uenighet. Jeg er ikke uenig i at løfter (om både det ene og det andre) kan være som skrift i sand. Det er mye i Rudolf Nilsens dikt jeg er enig i, og jeg har stor respekt både for han som dikter, og for de intensjoner som kommunismen hadde/har. Men jeg mener altså at revolusjon er en medisin som ikke virker, og at den ofte viser seg å være verre en sykdommen. Jeg har sammenfattet det jeg anser som den viktigste kritikken i siste strofe av min versjon av diktet. Jeg synes det er lett å forstå at folk ble kommunister på 30-tallet. Jeg ville helt sikkert vært en av dem. Jeg finner det tilsvarende vanskelig å forstå at noen blir det i dag. For nå vet vi det vi vet, og kan skrive epilogen.
  3. Virrvarr says:
    Og hva er løsningen din på problemene i dag? Med den markedsliberalismen vi har idag, måtte vi hatt «revolusjon» for å kunne lage sosialdemokrati alá 1950 her i landet. Ellers- parodien på «trassige» kommunister uten evne til å tenke seg om, er også et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i. Hvem er det du egentlig polemiserer mot? Eller er det mest lek med steminger og poetiske virkemidler?
  4. abre says:
    «Og hva er løsningen din på problemene i dag?» Det kommer an på hvilke problemer du sikter til. Hvis vi ser litt generelt på ting, og vurderer utviklingen innenfor demokratiene det siste århundret, har jo problemer blitt løst hele tida. Det har blitt stadig mindre ufrihet, mindre fattigdom og mer velferd. Så i vid forstand vil jeg vel si at «løsningen» er demokrati, der det foregår en kontinuerlig avveining mellom det kollektive og det individualistiske. Demokratiet som forutsetning kan begrunnes på to måter. Prinsipielt: det ramler rett ut av det faktum at «objektivt riktig» ikke eksisterer i verdispørsmål. Dermed har ingen rett til å diktere sin løsning, og vi står igjen med flertallsavgjørelser. Empirisk: all erfaring viser at demokrati har bedre resultater med hensyn på alt man vanligvis regner som verdifullt, enn alle kjente alternativer. (Og, mer trivielt: at makt korrumperer). Joda, jeg vet at du regner det kommunistiske samfunn for å være det ultimate demokrati og sånn, men jeg snakker om hvordan vi kommer fram dit vi vil. Det politiske spillet forutsetter at man først aksepterer spillereglene. Først deretter kan man «velge side», kjempe for saker og prinsipper, gi og ta. Hvis du vil vite mer om hvordan jeg tenker omkring det prinsipielle om dette, er det vel denne postingen som sier mest om det. Men hvis du mener raske løsninger, er svaret mitt at jeg ikke tror de finnes. Dessuten kan det godt tenkes at noen problemer ikke har noen løsning i det hele tatt. Hvis vi står mellom å gjøre ingenting og å gjøre noe som sannsynligvis gjør ting verre, bør vi gjøre ingenting, selv om det betyr at problemet er uløst. «Med den markedsliberalismen vi har idag, måtte vi hatt «revolusjon» for å kunne lage sosialdemokrati alá 1950 her i landet.» Det tror jeg ikke. De fleste demokratiske stater har tross alt utviklet seg gradvis og fredelig fra rå undertrykking til velferd og frihet. Og jeg er ikke enig i at vi har markedsliberalisme i dag. Markedsliberalismen er en strømning i tiden (igjen), men det vi har er blandingsøkonomi, med (ennå) en av verdens beste velferdsstater. Men blandingsforholdet endrer seg i svingninger. Når ulempene ved en variant blir for store (eller politikerne for upopulære), svinger vi tilbake, osv. Så må man bare håpe på at ikke altfor mange av endringene er irreversible. (Selv mener jeg at demokratiet ikke bør kunne vedta endringer som ikke demokratiet kan avvikle igjen senere, når det evt. måtte bli flertall for det.) Derimot har vi globalisering i dag, og det er noe nytt. Og uunngåelig. Det er bare et spørsmål om hvordan den skal foregå. Vi må på en eller annen måte prøve å beholde den velferden vi har opparbeidet oss uten å isolere oss fra omverdenen. Det er ikke enkelt. «Ellers- parodien på «trassige» kommunister uten evne til å tenke seg om, er også et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i. Hvem er det du egentlig polemiserer mot? Eller er det mest lek med steminger og poetiske virkemidler?» Jeg mener alvor. Og det jeg polemiserer mot er fanatisme, som finnes i mange leire. Blant annet den kommunistiske. Jeg tenker på de som ikke stiller spørsmål lenger, og vil ha seg frabedt at andre gjør det, fordi de allerede sitter på fasiten. Det er nok av slike revolusjonære opp gjennom historien. Og den norske offentligheten på 70-tallet var full av dem. Mennesker som var villige til å forsvare uhyrligheter for å rettferdiggjøre sitt mål. De var skråsikre. Ferdigtenkte. Men samtidig virket de engstelige for å kanskje måtte tenke igjennom et argument som kunne så tvil om noe. Jeg har diskutert med noen slike selv. De fleste har riktignok vært av den kristne varianten, men noen har vært kommunister og noen liberalister. Men selvsagt mener jeg ikke at alle kommunister er sånn. Jeg har f.eks. ikke på noen måte et slikt inntrykk av deg, bare så det er sagt. Tvert om. Og jeg har tross alt venner som stemmer Rødt.
  5. Titta says:
    Som gammel AKP-er som i en livskrise midt på 70-tallet sang ‘Revolusjonens røst’ for seg selv midt på natten mens tårene silte, er din omdiktning en gave. For gråten var uttrykk for kjærlighetssorg. Jeg måtte løsne båndene til de rene og ranke. For de ville ikke kjennes ved min virkelighet: ambivalens, tvil og personlig fortvilelse. Men jeg er fortsatt kommunist. Bare at nå hører jeg til dem som ‘tror’ (og håper) – ikke dem som ‘vet’. Forakt og fanatisme bærer ingen gode frukter!
  6. abre says:
    Takk for hyggelig tilbakemelding, Titta!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>