Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,
de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,
men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.
Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.
Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,
som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,
de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,
de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,
men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.
For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.
De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

Fritt etter Rudolf Nilsen

This entry was posted in Pastisj, Samfunn & politikk, Strofer. Bookmark the permalink.

6 Kommentarer til Revolusjonens røst: epilog

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *