Skilpadde-etikk

En vitenskapsmann holdt en gang et populærvitenskapelig foredrag om astronomi. Han fortalte om planetene som kretser rundt sola, sola som kretser rundt Melkeveiens sentrum, osv. Etter foredraget reiste en eldre frue seg og tok ordet: «Unge mann, De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde.»

Vitenskapsmannen ville vite hva som i såfall befant seg under skilpadden. «De er smart, unge mann», svarte damen, «men det er naturligvis skilpadder hele veien ned!»

Denne anekdoten illustrerer problemet med uendelig regresjon: Alt må ha en årsak, og man kommer aldri fram til et første utgangspunkt. Den har bl.a. vært brukt som et argument mot kreasjonisme.

Et moralsk fundament?

Det samme bildet kan imidlertid også brukes om verdisyn: Våre standpunkter i enkeltsaker er basert på mer fundamentale holdninger, og i «bunnen» ligger såkalte grunnleggende verdier. Men hva hviler disse på? Svever de i løse luften? De religiøse har tilsynelatende en første skilpadde å stable etikken sin på, nemlig gud. Men dermed flytter man bare regresjonsproblemet over til å gjelde guds eksistens i stedet. Og hva med oss som ikke tror på gud? Er vi uten noe moralsk fundament?

I matematikken opererer man med aksiomer, dvs. valgte grunnsetninger som resten av matematikken er basert på. Vi kunne ha valgt andre aksiomer, og dermed fått en annerledes matematikk. Men det viser seg at de aksiomene som vanligvis legges til grunn gir en matematikk som kan brukes til å beskrive virkeligheten, slik vi observerer den. Matematikken danner et kart som stemmer med terrenget.

Kan vi tenke slik når det gjelder etikk? Hva betyr det i såfall at kartet stemmer med terrenget? La oss først ta en omvei om biologien:

Gener og natur

I 1835 kom Charles Darwin til Galapagos-øyene. Her gjorde han oppdagelser som senere fikk stor betydning for hans evolusjonsteori. I boka The Voyage of the Beagle skrev han:

«I have not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought.»

Evolusjon avhenger av såkalt naturlig utvalg av arvelige egenskaper (gener). I populariserte framstillinger sier man gjerne at «den sterkeste overlever». Dette er imidlertid en forenklet og til dels misvisende beskrivelse. For det første handler det ikke om å være sterk, men å være godt tilpasset miljøet. For det andre er det ikke slik at kun den best tilpassede overlever. Variasjon i egenskaper gir ulike fordeler og ulemper mhp. overlevelse og muligheten til å få parret seg, og det vil være mange forskjellige kombinasjoner av egenskaper som fungerer «godt nok». Det er derfor riktigere å si at ved ressursknapphet (eller knapphet på tilgjengelige maker) vil de dårligst tilpassede individene tape i konkurransen, og deres egenskaper vil dermed forsvinne ut av genpoolen.

Av og til oppstår nye egenskaper, pga. mutasjoner. De fleste av disse er skadelige, men det hender at de er fordelaktige. De vil i såfall kunne utkonkurrere andre egenskaper, og dermed bidra til at arten endres.

Men det er altså miljøet som bestemmer hvilke egenskaper som er henholdsvis «gode» eller «dårlige». Man kan si at det fungerer som et filter for genene. Når miljøet endrer seg, kan derfor andre egenskaper enn tidligere få konkurransefortrinn. Dersom en populasjon splittes opp, f.eks. ved at den sprer seg til flere øyer som siden er isolert fra hverandre, og miljøene på disse øyene er litt forskjellige, vil hver delpopulasjon utvikle seg forskjellig. Når disse forskjellene blir store nok, klassifiseres delpopulasjonene som separate arter.

Merk at en arts miljø ikke bare består av ytre faktorer som klima, terreng og geologi, men også av andre individer og arter. Artene er hverandres miljøfaktorer. For en bestemt dyreart kan planter f.eks. fungere som kamuflasje i tillegg til å være føde, mens andre dyr kan være konkurrenter, byttedyr eller predatorer. Når artene utvikles, endres dermed også miljøet for hver enkelt art. Det er altså snakk om en vekselvirkning: Miljøet bestemmer hvilke egenskaper som utgjør fordeler i kampen om å overleve, og dermed hvordan artenes utvikling blir, mens utviklingen av artene i sin tur er med på å forme miljøet, som igjen gir nye betingelser for videre utvikling, osv.

Memer og kultur

Utviklingen av kultur og ideer kan beskrives på noenlunde tilsvarende måte, der kulturen tilsvarer miljøet og ideer tilsvarer gener.

Ideer er ofte konkurrerende. Noen vil ha sterkere påvirkningskraft enn andre, og disse vil i sterkest grad spre seg og danne grunnlag for nye ideer. De bidrar dermed til å forme og utvikle kulturen. Dvs, det foregår en kulturell evolusjon tilsvarende den biologiske. Og akkurat som ved biologisk evolusjon finner det sted en vekselvirkning: kulturen er et resultat av de ideene som har vunnet frem, samtidig som den er filteret som avgjør hvilke nye ideer som sprer seg og utvikler seg videre.

Biologen Richard Dawkins førte denne analogien noe lenger: han innførte begrepet memer, som en direkte analogi til gener. Memene er altså å forstå som «informasjonsenheter» som spres via sosial påvirkning, istedenfor gjennom arv.

Men hva bestemmer hvilke ideer som overlever og «formerer seg»? Hvordan «velger» den eksisterende kulturen dem ut?

Også dette kan sees analogt til det biologiske tilfellet: De dårligst tilpassede ideene velges bort. Et opplagt eksempel er ideer som er basert på påviselig gale premisser. Vitenskapen har derfor i løpet av de siste 3 – 400 år vært en viktig del av det kulturelle filteret. De fleste ideer er imidlertid av en slik art at det ikke gir mening å snakke om sant eller usant. Dette gjelder f.eks. etiske spørsmål. Men også i slike tilfeller kan noen ideer ha dårlige muligheter til å overleve på lang sikt. Dette vil typisk være tilfelle hvis ideene er skadelige i den forstand at de undergraver kulturen (og dermed sitt eget «livsgrunnlag»). Med andre ord: Ideer som virker sterkt destabiliserende på samfunnet vil være en kulturell «blindvei». De vil naturligvis kunne oppstå flere ganger, eller opprettholdes innenfor subkulturer, men konsekvensene hindrer dem i å spre seg og gi opphav til noen utvikling.

Dermed sitter vi igjen med et mangfold av ideer som enten støtter opp om samfunnet slik det er, eller som bidrar til endringer som oppfattes som utvikling (eller ihvertfall ikke destabiliserer dramatisk). Disse filtreres altså gjennom kulturen slik den til enhver tid er, og denne kulturen er igjen et resultat av den utviklingen som så langt har funnet sted.

Hadde utviklingen fram til i dag vært annerledes, ville kanskje også andre ideer vunnet fram i dag. Hvor forskjellige de kulturelle utviklingsveiene vil kunne være avhenger av de begrensningene som er gitt ved menneskets natur. F.eks. er både empati og egoisme naturgitte egenskaper ved mennesket, og de er derfor en del av grunnlaget for ethvert fungerende etisk system. En annen avgjørende egenskap er at vi er flokkdyr. Dette er kanskje en forutsetning for noen sosial evolusjon overhodet. Disse og andre biologiske egenskaper danner rammen for hva som er mulig kulturelt. Her finner vi altså forbindelsen mellom den biologiske og den sosiale evolusjon: den første danner grunnlaget for den andre.

Så hva betyr det at noe er «riktig» eller «galt»? Fasiten ligger ikke i et fast, objektivt gitt utgangspunkt. Vi trenger ikke vite hvor skilpaddene starter. Vi kan observere hva vi faktisk gjør: vi følger vår samvittighet. Denne er selvsagt ikke identisk for alle individer, men variasjonen er forholdsvis liten innenfor en og samme kultur. For det er der den kommer fra: vi sosialiseres til å føle at ting er riktig og galt, gjennom den kulturen vi vokser opp i. Og denne er altså et produkt av en rekke ideer som har sluppet igjennom det kulturelle filteret i tidligere epoker.

Etikk er dermed til syvende og sist en deskriptiv disiplin: Vi utleder den ikke fra noe objektivt gitt; vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, slik den faktisk har blitt.

Å krysse avgrunner

I århundrer var stabilitet et spørsmål om makt og tro. Trusler om represalier og troen på absolutter holdt menneskene på plass. Selv om man også i gamle dager hadde medfølelse med individer som led, trengte ikke dette være noe vesentlig poeng for hva som ble oppfattet som rett eller galt. Samfunnet besto, uavhengig av individuell lidelse. Så lenge stabiliteten ble opprettholdt, var det ingen behov for endringer.

Etter hvert som absolutt autoritet begynte å falle bort som grunnlag for etikken, ble dette annerledes. Da var det ikke lenger mulig å opprettholde et samfunn der mennesker led og var utrygge. Hensynet til den enkeltes trygghet og velbefinnende ble langt viktigere for stabiliteten i samfunnet, og dermed også for etikken. Et bortfall av troen på det absolutte fører dermed ikke til at «alt blir tillatt», slik noen troende hevder. Snarere tvert om.

En utfordring oppstår når ulike kulturer, som har eksistert atskilt lenge (som øyene i Galapagos) møtes, og de kulturelle normene har utviklet seg svært forskjellig. Hvordan oppnå et felles kart?

For fremdeles finnes kulturer av den «gamle typen», der religion og absolutt makt er bestemmende for etikk og lovverk. Det er likevel et fellestrekk ved alle samfunn at trygghet og stabilitet verdsettes høyt. Man forsøker stort sett å unngå lidelse og nød, i det minste for seg selv og sine nærmeste. Framgang og velstand er også en målsetning i de fleste kulturer, også i en del av de som ikke er moderne i alminnelig forstand. Hvis vi sammenligner slike faktorer: fred, stabilitet, individuell trygghet, utvikling, velstand, osv. – verdier som er viktige overalt – er det liten tvil om at samfunn basert på demokrati og menneskerettigheter har langt bedre resultater å vise til enn andre samfunnsformer. Disse ideene har vunnet frem og utviklet seg, fordi de virker. Dessuten: Våre samfunn var en gang også styrt gjennom religion og absolutt makt. Det er de ikke lenger. Det er derfor rimelig å anta at en tilsvarende utvikling (eller forfall, avhengig av ståsted) vil finne sted i dagens teokratier og diktaturer, gitt at de ulike ideene får konkurrere fritt.

Men det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer. Man bruker alltid sin egen etikk som grunnlag for sammenligningen. Et nøytralt ståsted eksisterer ikke. Jeg tror det er viktig å ikke glemme dette. Når det oppstår konflikter mellom ulike tankesett kan man derfor ikke bare heve seg over konflikten, som en nøytral dommer, og liksom se det hele «utenfra». Man er et produkt av sin kultur, og har sin målestokk derfra.

Å stikke fram hodet

Selv om det ikke finnes noe objektivt rett og galt vil vi uansett mene at det vi selv står for er det beste. Og det er jo nettopp når fasiten mangler at meninger blir relevante. Det er malplassert og aldeles overflødig å mene om slikt som kan vises å være sant eller usant.

Men siden ideer konkurrerer kan noen av dem sies å bli «riktige», i den forstand at de lever videre og utvikler seg, på bekostning av de ideene som viser seg å ikke være levedyktige. Så hvis man har tro på egne verdier og standpunkter, bør man gi dem en best mulig sjanse i denne konkurransen. Dvs. ta dem på alvor, leve etter dem, og våge å si dem høyt.

This entry was posted in Etikk, Fag & funderinger, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

7 Kommentarer til Skilpadde-etikk

  1. Genese says:

    Populærvitenskap? Meget interessant, -og knallbra

  2. abre says:

    Takk for det. Ble litt langt, så det er artig at noen gidder å lese.

  3. HvaHunSa says:

    Wow! Denne gleder jeg meg til å sette tennene i. Men først en ca. åtte timers søvn :-)

  4. Sus Scrofa says:

    Det er nesten flaut for en geek å innrømme at man får et sånt innlegg foran seg og legger merke til illustrasjonsbildene i stedet for å lese det nidkjært og kverulantisk (enten overfor forfatteren eller overfor dem han polemiserer mot) — men disse var faktisk utrolig kule til sammenhengen. Stikke fram hodet-skilpadda til slutt ser ut som den har blitt overrasket av lyspæra som nettopp har gått opp for den.

  5. Morla says:

    Heisann.
    Har noen spm angående vannskilpadden min..
    Er det noen som har litt peiling ang dietten?
    Hun liker reker, fisk, kylling, kjøttdeig.. men vil ikke ha frukt og annet grønnt.
    Hva skal jeg gjøre får å få henne til å spise litt sunn mat?

  6. Torbjørn says:

    Morsomt innlegg, måtte lese det to ganger og la det synke litt, men her er nå mine første tanker:

    Noen av sammenligningene dine vet jeg ikke om jeg syns holder helt mål. Matematikk fungerer noe anderledes enn det du beskriver. Matematikken oppdages mer enn oppfinnes, og således er aksiomene mer tilfeldige startpunkt, som alle leder til samme sted. Hvorvidt matematikken stemmer med terrenget, eller ganske enkelt er terrenget er en ganske interessant diskusjon.

    Jeg vet heller ikke om det er hensiktsmessig å se på etikk i evolusjonsmessig perspektiv. Ei heller kultur for den saks skyld. Mekanismen som er populærvitenskapelig kjent som Survival of the fittest, gir et tilsynelatende positivt fortegn til mekanismen, som er totalt ufortjent. Mekanismen sier at bare at trekk som fungerer i et gitt miljø vil gi en ekstra evne til å overleve. Konsekvensen av dette ville vært at den etikken som gir deg størst mulig sjanse til å overleve er den beste. Det er kanskje ikke uriktig, men vi får litt problemer med å forklare det enkle fenomenet at utviklingen av etikk i en kultur ofte skjer på tvers av en slik regel. Hvis du ikke skjønner hva jeg mener, så kan du historisk tenke på personer som f.eks Rosa Park. Utvikling skjer ofte i reaksjon mot det etablerte. Jeg tror problemet generelt er at det mangler et kognitiv element hvis man ser på etikk gjennom evolusjonsbriller. Evolusjon er dum og blind i så forstand. Så i motsetning til hva du skriver så vil jeg si at mange av de viktigste ideene i historien definitivt kan ses som destabiliserende i relasjon til sin tids dogmer.
    Dette gjelder både på godt og vondt.

    Jeg vil også anbefale deg å studere etikken som en del av filosofihistorien. Når du skriver at vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, og sier at etikk først og fremst er en deskriptiv disiplin, så forenkler du nesten så mye at det blir feil. Det er tenkt ganske så mye genialt omkring etikk, og det har påvirket våre tanker til den grad at det er utenkelig å forestille seg hvordan den vestlige verden ville vært uten(Dette er forøvrig et problem i forholdet mellom vesten og andre land etter min mening. Altfor mange har lært seg svaret, men skjønner ikke hvordan man er kommet til det, og klarer derfor ikke forklare andre hvorfor det er og burde være slik) Hva som er riktig og galt er en rasjonell diskusjon, og når du sier at vi ikke trenger å vite hvor skilpaddene starter, vel, du kan lese både Kant og John Rawls og se at noen er opptatte av hvor skilpaddene starter, og for så vidt slutter, samtidig som de viser eksempler som gjør det meningssfullt å tenke slik. Andre gir blaffen i skilpaddene, og er mer interessert i konsekvenser. Vi skiller da også mellom forskjellige typer av etikk.

    Derfor kan jeg heller ikke helt akseptere det du skriver under “Å krysse avgrunner”. Hvorfor skulle det være umulig å foreta en objektiv sammenligning av etiske systemer? Man kan og har analysert etikk i et rent rasjonelt perspektiv, med logikk og regler som er fullstendig objektive. Hvis man bruker sin egen etikk som sammenligning, så gjør man en verdivurdering, hvilket er noe annet. Sammenligne og bedømme er heldigvis ikke det samme.

    Og selvfølgelig kan man heve seg over konflikten i noen tilfeller. Det finnes mange eksempler på det(dødsstraff og tortur feks), og heldigvis gjør vi det. Å skjule seg bak relativ kulturetikk er i mange tilfeller bare feigt. Ikke at jeg sier at det er rett i alle tilfeller. Det eksisterer så klart gråsoner, men for så det slik da: Det finnes alltid sort, hvit og grått. Det er ikke enten sort/hvit eller grått.

    Jeg er enig i konklusjonen din for så vidt. Man skal leve etter sine verdier og ta dem alvorlig. Det finnes ikke en fasit på den måten at alle svar har to streker under seg, men jeg mener at det finnes områder hvor man objektivt kan sammenligne tankesett og verdier, og dermed si at den ene er mer riktig enn den andre. Moral relativisme faller på sin egen steingrunn, slik relativisme som oftest gjør.

  7. abre says:

    Torbjørn:

    Takk for kritisk lesning og gode tilbakemeldinger!

    Utgangspunktet mitt er altså at jeg ikke tror på religion og objektivt gitt moral, og spør om dette nødvendigvis må lede dette til moralsk relativisme? Eller til sirkelresonnementer?

    Det eksisterer jo objektive rammer for etikken, men disse ligger utenfor etikken selv, i form av biologiske og fysiske forhold. Men dette betyr at det vil være visse fellestrekk ved etiske systemer, og at visse ideer vil være dødfødte. Utover det vil mange forskjellige utviklingsforløp være mulige. Men her mener jeg altså det gir mening å si at visse ideer blir «riktige», gjennom at de «virker» bedre enn andre, og at dette er det nærmeste vi kommer objektivt riktig i forbindelse med etikk. Vi kan anta noe om slikt på forhånd, men vet egentlig bare i ettertid.

    «Matematikk fungerer noe anderledes enn det du beskriver. Matematikken oppdages mer enn oppfinnes, og således er aksiomene mer tilfeldige startpunkt, som alle leder til samme sted.»

    Jeg er enig i at matematikk oppdages. Men oppdagelsene gjøres jo med utgangspunkt i allerede etablert matematikk, og denne har et bestemt sett aksiomer i bunnen. Endrer man aksiomene kan man konstruere alternative konsistente systemer som leder til andre konklusjoner (og andre oppdagelser?). Det finnes for eksempel konsistente alternativer til Euklidsk geometri. Men ikke alle slike aksiomatiske systemer kan brukes til å beskrive og forutsi fysiske observasjoner.

    «Hvorvidt matematikken stemmer med terrenget, eller ganske enkelt er terrenget er en ganske interessant diskusjon.»

    Enig. Jeg har selv sansen for ideen om matematisk platonisme. Men det er i såfall bare visse varianter av matematikk som er «virkelig».

    «Jeg vet heller ikke om det er hensiktsmessig å se på etikk i evolusjonsmessig perspektiv. Ei heller kultur for den saks skyld.»

    Jeg synes det virker åpenbart at ideer konkurrerer, og at noen av disse forsvinner og andre befester seg og danner grunnlag for nye ideer. Og etikken er jo en side ved kulturen.

    Spørsmålet blir hvor langt man kan trekke parallellen til biologisk evolusjon. Det jeg har presentert her er bare det jeg oppfatter som en hensiktsmessig forklaringsmodell. Og en modell er tross alt bare en modell. Det er selvsagt en fare at man overser forhold som ikke passer inn, for å få virkeligheten til å stemme overens med modellen.

    «Mekanismen som er populærvitenskapelig kjent som Survival of the fittest, gir et tilsynelatende positivt fortegn til mekanismen, som er totalt ufortjent.»

    Dette er selvsagt riktig når det gjelder biologisk evolusjon. I kulturell sammenheng kan det derimot gi mening å også oppfatte utviklingen som å gå mot det bedre, siden fysiske behov ligger i bunnen av seleksjonskriteriene.

    «Konsekvensen av dette ville vært at den etikken som gir deg størst mulig sjanse til å overleve er den beste.»

    Det mener jeg blir å blande sammen biologisk og kulturell evolusjon. Her er poenget hvorvidt ideene overlever, ikke individene.

    De ideene som gir samfunnet dårlige sjanser for å overleve, vil dø ut (evt. med samfunnet selv). Det vil imidlertid kunne være flere former for etikk som sikrer stabile nok samfunn til at ideene videreføres og utvikler seg. Hvilke av disse som er «best» gir ikke uten videre mening. Men det er klart: når ulike samfunn kommer sammen, og etikkene er inkompatible, vil konkurransen mellom ideene kunne arte seg som direkte maktkamp, med tvang og vold, eller tilfeldighetene kan avgjøre, slik at det på kort sikt slett ikke trenger å være de som gir mest stabilitet som vinner. Jeg tror man må betrakte hver slik endring i et langt tidsperspektiv hvis tankegangen skal gi mening.

    «Utvikling skjer ofte i reaksjon mot det etablerte.»

    Ja, nye ideer oppstår og konkurrerer med gamle. Dette vil naturligvis kunne arte seg som konflikter og kriser. Man vet ikke hvilke ideer som er best der og da. Poenget er hvilke som vinner fram over tid. I vitenskapen skjer gjerne utviklingen sprangvis, i form av paradigmeskifter. Tilsvarende kan nok gjelde i andre sammenhenger.

    Nye ideer vil imidlertid også bygge på gamle, samtidig som de står i en motsetning til dem. Utviklingen kan dermed også beskrives dialektisk. Det kan likevel gi mening å snakke om evolusjon, men parallellen til biologien blir mindre klar.

    «Jeg tror problemet generelt er at det mangler et kognitiv element hvis man ser på etikk gjennom evolusjonsbriller. Evolusjon er dum og blind i så forstand.»

    I biologien er evolusjonsmekanismen riktignok blind og dum, men i dette tilfellet er det kulturen som foretar seleksjonen. Selv om dette ikke er en bevisst prosess, er det absolutt kognitive prosesser involvert. Vi tar alle stilling til nye ideer, og er med dette en del av seleksjonsmekanismen.

    «Så i motsetning til hva du skriver så vil jeg si at mange av de viktigste ideene i historien definitivt kan ses som destabiliserende i relasjon til sin tids dogmer.»

    På kort sikt: Helt enig.

    En del av den kulturelle utviklingen kan jo betraktes som en avvikling av ideer, nemlig de ideene som er basert på (typisk: religiøse) dogmer. Disse ideene gir stabile samfunn så lenge de fleste godtar grunnlaget for dem. Når dogmene utsettes for press, f.eks. via vitenskapelige oppdagelser, og mister oppslutning, kan ideene etter hvert bare opprettholdes gjennom maktbruk. Dette er ustabilt.

    Men det trenger ikke handle om religion. Noen ganger har man antakelser som utgangspunkt som er alment aksepterte, men som etter hvert viser seg å ikke stemme. Rasisme er et eksempel. Et rasistisk samfunn kan være stabilt så lenge biologiske ulikheter mellom folkeslag antas som et faktum av mange nok. Så snart dette grunnlaget faller, vil et slikt samfunn bli ustabilt.

    Stabiliteten gjenopprettes ved at de gamle ideene forlates. Men det er klart at dette ofte vil skje via en krise, med konflikter og ulemper for de involverte på kort sikt.

    «Det er tenkt ganske så mye genialt omkring etikk, og det har påvirket våre tanker til den grad at det er utenkelig å forestille seg hvordan den vestlige verden ville vært uten (Dette er forøvrig et problem i forholdet mellom vesten og andre land etter min mening.»

    Ja, vi rasjonaliserer og bygger teorier, men vi gjør det i retrospekt. For å sette det litt på spissen: Vi bygger fundamenter under samvittigheten vår i ettertid. Men selvsagt er dette viktig. Det er viktig og nyttig å formulere etikken rasjonelt og systematisk, da det bidrar til at vi er konsekvente og at vi reflekterer bevisst over våre egne valg og handlinger. Dessuten vil selvsagt selve teoriene i seg selv være en del av de ideene som evt. utvikler seg videre.

    «Hva som er riktig og galt er en rasjonell diskusjon»

    Ja, diskusjonen er rasjonell. Vi systematiserer, argumenterer og utleder, osv, men selve de grunnleggende verdiene kan ikke begrunnes (direkte) rasjonelt, og vi kan ikke resonnere oss fram til en etikk uten å gjøre noen slike forutsetninger.

    «Hvorfor skulle det være umulig å foreta en objektiv sammenligning av etiske systemer?»

    Man kan naturligvis sammenligne objektivt så lenge vi bare beskriver. Det jeg siktet til var det å ta stilling til selve verdiene. Noen later til å tro at dette også kan gjøres fra et slags nøytralt ståsted.

    «Å skjule seg bak relativ kulturetikk er i mange tilfeller bare feigt.»

    Det er jeg enig i. Men jeg mener at det jeg beskriver her ikke er relativisme, men alternativet til dette. Jeg sier riktignok at rett og galt ikke er objektivt, men det forhindrer jo ikke at hver og en av oss tror på de verdiene vi bekjenner oss til. Vi står fast på det vi mener er riktig, og er konsekvent, selv om vi vet at dette ikke er noe absolutt eller naturgitt. Og historien kan komme til å gi oss «rett», ved at disse ideene er de som vinner fram.

    «men jeg mener at det finnes områder hvor man objektivt kan sammenligne tankesett og verdier, og dermed si at den ene er mer riktig enn den andre.»

    Uten selv å foreta verdivurderinger? Hvordan da?

    I debatten vår borte hos HvaHunSa skriver du:
    «man kan bygge argumenter ved å se på hvilke konsekvenser det logiske tankesettet får, basert på den grunnleggende verdien.»

    Og da lurer jeg på: er det noe enklere å begrunne at konsekvensene er «gale»?

    Hvis f.eks. en bestemt etikk medfører at mennesker stadig lider og dør, må man uansett begrunne at lidelse og død er galt. Og er vi ikke da tilbake på verdivalget?

    Men jeg har satt opp John Rawls’ bok på lista mi.

Leave a Reply to Torbjørn Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *