Suksess-historier

Innenfor næringslivet står ikke alltid vitenskapen så høyt i kurs.

Luftige teorier, fnyser noen av de mest besluttsomme lederne, – luftige teorier holder ikke i praksis. For akademikerne har jo aldri vært ute i det virkelige liv.

Når bedriftsledere sier «det virkelige liv» mener de markedet. For markedet er innrettet slik at den beste vinner. Og da, konkluderer de, må jo vinneren ha gjort de riktige tingene. Det som fungerer i praksis. Så når ledelsen i en bedrift ønsker å forbedre et eller annet, henvender de seg ikke til akademikerne. De sjekker hva konkurrentene gjør.

Dette er antakelig grunnen til at en del ordninger med mer eller mindre dokumentert effekt har blitt såpass vanlige i næringslivet. Det forklarer nok f.eks. at det brukes så mye penger på reklame, og at reklamen ser ut som den gjør. Og at det benyttes resultatbasert lønn i sammenhenger hvor resultatet ikke kan knyttes til person, og selv om det er vist at det kan virke stikk mot sin hensikt. For ikke å snakke om bruken av fallskjermer. Dette kan kanskje også forklare at de fleste bedrifter foretrekker å ansette gjennom bekjentskaper og tradisjonelle jobbintervjuer, istedenfor å benytte tester. Og det er nok grunnen til at så mange bedrifter har brukt masse tid og penger på kurs i teambuilding – komplett med overlevelsestur, rafting, amatørteater og blottlegging av følelser. Man gjør som konkurrentene, for man tør ikke la være. Og vitenskap er jo så … luftig. Ja, du skjønner.

Når bedriftene skal arrangere seminarer om ledelse, motivasjon og det å lykkes, engasjerer de derfor sjelden en psykolog eller sosiolog. Det hender at de velger en bedriftsleder med relevant erfaring, men ofte foretrekkes personer som har gjort suksess innenfor et helt annet felt. For det er en utbredt oppfatning at evnen til å lykkes er et generelt trekk ved enkelte mennesker, og at dette uten videre kan overføres fra et hvilket som helst område til et annet. Det aller beste er en foredragsholder som har lyktes innen et felt de fleste har hørt om. Med andre ord: man hyrer en kjendis.

Kjendiser er vanligvis kjente fordi de har hatt suksess med et eller annet. Det har riktignok begynt å dukke opp en del tilfeller der suksessen utelukkende består i det å bli kjent, men la oss holde disse utenfor. Kjendisen har altså en suksess-historie, og er dermed inspirerende. Og det er i grunnen alt som skal til. Da har han (for det er vanligvis en han) kompetanse som er verdt 50 – 60 000 pr. foredrag (pluss arbeidstida til alle deltakerne).

Foredragsholderen kan være en utpreget ener, eller han kan ha prestert noe sammen med andre. Han er kanskje idrettsutøver, fotballtrener, polfarer eller astronaut. Men han trenger ikke ha store bragder å vise til på egne vegne. Suksessen kan bestå i å være flink med mennesker. Treffe publikum hjemme. Ha «appell». Så han kan like gjerne være prest, lege, reklamemann eller komiker. Han kan også være en følsom og kreativ sjel, som sammenligner det å skape avkastning med det å skape kunst. Noen ganger har han rett og slett en så sterk historie at det er nok i seg selv. Han kan f.eks. ha vært utsatt for en fryktelig ulykke eller sykdom, og så har han kjempet seg tilbake til et verdig liv, takket være målbevissthet og ukuelig livsmot.

Så hva sier du? Kanskje dette er noe for deg også? Du trenger nemlig ikke være kjendis – ikke i utgangspunktet. Det holder at du har fått til et eller annet som fascinerer folk. Hvis du i tillegg kan ordlegge deg greit, og bruke Powerpoint, er det alltids verdt et forsøk. Det er bare én ting du ikke kan være, og det er grå og kjedelig. Hvis det mest spennende du har gjort er å stifte familie, kan du bare glemme det. Har du levd i jungelen, derimot, eller vært narkoman: sett i gang!

Og husk: du må ta deg skikkelig betalt! Det er med foredrag som med moteklær: prisen er en del av produktet. Er det dyrt, er det bra. Ingen vil ha en billig amatør. Og ingen kan evaluere det du selger, så det er bare å kline til.

Det hjelper forresten veldig hvis du har skrevet bok. Gjerne om deg selv. Hvis du har en sterk nok historie, eller er kjent nok, er du nesten garantert å få den utgitt. Da trenger du ikke engang å skrive den selv.

Det beste av alt er at du selger et budskap som du ikke kan stilles til ansvar for. Du sier f.eks. at det er medarbeiderne det kommer an på. At folk til syvende og sist må ta ansvar selv, osv. For du er jo bare der for å peke på mulighetene, ikke sant?

This entry was posted in Betraktninger, Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

7 Kommentarer til Suksess-historier

  1. Genese says:

    Godt observert. Jeg har lenge undret meg på hvor “grunne” bedriftsledere kan være. Og hvor dumme. Jeg har arbeidet i dette markedet, og fant snart ut at det som ble etterspurt var enkle løsninger, ikke et spørsmål om de virket. De måtte være enkle. Og har sett med undring på at en bedriftskultur skulle vært endret etter et dagsseminar med en eller annen kjendis. Jo, her har du gode poenger, som bedriftsledere burde lese. Men det gjør de selvfølgelig ikke, innlegget ditt krever at man tenker….

  2. abre says:

    Jeg generaliserer selvsagt grovt, og bedriftsledere er nok sjelden dumme. Men jeg har inntrykk av at forakten for akademia er nokså utbredt, sammen med troen på at markedet kan løse det meste. Kombinasjonen gir seg ofte underlige utslag.

    Men det kan selvsagt være både trivelig og inspirerende å høre på sånne foredragsholdere, for all del. All ære til bedrifter som tar seg råd til slikt for sine ansatte. Så lenge de skjønner at det er underholdning de betaler for. Et avbrekk i hverdagen.

  3. Tiqui says:

    Her treffer du opptil flere spikre på hodet. Dette var fornøyelig lesning – et nyttig avbrekk i hverdagen ;)

  4. Jeg har en kompis som har brukt karrieren sin i Telenor.

    Han startet da det ennå het Televerket, og var til å begynne med meget begeistret over alle tiltakene til Hermannsen og co for å strømlinjeforme selskapet.

    Da dotcombobla begynte å vokse seg stor utover 90-tallet, merket han etterhvert et visst ubehag hver gang det kom eksterne fordragsholdere. Disse bestod oftere og oftere av jyplinger med pulesveis og hullete jeans som kom slentrende 20 minutter forsinket. Flere av dem mente at branding var viktigere enn kvalitet, og hevdet friskt at “tjener du penger, gjør du noe feil” (cutting-edge-konsepter tjener jo ikke penger til å begynne med).

    Nå har han resignert totalt. Sist jeg snakket med ham hadde Telenor nettopp skiftet “profil”, fått ny logo, nytt slagord, nye brevhoder osv. Han kunne hoderystende fortelle at den store snakkisen i selskapet var hvor tøft det var at de hadde fått tak i det samme PR-byrået som lagde Apple-logoen til The Beatles.

    Enn om de kunne brukt tid og penger på å lage gode løsninger for kundene sine istedet.

  5. abre says:

    Ja, dotcom-kulturen er virkelig et kapittel for seg.

    Enda et: Mangelen på bestillerkompetanse når det gjelder IT. Det er mye «snake oil» på det markedet, og bedriftskunder som ikke aner hva de skal spørre etter. Ta f.eks. websider – levert av hippe reklamebyråer som antakelig tror at HTML er et hårprodukt.

  6. Krissy says:

    Henviser til din egen tekst: det om å “være åpen” for nye momenter, uten fordommer, og såvidt jeg husker fikk du en kommentar som handlet om det å lære på tvers av områder og fagdisipliner (noe du samtykket til). :-)

    Jeg så faktisk også et innslag på “God morgen Norge” seneset i jula, der Marit Breivik møtte Jens Stoltenberg. Og i løpet av de fem minuttene de satt der, fant de allerede masse fellesnevnere for det å være leder for et team: Det å være individuelt sterke, samtidigi som lederen evner å trekke det beste ut av alle sine ansatte. Og det å gi spillerom og delegere ansvar, for å nevne noe.

    Jeg mener altså at det GÅR AN å lære noe, selv av kjendiser, og selv om man først tenker at det er en eller annen finurlig sak de er spesialisert på :-) En motivajonsforedragsholder som jeg er litt fan av, er dessuten han dere Cato Zahl Pedersen. Meget inspirerende å høre på!

  7. abre says:

    Selvsagt kan kjendiser ha relevant kompetanse. Men man har ikke nødvendigvis relevant kompetanse fordi man er kjendis og flink til å snakke. Slike foredragsholdere kan sjelden dokumentere noen relevant kompetanse, og de kan aldri dokumentere noen effekt av foredragene sine.

    Jeg finner det svært lite sannsynlig at man får varig læringsutbytte av ett enkelt foredrag. Men at man kan føle seg inspirert og motivert der og da – og kanskje et par uker etterpå – helt klart! Som sagt: det er et fint avbrekk i hverdagen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *