Innenfor næringslivet står ikke alltid vitenskapen så høyt i kurs.
– Luftige teorier, fnyser noen av de mest besluttsomme lederne, – luftige teorier holder ikke i praksis. For akademikerne har jo aldri vært ute i det virkelige liv.
Når bedriftsledere sier «det virkelige liv» mener de markedet. For markedet er innrettet slik at den beste vinner. Og da, konkluderer de, må jo vinneren ha gjort de riktige tingene. Det som fungerer i praksis. Så når ledelsen i en bedrift ønsker å forbedre et eller annet, henvender de seg ikke til akademikerne. De sjekker hva konkurrentene gjør.
Dette er antakelig grunnen til at en del ordninger med mer eller mindre dokumentert effekt har blitt såpass vanlige i næringslivet. Det forklarer nok f.eks. at det brukes så mye penger på reklame, og at reklamen ser ut som den gjør. Og at det benyttes resultatbasert lønn i sammenhenger hvor resultatet ikke kan knyttes til person, og selv om det er vist at det kan virke stikk mot sin hensikt. For ikke å snakke om bruken av fallskjermer. Dette kan kanskje også forklare at de fleste bedrifter foretrekker å ansette gjennom bekjentskaper og tradisjonelle jobbintervjuer, istedenfor å benytte tester. Og det er nok grunnen til at så mange bedrifter har brukt masse tid og penger på kurs i teambuilding – komplett med overlevelsestur, rafting, amatørteater og blottlegging av følelser. Man gjør som konkurrentene, for man tør ikke la være. Og vitenskap er jo så … luftig. Ja, du skjønner.
Når bedriftene skal arrangere seminarer om ledelse, motivasjon og det å lykkes, engasjerer de derfor sjelden en psykolog eller sosiolog. Det hender at de velger en bedriftsleder med relevant erfaring, men ofte foretrekkes personer som har gjort suksess innenfor et helt annet felt. For det er en utbredt oppfatning at evnen til å lykkes er et generelt trekk ved enkelte mennesker, og at dette uten videre kan overføres fra et hvilket som helst område til et annet. Det aller beste er en foredragsholder som har lyktes innen et felt de fleste har hørt om. Med andre ord: man hyrer en kjendis.
Kjendiser er vanligvis kjente fordi de har hatt suksess med et eller annet. Det har riktignok begynt å dukke opp en del tilfeller der suksessen utelukkende består i det å bli kjent, men la oss holde disse utenfor. Kjendisen har altså en suksess-historie, og er dermed inspirerende. Og det er i grunnen alt som skal til. Da har han (for det er vanligvis en han) kompetanse som er verdt 50 – 60 000 pr. foredrag (pluss arbeidstida til alle deltakerne).
Foredragsholderen kan være en utpreget ener, eller han kan ha prestert noe sammen med andre. Han er kanskje idrettsutøver, fotballtrener, polfarer eller astronaut. Men han trenger ikke ha store bragder å vise til på egne vegne. Suksessen kan bestå i å være flink med mennesker. Treffe publikum hjemme. Ha «appell». Så han kan like gjerne være prest, lege, reklamemann eller komiker. Han kan også være en følsom og kreativ sjel, som sammenligner det å skape avkastning med det å skape kunst. Noen ganger har han rett og slett en så sterk historie at det er nok i seg selv. Han kan f.eks. ha vært utsatt for en fryktelig ulykke eller sykdom, og så har han kjempet seg tilbake til et verdig liv, takket være målbevissthet og ukuelig livsmot.
Så hva sier du? Kanskje dette er noe for deg også? Du trenger nemlig ikke være kjendis – ikke i utgangspunktet. Det holder at du har fått til et eller annet som fascinerer folk. Hvis du i tillegg kan ordlegge deg greit, og bruke Powerpoint, er det alltids verdt et forsøk. Det er bare én ting du ikke kan være, og det er grå og kjedelig. Hvis det mest spennende du har gjort er å stifte familie, kan du bare glemme det. Har du levd i jungelen, derimot, eller vært narkoman: sett i gang!
Og husk: du må ta deg skikkelig betalt! Det er med foredrag som med moteklær: prisen er en del av produktet. Er det dyrt, er det bra. Ingen vil ha en billig amatør. Og ingen kan evaluere det du selger, så det er bare å kline til.
Det hjelper forresten veldig hvis du har skrevet bok. Gjerne om deg selv. Hvis du har en sterk nok historie, eller er kjent nok, er du nesten garantert å få den utgitt. Da trenger du ikke engang å skrive den selv.
Det beste av alt er at du selger et budskap som du ikke kan stilles til ansvar for. Du sier f.eks. at det er medarbeiderne det kommer an på. At folk til syvende og sist må ta ansvar selv, osv. For du er jo bare der for å peke på mulighetene, ikke sant?
7 Kommentarer til Suksess-historier