Trenger vi overhode overhodet?


«Republikk! President! Nå!»
Det er det samme maset hver gang et medlem av kongehuset gjør noe snodig, hvilket jo er rett som det er.

Men hva skal vi vel med president? Siden kongehuset ikke har reell makt, og de få formelle funksjonene knyttet til kongen godt kunne vært overtatt av f.eks. stortingspresidenten, burde det da holde å bare avskaffe kongehuset, og så stoppe der? Jeg ser ikke poenget med å bytte ut dagens maktesløse gallionsfigurer med en ny maktesløs gallionsfigur. Og enda verre blir det hvis vi får en president med makt. I dag ligger makta hos regjering og storting, og det synes jeg den skal fortsette å gjøre.

Så hvis president er alternativet beholder jeg heller dagens ordning, tusen takk. Og kongehuset har jo en funksjon. I tett symbiose med ukebladene gir de folk noen å se opp til, snakke om eller le av, alt etter hva vi foretrekker. For de tar jobben sin på alvor, og gir oss noe for enhver smak. Pene fruer med sans for pomp og prakt kan heie på dronningen. Ungdommen kan identifisere seg med kronprinsen. Han er jo en hyggelig og moderne fyr, og meninger har han visst også. Med Ari Behn har vi fått det bisarre inn i kongehuset. Det er lang tradisjon for slikt også i monarkier rundt om i verden. Og med Mette-Marit har de folkelige fått sin favoritt. Og så finner vi restene av verdighet hos kongen. Han virker dessuten lun og trivelig. En person det er lett å føle sympati for. «Stakkars Kongen», kan vi si, når det blir litt mye. Som nå, når vi altså har fått en skikkelig eventyrprinsesse i tillegg. Kan vi da be om mer, egentlig?

Det burde riktignok være unødvendig å lønne dem over statsbudsjettet. Dette burde pressen klart å finansiere på egen hånd.

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

13 Kommentarer til Trenger vi overhode overhodet?

  1. Nicolas says:

    Er det egentlig noen land som har en så “rendyrket” parlamentarisme at de ikke har noen folkevalgt president eller kongerekke på toppen av systemet? Personlig er jeg også godt fornøyd med dagens system, samtidig som jeg ikke helt ser behovet for kongen.

  2. SonjaDaA says:

    Dette var vel et skikkelig feel-good-innlegg!

  3. abre says:

    Nicolas:

    Vet ikke.

    SonjaDaA:

    Takk. Hyggelig!

  4. Fjordfitte says:

    Jeg ser heller ikke poenget med å bytte ut dagens maktesløse gallionsfigurer med en ny maktesløs gallionsfigur – som i garantert kommer til å være en uspiselig kladd a la Johan Olav Koss. I tillegg vil vi bli plaget med en meningsløs og klisjefylt valgkamp om embetet med jevne mellomrom. Det kommer til å bli helt uutholdelig, og dette er grunnene til at jeg er overbevist monarkist i vårt tilfelle.

    Men når personer høyt oppe i arverekka begynner med ren svindel og ingen gjør noe med det begynner man jo å vakle i troen. Med en president hadde vi i alle fall sluppet dette.

    Dessuten: vi må ha et overhode ellers blir det for mye jobb for statsminsteren på statsbesøk osv. + at parasitter som statsminsterens ikke-valgte ektefelle ville fått førstedame-status. Æsj!

  5. abre says:

    Statsbesøk! Selvfølgelig. Jeg skjønte det måtte være et eller annet.

  6. Anathema says:

    Enig! For noen år fikk jeg omvendt en republikaner ved å si at hvis vi ikke hadde hatt monarki, ville Kjell Magne Bondevik vært president i Norge (daværende statsminister med ca 6 % oppslutning). Republikaneren innså umiddelbart alvoret i denne trusselen. Det er noe av problemet i et land med mange småpartier; med det amerikanske systemet er man i hvert fall sikret at presidenten har skikkelig oppslutning.

    Jeg har også hatt stor suksess med denne teknikken mht å omvende frp-entusiaster. (“Se for deg at du befinner deg på et landsmøte i frp. Se deg rundt. Er dette en gruppe du ønsker å tilhøre?”)

    Ellers er jeg sentimental nok til å være litt glad i kongen og sånn. Gamle Olav var en fin fyr og et mer verdig statsoverhode enn noen av de partilederne jeg har kjent til.

    All makt ligger uansett allerede hos Storting, regjering og det ikke-valgbare byråkratiet.

  7. abre says:

    Joda, Olav var hyggelig, han. Og det er ikke noe galt med Harald heller. Men grunnen til at «alle» kan samle seg om dem, er jo at de ikke står for noe som helst. De er ikke bare uten makt; de er i praksis uten meninger også. Jeg synes dette er et tøvete system som vi snart bør vokse fra. Og jeg vil tro at det også må være en stadig større belastning for de kongelige selv. Etter hvert som samfunnet har blitt mer heterogent og åpent, må de jo opptre nesten selvutslettende for å kunne fungere samlende.

    Så jeg synes vi bør avvikle skuespillet. Men ikke før det blir en vanlig oppfatning at vi også kan klare oss uten president.

  8. Anathema says:

    Men i en presidentløs nasjon vil vel statsministeren få sammen symbolbetydning, altså simpelthen bli en president med et annet navn?

    I Norge er dette svært problematisk fordi statsministeren ikke har flertallsoppslutning. Det er for mange småpartier i Norge til at noen regjering og statsminister har særlig solid oppslutning per i dag, og dette vil bare bli satt mer på spissen dersom statsministeren blir statsoverhode.

    I en nasjon som har færre partier ser jeg dette som en bedre løsning.

  9. abre says:

    «Men i en presidentløs nasjon vil vel statsministeren få sammen symbolbetydning, altså simpelthen bli en president med et annet navn?»

    Det tror jeg ikke, for hvis vi noen gang kommer i den situasjonen at vi er uten både kongehus og president, vil det være fordi folk flest mener at slike symboler er unødvendige.

  10. Anathema says:

    “hvis vi noen gang kommer i den situasjonen at vi er uten både kongehus og president, vil det være fordi folk flest mener at slike symboler er unødvendige.”

    Først hadde jeg tenkt å skrive “vi kommer aldri i den situasjonen”, men så fant jeg ut at jeg heller burde spørre deg hva du mener.

    Noe av det et statsoverhode holder på med, er utenrikspolitiske relasjoner. Det er typisk presidenten med frue/herre som reiser til andre nasjoner på statsbesøk. Ser du for deg at statsministeren i en slik tenkt fremtid skal ta over den rollen med statsbesøk? Og hvis statsministeren tar over den rollen, hvordan tenker du at dette skal gjennomføres uten fokus på ham/henne som statsoverhode, og uten fokus på dennes familie som “the first family”? Én ting er jo hva Norge måtte bestemme seg for, men utenlandsk presse vil neppe omfavne ideen om at Norge ikke har et statsoverhode på tilsvarende vis.

  11. abre says:

    Jeg tror heller ikke at vi kommer i en slik situasjon, da jeg vet at min egen oppfatning om dette er uvanlig. Og jeg er tross alt demokrat: jeg er sterkt imot at mine egne meninger tas til etterretning hvis det ikke er flertall for dem. :)

    Poenget mitt er bare at dersom det først skal gjøres endringer i styresett, er min personlige rangering fra best til verst: intet overhode – dagens situasjon – president. Dvs, så lenge det første ikke er praktisk mulig, går jeg inn for å beholde kongehuset, selv om jeg er imot monarkiet.

    Men statsbesøk, ja. Vel, jeg mener jo at noen alltid har det formelle ansvaret for en problemstilling. Så dersom poenget er å representere Norges politikk, finner jeg det naturlig at regjeringen gjør dette. Statsministeren eller utenriksministeren, fortrinnsvis. Evt. andre ministre når det berører deres ansvarsområde.

    Dette med å representere nasjonen oppfatter jeg som en rent symbolsk sak. Kanskje stortingspresidenten? Det beste var nok om dette gikk på omgang mellom flere. Da ville neppe fokuset på den enkelte bli så stort, og vi ville få signalisert at dette er av liten betydning.

  12. Anathema says:

    Javel, abre, dette var friskt :-) Tror ikke jeg har hørt akkurat denne varianten før.

    Jeg synes det er hensiktsmessig å ha et statsoverhode og er bekvem med dagens ordning. Dersom vi skulle ha et annet symboloverhode, er kanskje som du sier stortingspresidenten en god løsning?

    Ellers er jeg hjertens enig i din første kommentar: “Og jeg er tross alt demokrat: jeg er sterkt imot at mine egne meninger tas til etterretning hvis det ikke er flertall for dem.”

    Dette ligger meg på hjertet også. Jeg synes altfor mange norske politikere ser bort fra dette, og derfor blir jeg moralsk opprørt av tidligere nevnte Bondevik som synes det er greit å kreve statsministerposten med 6 % oppslutning samt Venstres bolde krav etter kommunevalget i Oslo i fjor høst.

    Hvilket bringer meg tilbake til mitt tidligere postulat: Dagens norske flerpartisystem kan fort bli udemokratisk fordi det er sjelden eller tilfeldig at det partiet som fikk flest stemmer, ender opp med statsministeren. Det må ofte en vanvittig tautrekking og tjenestebytting til for å besette de ulike postene. Som norsk velger føler jeg en temmelig stor distanse til avgjørelsene om hvem som havner i regjering, kommunestyre osv. Demokratiet hadde vært tjent med en høyere sperregrense.

  13. abre says:

    «Demokratiet hadde vært tjent med en høyere sperregrense.»

    Nja, jeg vet ikke helt. Det ville kunne føre til færre og større partier, med et større meningsmangfold innad i hvert enkelt parti. Dette ville igjen føre til at en større andel av beslutningsprosessene ville blitt flyttet inn i partiene, utenfor velgernes reelle innflytelse.

    Jeg er enig i at det er urimelig at et lite parti får statsministeren. Men jeg synes dette er mye mindre viktig enn stortingets sammensetning. Regjeringen må jo ha støtte i stortinget uansett.

Leave a Reply to Anathema Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *