Jeg registrerer at Oslo-dialekten har utviklet seg til å bli en av landets aller vanskeligste dialekter å forstå. Jeg tenker her på de under ca. 30, og deres innsats for å redusere antall vokaler. De ivrigste er allerede nede i bare én, og det er nok bare et tidspørsmål før den også er borte.
Det går jo stort sett greit, for all del. Man kommer langt med fakter og mimikk. Og engelsk, hvis det kniper. Men kan noen vennligst ta affære når det gjelder norsk film? Kombinasjonen dårlig lyd og minimalistisk artikulasjon gjør at teksting nå er mer påkrevet i norske filmer enn i amerikanske.