Å forby salg av rusmidler

I den forrige posten min om kriminalisering av sex-kjøp, satte jeg opp noen generelle premisser for det å benytte seg av forbud som virkemiddel. Da debatten der bl.a. kom en del inn på narkotikapolitikk, vil jeg nå forsøke å beskrive hva jeg mener konsekvensene for narkotikapolitikken blir, med utgangspunkt i disse premissene.

Narkotikapolitikkens mål

Først noen ord om målet for narkotikapolitikken. Enkelte opererer med en nullvisjon, dvs. målet er et samfunn uten rusmisbruk. Vi kan vel nå, etter nesten femti år med nær nulltoleransepolitikk over mesteparten av verden, slå fast at dette ikke lar seg gjøre.

Vel, så lite rusmisbruk som mulig, da? Jo, det kan høres tilforlatelig ut. Men dersom det er slik at tiltakene for å minimalisere rusmisbruk fører til andre skader som er verre, må vi trekke den konklusjon at målet er galt. Da bør vi heller ha som mål å minimalisere de totale skadevirkningene knyttet til rusmidler.

Jeg vil modifisere målet enda litt til, og formulere det slik: Vi bør søke å minimalisere de totale skadevirkningene knyttet til rusmidler, men slik at den enkeltes valgfrihet likevel er ivaretatt. Med andre ord: Vi bør forsøke å skille mellom skader folk påfører seg selv og skader de påfører andre (premiss 2).

For vi har mange ting i samfunnet som er skadelig, og selv om vi gjør mye for å begrense skadevirkningene, gjør vi ikke hva som helst. Vi pleier for eksempel ikke å forby aktiviteter som skader bare den enkelte selv, da vi anerkjenner menneskets frihet til å velge på egne vegne. Vil folk spise feit mat, er det ingen som forbyr dem det, selv om dette øker risikoen for sykdom. Frihet til å velge innebærer også frihet til å velge ufornuftig. Og sånn sett er det ingen fundamental forskjell mellom rusmidler og f.eks. usunn mat, røyking og risikosport.

Så kan det hevdes at skader man påfører seg selv også er skader på samfunnet, siden man dermed belaster helsevesenet økonomisk. Dette kan imidlertid kompenseres med øremerkede avgifter, og det er ikke sikkert at de trenger å bli så høye, heller. Man må nemlig huske å trekke fra besparelsen som skyldes forkortelse av den delen av livet man ikke er yrkesaktiv. Det er forsøkt å korrigere for dette i samfunnsøkonomiske kostnader ved røyking, og man har da i noen beregninger konkludert med at røykingen, selv uten avgifter, sparer samfunnet for penger.

Dessuten: hvis de totale samfunnsøkonomiske kostnadene er lavere ved legalisering enn ved forbud, vil dette netto kunne lønne seg for staten selv om de må dekke de helserelaterte kostnadene i sin helhet.

Økonomiske mekanismer

Generelt er det sånn at når prisen øker, avtar etterspørselen. Priselastisiteten er et uttrykk for hvor mye etterspørselen endrer seg når prisen endrer seg med en viss faktor. Såkalt uelastisk etterspørsel betyr at etterspørselen er omtrent den samme uansett pris. Dette er typisk tilfelle for nødvendighetsartikler, som mat.

Hva skjer hvis etterspørselen er uelastisk, og prisen blir svært høy? Det man ihvertfall kan si, er at følgene kan bli svært negative. Hvis f.eks. mat koster mer enn det folk har råd til å betale, kan samfunnet bryte sammen.

Et rusmiddel kan i utgangspunktet sees på som et luksusgode. Hvis det blir dyrere, kjøper man bare mindre av det. Men dersom brukeren har utviklet avhengighet blir situasjonen en annen. Da blir etterspørselen uelastisk [1]. Man ha det, uansett hva det koster. Så hva skjer da, når prisen blir svært høy? Jo:

  • Brukeren nedprioriterer alt annet for å få råd til stoff. F.eks. mat, husly, klær, hygiene, etc.
  • Siden brukeren ofte ikke vil være i stand til å ha en vanlig jobb, enten på grunn av selve rusmisbruket eller faktorene nevnt over, må h*n skaffe penger til stoff på andre måter, f.eks. ved tigging. Hvis dette ikke er nok: vha. innbrudd, prostitusjon, etc.

I et velfungerende marked er det grovt sett slik at når etterspørselen er høyere enn tilbudet, øker prisen. Når tilbudet er høyere enn etterspørselen, faller prisen. Dette forutsetter at man har flere konkurrerende aktører.

Når det gjelder narkotika har vi i dag et verdensomspennende illegalt marked. Selv om sammenhengen mellom tilbud, etterspørsel og pris i prinsipp gjelder også her, er det ikke noe velfungerende marked. Store karteller kan ha monopol i hver sine områder, det brukes vold og tvang overfor konkurrenter, osv. Og prisnivået kan generelt settes høyt, da etterspørselen er uelastisk.

Siden geskjeften er illegal og straffene høye, er også risikoen stor. Dette er med på å drive prisene i været, da folk tar seg godt betalt for å ta høy risiko. Det medfører dessuten at aktørene gjerne tyr til ekstreme virkemidler for å ikke bli tatt, og for å beskytte virksomheten. Drap er dagligdags. Det bedrives regelrette kriger med myndigheter eller konkurrerende karteller.

Siden prisene er høye er også profitten stor. De store kartellene råder over svært store økonomiske ressurser. Dette vil generelt føre til korrupsjon, og i enkelte land innebærer det at narkotikakartellene har egne hærer, samt mye av den reelle politiske makten. I tillegg er profitten fra narkotikahandelen med på å finansiere annen kriminalitet.

Vi ser også at bønder noen steder heller dyrker opium istedenfor mat, fordi det er mye mer lønnsomt.

Så for å oppsummere: Hva skjer når man forbyr en vare med uelastisk etterspørsel?

  • Man åpner for et illegalt marked
  • Dette markedet er preget av høy profitt og høy risiko, noe som medfører vold, drap, korrupsjon, samt økning i annen kriminalitet
  • Brukeren skyves ut i sult, hjemløshet, kriminalitet og prostitusjon

Forbud og tilgjengelighet

Det kan argumenteres for at et forbud øker tilgjengeligheten, siden det åpner for et illegalt marked utenfor myndighetenes kontroll. Det hevdes f.eks. at det mange steder er enklere for en ungdom under atten å få tak i hasj enn alkohol.

En legalisering vil gjøre det mulig å regulere markedet, f.eks. når det gjelder aldersgrenser, kvalitet og dosering, og man kan reseptbelegge visse stoffer. Et illegalt marked er et uregulert marked.

Det kan jo dessuten være verdt å minne om at det vokser rusmidler i naturen som antakelig er langt farligere enn mye av det som er forbudt å selge.

Legalisering

Dersom en vare er i lovlig salg til en viss pris, og er reelt tilgjengelig for kunden, vil det ikke være lønnsomt å selge den illegalt til en høyere pris. Det betyr ikke at det ikke fremdeles vil kunne eksistere et illegalt marked. I Norge foregår det f.eks. både spritsmugling og hjemmebrenning. Slike markeder vil selvsagt også ha en rekke skadevirkninger, men da selve eksistensgrunnlaget i dette tilfellet er å legge seg lavere i pris enn det lovlige markedet, vil ikke skadevirkningene kunne sammenlignes med de vi ser for forbudte rusmidler.

Det vil generelt være slik at jo lavere pris på den lovlige varen, jo mindre illegalt marked, og – stort sett – mindre skadelig illegalt marked.

Den åpenbare gevinsten ved å legalisere rusmidler og gjøre dem tilgjengelig til en rimelig pris, er at brukerne dermed slipper å gjøre seg til kriminelle eller prostituerte for å finansiere forbruket, samt at de da vil kunne ha råd til mat, klær og husly. I den grad de ikke har råd, vil de kunne behandles på samme måte som andre hjelpetrengende. For de mest belastede kan det være riktig å dele ut rusmidlene gratis, på resept. Det har vist seg at heroinavhengige som får de dosene de trenger kan fungere nokså normalt, og også ha en vanlig jobb.

Det er dessuten mye som tyder på at de fysiske skadevirkningene knyttet til rusmisbruk i stor grad er et resultat av omstendighetene omkring (underernæring, nedkjøling, infeksjoner, urenheter, feildosering, etc), og ikke nødvendigvis av stoffet i seg selv. Med andre ord: at forbudspolitikken gjør rusmisbruket farligere.

Men vi trenger ikke bare synse og anta. Når det gjelder alkohol har vi erfaringer med både forbud og legalisering. Jeg tror ikke det finnes mange i dag som er i tvil om hva som har vært mest skadelig. At alkohol er legalt, og andre stoffer ikke, har først og fremst kulturelle årsaker, ikke medisinske.

I Nederland er det foretatt en delvis legalisering av noen rusmidler. Cannabis kan selges på bestemte kafeer, og hensikten er å skape et skille mellom bruken av disse stoffene og hardere stoffer. Det er også gjort forsøk med heroin på resept, i kombinasjon med metadon. Tiltakene er rettet mot brukersida av markedet, mens selgersida i det illegale markedet behandles på samme måte som i resten av Europa.

Erfaringene fra Nederland ser ut til å være positive. Antall avhengige av harde stoffer er lavere i Nederland enn ellers i Europa. Det ser ut til at nyrekrutteringen har gått ned, fordi heroin på resept i praksis har gitt en lavere tilgjengelighet for førstegangsbrukere. Antall overdosedødsfall pr. innbygger er blant de laveste i verden, mens de i Norge er svært høye, og ser ut til å være stigende. Det er gjort forsøk med heroin på resept i flere andre land, og erfaringene ser generelt ut til å være positive.

Men skal man greie å undergrave det illegale markedet, og få bukt med den kriminaliteten dette medfører, må legalisering gjennomføres i mange land. Hvis dette bare gjøres delvis, og bare på enkelte steder, betyr det antakelig lite for narkotikakartellene. De har mye å gå på, og de kan til dels kompensere med å skru opp prisen. De landene som legaliserer vil dessuten kunne få problemer med tilstrømning av brukere fra naboland.

Noen er bekymret for at en legalisering vil føre til flere brukere. For enkelte stoffer kan dette sikkert være riktig. Men jeg tviler sterkt på at problemene ved dette oppveier gevinsten av legaliseringen. For de farligste stoffene tror jeg dette er en uaktuell problemstilling. Det er ikke forbud som får folk til å la være å prøve heroin.

Men, sier enkelte, samfunnet må gi de riktige signaler. Vi må vise at dette er galt.

Til det må jeg bare gjenta at jeg mener lover ikke skal ha dette som primærfunksjon. De vil gjerne ha denne funksjonen også, når de ellers er netto nyttige, men jeg finner det fullstendig umoralsk å fortsette en politikk som sannsynligvis fører til drap, sult, prostitusjon og generell økning i kriminalitet, hvis den eneste hensikten er å si «fysj».

Differensiering på type rusmiddel

Forskerne har prøvd å rangere ulike rusmidler etter skadelighet, hvor de har tatt hensyn til fysisk skade, avhengighet og sosial skade (herunder helsekostnader). En slik sammenligning er naturligvis svært vanskelig, da rusmidlene brukes forskjellig, virker forskjellig, og omstendighetene dessuten varierer (f.eks. at noen er lovlige, andre ikke). Men i rangeringen har heroin havnet på topp, mens alkohol er nr. 8. Cannabis er på 11.-plass, men det nevnes at det kan ha havnet for høyt, fordi det gjerne røykes sammmen med tobakk, som er på 9.-plass.

Det er en vanlig antakelse at svake stoffer leder til sterkere. I dagens situasjon, der de ulike forbudte stoffene omsettes i det samme miljøet, kan nok dette til dels være riktig for noen av brukerne. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det er egenskaper ved stoffene selv som leder til noen slik opptrapping. Koblingen mellom stoffene vil dermed kunne påvirkes av hvordan markedene reguleres, og sammenhengen mellom dem er antakelig sterkest når stoffene er forbudt.

Legalisering av rusmidler betyr naturligvis ikke at det blir fritt fram for å åpne narkotika-kiosk på gatehjørnene. Legalisert salg kan organiseres på flere måter. En aktuell modell vil være omtrent som for alkohol i dag: statsmonopol og spesialutsalg med aldersgrensekontroll. En annen er en ordning via helsevesenet, à la reseptbelagt medisin. Dette vil måtte vurderes utfra hva slags rusmiddel det er snakk om.

Jeg vet naturligvis ikke i detalj hvordan dette helst bør fungere. Mitt poeng er at dagens politikk gjør vondt verre, og at jeg tror vi bør styre i retning av legalisering, helst gjennom et internasjonalt samarbeid. For øvrig er det kriminaliseringen som bør begrunnes. Jeg synes derfor at vi bør kunne kreve dokumentasjon på at forbudspolitikken har hatt netto positiv effekt. Jeg har så langt ikke sett noe som ligner.


  1. Oppdatering: Som Sus Scrofa har påpekt i kommentar 3 og 11, er antakelsen om uelastisk etterspørsel ikke generelt holdbar, heller ikke for de hardeste rusmidlene. Se dokumentasjon i de artiklene han linker til. Selv om dette ikke endrer min konklusjon om konsekvensene av en høy pris, betyr det at man må forvente at også "harde" rusmidler vil kunne få økt etterspørsel ved en prisnedgang. Se for øvrig mitt svar i kommentar 15.

Se også: Tilfeldig forbud, naturlig rus

This entry was posted in Samfunn & politikk. Bookmark the permalink.

19 Kommentarer til Å forby salg av rusmidler

Leave a Reply to abre Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *