Ånden i samtiden


  «Ser jeg det jeg ser?»
 

Jeg har nok tatt feil av Dag Solstad. Jeg trodde at han kanskje egentlig ikke var imot ytringsfriheten, men bare surret litt med begrepene i sin kritikk av «tidsånden». Det har vært hevdet at det er selvdisiplin og «dannet tale» som er Solstads poeng, og det tenkte jeg også. Men nå har jeg lest hans essay i Samtiden, og det er sannelig ikke mye dannet.

Klokere folk enn meg har vel allerede sagt det som behøves. Men jeg kommenterte saken for et par uker siden, på bakgrunn av avisomtale og -intervju, og synes at jeg må følge opp etter å ha lest essayet. Og for riktig å understreke min ytringsfrihet (samt at jeg er min egen redaktør), har jeg tillatt meg å skrive altfor langt.

Først det som er greit: Solstad kritiserer media for å være ansvarsløse og diktert av økonomiske hensyn, mens de unnskylder seg med hensynet til ytringsfriheten. Jeg synes dette er høyst betimelig kritikk. Da er det verre med resten:

Meddelelsens problem

Såvidt jeg kan skjønne er Solstad motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er for. Og så sier han at han er imot. Litt ettersom. Han er ihvertfall imot at den skal være «hellig», slik den visstnok er i dag.

Jeg tolker ham slik: Han er motstander av ytringsfriheten slik den er, dvs. juridisk avgrenset, men ubetinget. Prinsipiell og konsekvent. Det er vel dette Solstad mener med «hellig». Han vil relativisere, gjøre friheten betinget. Den skal måtte brukes med fornuft. Han vil at den skal være underordnet andre hensyn: orden, fred og fordragelighet. Han vil – tror jeg – at noen skal gripe inn når det blir «for ille». Slik tolker jeg ham, men har er jo ikke krystallklar. Tvert imot, han er ytterst uklar, og det regner jeg med er bevisst. Mannen er tross alt en dyktig forfatter, og kan neppe skylde på språklig hjelpeløshet. Han rører sammen redaksjonelt ansvar, ytringsfrihet og ytringenes verdi til en passelig grøt, sånn at det blir mulig for de mest velvillige leserne å si: «Jammen, det er jo ikke ytringsfriheten han er imot». Men det er det.

Han nevner «ytringsfrihetens ødeleggende kraft», og sikter til Muhammed-karikaturene. De skal angivelig være direkte årsak til skadeverk, trusler og diplomatiske pinligheter. Hvis dette stemmer (noe som er høyst diskutabelt), holder det ikke å snakke presseskikk. For slike ytringer trenger ikke komme til uttrykk i en avis, der man kan rope på redaktøren. De kan like gjerne komme i en blogg, i en demonstrasjon, som kunstverk, som en uttalelse i en forsamling, eller for den saks skyld: i et oppslag på en vegg. Og blir dette først videreformidlet til de rette miljøene, kan helvete bryte løs uansett. For i disse miljøene anses landet som ansvarlig, ikke individet eller redaksjonen. Så hvis slike ytringer er farlige, er enhver offentlig ytring i den «globale landsbyen» en potensiell risiko.

Det er naturligvis derfor Solstad snakker om ytringsfrihet, ikke bare anstendighet og selvkritikk. Og derfor angriper ikke Solstad de som har kommet med – etter hans mening – uovertenkte ytringer. Han nevner bare såvidt redaktørene som trykket Muhammed-tegningene, og når han trekker fram Se & Hør som eksempel på overtramp i media, er det heller ikke først og fremst redaksjonen – som jo er ansvarlig for overtrampet – han retter skytset mot. Dette kan virke underlig hvis man antar at det er redaksjonelt ansvar som er hans poeng. Men det er det altså ikke. For Solstad velger i stedet å angripe de som forsvarer retten til å ytre seg, personifisert og demonisert gjennom Per Edgar Kokkvold og Lars Gule. Disse kritiseres og latterliggjøres for å ha forsvart ytringsfriheten i prinsipp. Det virker som at selve dette å tenke prinsipielt omkring rettigheter er noe veldig foraktelig i Solstads øyne, og det er ikke måte på hvor mange spydigheter dette fortjener. Også utenriksministeren får gjennomgå, for ikke å ha irettesatt Magazinets redaktør tilstrekkelig.

Åndenød

Innledningsvis i sitt essay gjør Solstad et klønete forsøk på å koble ideen om ytringsfrihet til krigshandlinger i «fattige og vanstyrte land». Han mener visst at ytringsfriheten er et slags invasjonsvåpen. Det er mulig at han innser selv hvor tøvete dette er, for han mumler det vekk med at «hadde man ikke hatt den hellige ytringsfriheten som påskudd, så ville man ha funnet på noe annet».

Men så fyrer han løs:

«Ytringsfriheten er ikke umistelig. Den er et gode, men ikke et umistelig gode. Den trenger ikke å vernes i fredstid. I fredstid, slik som nå, i våre land, trenger den å bli angrepet på det skarpeste, slik at vi atter kan begynne å se klart, skjelne mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det umistelige og det likegyldige, kort sagt snu opp ned på de verdier som ytringsfrihetens forkjempere har prøvd å presse på oss de siste 10 – 15 årene, ja faktisk før det var en eneste imam i våre land.»

Sånn tenker altså Dag Solstad. Men det man trenger, er naturligvis å kunne framføre sine meninger om hva som er henholdsvis stort/smått, viktig/uviktig, osv. Og det som eventuelt bør angripes er holdninger i media, samt mangel på selvkritikk og anstendighet. For å gjøre alt dette er man avhengig av ytringsfriheten.

Og hvilke verdier er det han sikter til, som ytringsfrihetens forkjempere har «prøvd å presse på oss»? Er det likebehandling og sekularitet han tenker på? Menneskerettigheter?

«Jeg tilbringer så lite tid ute blant folk som mulig. Det er for ikke å bli åndelig kneblet, men beholde min åndelige salutt (salute mentale på italiensk). Jeg tilbringer helst tida i mitt (vårt) bibliotek. Der befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. Ikke misforstå meg, jeg trives i naturen også, så det er ikke i protest mot naturen at jeg sier at i mitt (vårt) bibliotek befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. Det er andre steder enn i naturen jeg ikke kan puste fritt. Og det er ute i samfunnet, eller Media, som det gjerne heter.»

Hvis vi ser forbi den selvhøytidelige pludringen, er jo dette en holdning det er lett å føle sympati for. Det kan bli mange inntrykk og mye støy, og vi bør vel alle være litt selektive med hva vi bruker tid på. Heldigvis er dette ganske lett å få til, uten å måtte forskanse seg i sitt bibliotek. Man kan jo f.eks. slå av TVen når det sendes noe man ikke vil se. Men jeg skjønner altså hva han mener. Selv har jeg nesten sluttet å se på TV, og jeg har ikke engang radio. Men jeg går gjerne ut, og jeg omgås de menneskene jeg setter pris på. Jeg leser de bøkene jeg ønsker å lese, og lytter til den musikken jeg selv velger å lytte til. Jeg leser det jeg bryr meg om i avisen, og hopper over resten. Det går helt fint. Ingen kommer hjem til meg og tvinger på meg Se & Hør.

Derimot bruker jeg internett hver dag. Jeg vil gjerne anbefale det for Solstad, for der kan man nemlig selv bestemme hva man vil forholde seg til. Man kan faktisk oppsøke det man er ute etter, og la resten være. Hvis jeg f.eks. ønsker å finne ut mer om de udødelige bokverkene Solstads bibliotek er så overfylt av, og kanskje anskaffe noen av dem, kan jeg gjøre det forholdsvis lettvint, helt uten å se snurten av verken kjendisstoff eller alt dette andre vulgære som Solstad frykter og forakter («den hellige ytringsfrihet»).

Problemet med Solstads koketteri om sin avsondrethet fra sin degenererte samtid, er at han skaper seg et lite troverdig utgangspunkt for den kritikken han framfører. Hva forstår man av samfunnet dersom man er minst mulig ute blant folk? Hvordan kan man forstå eller kritisere internettkulturen hvis man lar være å forholde seg til den? Og hvordan i all verden skal man kunne si noe meningsfylt om ytringer i offentligheten dersom man behandler samfunnet og «Media» som én ting?

Udødelig ånd

«Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt om hvorvidt han (det vil i dette tilfelle si meg) har noe å tilføre det.»

En selvkritisk holdning er jo positivt. Men «nok bøker» høres rart ut. Har det sluttet å skje ting i verden? Er vi ferdige? Solstad er antakelig bekymret for at det likegyldige skal komme i veien for det betydelige. Men jeg tror ikke dette stemmer. Hvem som helst kan lese gode bøker hvis de vil. Det er ingen som hindrer en. Det er faktisk lettere i dag enn noen gang før å finne akkurat det man er ute etter. Det kommersielle og overfladiske – kjendissladder, talkshow, fotball! – kan nok være distraherende, men det er aldeles frivillig, alt sammen.

«Men ser vi, eller rettere tenker, nøyere etter, vil man finne ut at flertallet av disse bøkene som har overlevd århundrene ikke har vært beskyttet av noen trykkefrihet. De fleste er skrevet i samfunn hvor det har hersket sensur, til dels hård sensur, med alvorlige konsekvenser for den forfatter som har forbrutt seg mot sensuren.»

Solstad mener visst at det finnes en slags mystisk kraft i «betydelig» litteratur, som gjør den umulig å ødelegge:

«Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om. Og hadde det skjedd, ville vi fått vite om det, på en eller annen måte, gjennom myter og vandrehistorier. Men såvidt jeg vet, eksisterer det ikke noen slike myter om tilintetgjorte bøker.»

Dette har en veldig banal forklaring: Bøker blir «betydelige» først i ettertid. Ofte lenge etter at de er skrevet. Altså har de ikke overlevd fordi de er betydelige; de har rukket å bli betydelige fordi de har overlevd. Og når de først har eksistert lenge, og er spredt rundt på kloden i mange eksemplarer, er det jo vanskelig å utradere dem helt.

Man har imidlertid ødelagt bøker gjennom hele historien. Solstad nevner selv biblioteket i Alexandria, hvor vi vet at bøker ble borte for godt. Ellers ble tidlige kristne tekster brent, og de kristne selv har brent bøker. Man brente bøker i det gamle Kina, og i det nye. Det samme gjorde man i Sovjet og i Nazi-Tyskland, og i mange andre diktaturer. En del av bøkene har selvsagt overlevd likevel, men vi får aldri vite hvor mange som har gått tapt for alltid. Heller ikke hvorvidt noen av dem ville blitt betydelige nok til å innlemmes i Solstads bibliotek.

Ellers er det jo ikke tilintetgjørelse av allerede utgitte bøker som er det viktigste problemet med sensur, men det at bøker aldri blir utgitt, og kanskje ikke engang påbegynt, fordi forfatteren frykter konsekvensene. Og slike forfattere holder kjeft. Dermed blir det ikke engang vandrehistorier utav det. Noen ganger er det forfatterne selv som har forsvunnet. Eller blitt brent på bål. Bøkene de allerede hadde fått skrevet kan nok ofte ha overlevd, men forfatterne fikk ihvertfall ikke skrevet flere. Men det er kanskje ikke så farlig? Siden det er nok bøker i verden?

Fri meningsdannelse

«Det er klart at mer humane henrettelsesmetoder og forbud mot bruk av tortur har betydd langt mer for vår sivilisasjon enn trykkefriheten, selv om trykkefriheten er grunnlaget for siviliserte reformer. Og det er som et slikt grunnlag vi bør se trykkefriheten og bekjenne oss til den. Ikke for dens betydning for det frie ordet i seg selv. Uten at det trykte ordet hadde vært en nødvendig forutsetning for å kunne fremme kritikk av gjeldende samfunnsregler og lover, som grusomme henrettelsesmetoder og utstrakt bruk av tortur, hadde det ikke vært noen spesiell stor sak å kjempe for trykkefrihet.»

Solstad mener altså at ytringsfriheten (eller «trykkefriheten»1, som han insisterer å kalle det, for å skille det fra alt dette vulgære) først og fremst er noe instrumentelt. Han tilkjenner denne friheten verdi fordi den kan brukes til å kritisere maktmisbruk og grusomhet, men ikke som noen (viktig) verdi i seg selv.

Men frihet – herunder friheten til å ytre sine meninger – regnes vanligvis som nettopp en verdi i seg selv. I Grunnlovens §100 er «Ytringsfrihedens Begrundelse» oppgitt å være «Sandheds-søgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Ellers er ytringsfriheten ikke bare nedfelt i grunnloven, men også i menneskerettighetenes artikkel 19. Og menneskerettighetene forstås gjerne som noe grunnleggende – ikke som et middel til noe annet og viktigere.

Uansett vil friheten til å ytre viktig samfunnskritikk avhenge av at også andre ytringer er fri, inkludert plattheter og provokasjoner. Det betyr ikke at det ikke kan være begrensninger, men disse må være generelle og klart juridisk definert på forhånd. For ingen kan vite, og ingen kan ha rett til å bestemme, hvilke ytringer som er viktige nok til å ha krav på å kunne framsettes fritt.

Krenkelser og ansvar

«… Utenriksdepartementet [hadde] utferdiget en instruks til ambassadene i muslimske land hvor de beklaget at tegningene hadde stått på trykk, men at Regjeringen ikke kunne gjøre noe med det, da den ikke har anledning til å bryte loven om ytringsfrihet. For det fikk han [utenriksministeren] sannelig svare for seg!»

Solstad viser her til et TV-program med Lars Gule, Per Edgar Kokkvold, Vebjørn Selbekk og Jonas Gahr Støre, der Muhammed-karikaturene og ytringsfriheten ble debattert.

Om vi nå først ser bort fra denne konkrete saken et øyeblikk, og forsåvidt også ytringsfriheten: Hvor er det rimelige i at noen ber om unnskyldning for noe som andre har gjort? Er ikke det meget frekt? Hvordan ville f.eks. Solstad tatt det opp dersom et medlem av regjeringen gikk ut og ba det norske folk om unnskyldning for hans essay? Ser han overtrampet i dette, tro?

Men det er klart: Spørsmålet mitt gir nok bare mening dersom man allerede tar demokrati og ytringsfrihet for gitt. For da blir regjeringen og f.eks. Magazinets redaktør uavhengige aktører i denne saken, og en unnskyldning som den departementet gikk ut med framstår som ufin og meningsløs. Hvis man derimot verken har særlig sans for ytringsfrihet eller demokrati, blir det veldig annerledes. Da oppfatter man gjerne politikerne som våre foresatte, slik de muslimske fundamentalistene gjorde da de avkrevde landene våre en unnskyldning.

«… at de (Gule & Kokkvold, egentlig Kokkvold denne gang) anså at selve lakmustesten på at man var en sann ytringsfrihetskjemper var at man først og fremst gikk drabelig i striden for å forsvare retten til å forfekte meninger som man selv syntes var pyton.»

Selvsagt er dette «lakmustesten». Hvem vil vel ikke kjempe for retten til ytringer de selv støtter? Det at Solstad her forsøker å latterliggjøre det berømte sitatet (tillagt Voltaire) ved å omskrive det med ordet «pyton», gjør jo ikke prinsippet mindre verdt. Heller ikke at han etterpå gjør et nummer av at Voltaire selv ikke levde opp til dette idealet. Det er dessuten en kjent sak at Voltaire neppe egentlig er sitatets opphavsmann. Uten at det heller har den ringeste betydning for gyldigheten.

«Han [utenriksministeren] kunne ikke si rett ut til den kristelige noksagten at han hadde skadet Norges sak, og at hvis det ble noen skade på noen av våre ambassader burde du egenhendig bli dømt til å betale for ødeleggelsene.»

Så sånn henger det altså sammen: Ansvaret for fred og fordragelighet i verden påhviler oss som ytrer oss offentlig i demokratier, inkludert redaktører i små og ubetydelige tidsskrifter. Bloggere også, antar jeg, og alle andre som ytrer seg i det offentlige rom. Vi må altså alle veie våre ord (og bilder) på gullvekt, hver dag, for ikke å detonere fjernstyrte fundamentalister som selv er fritatt ansvaret for handlingene sine.

Vantro og svineri

«For bare å se på Kokkvold & co er en trussel mot ens egen forstand. Ser jeg det jeg ser? Nei, jeg ser ikke det jeg ser? At han forsvarer det ene svineriet etter det andre. Og med den sjølgodheten! Utstyrt med Voltaire-mantraet sitt.»

Jeg blir litt paff, må jeg innrømme. Solstad er tross alt en person jeg har hatt en viss respekt for. Men her gjelder det visst å ta «Kokkvold & co», for enhver pris. For riktig å sette Kokkvold i et dårlig lys, trekker Solstad fram saken der Se & Hør tok bilder i et bryllup mot brudeparets vilje. Bladet ble dømt for å ha krenket privatlivets fred, men Kokkvold mente – som generalsekretær i presseforbundet – at fotograferingen ikke var lovstridig. Dette prinsipielle standpunktet er altså for Solstad det samme som å «forsvare svineriet». At det var svineri å forsvare Muhammed-karikaturene sier seg visst selv. Ja, man må vel anta at det er svineri å stille seg på ytringsfrihetens side, sånn i alminnelighet, dersom Solstad finner ytringene upassende.

Solstad runder av med å snakke om flaggbrenning, som nå ikke lenger skal være forbudt. Dette er visst helt ufattelig for ham. Han later til å mene at dersom det ikke er lov å brenne flagg når som helst og hvor som helst, så er lovligheten bare symbolsk. Kanskje vi skal forstå andre ytringer tilsvarende? At hvis noe f.eks. nektes på trykk i en avis, kan det like gjerne forbys?

Det denne saken gjelder er om det bør være tillatt å gi offentlig uttrykk for respektløshet og forakt overfor det man finner forkastelig. Men det er tydeligvis ikke det Solstad har problemer med, siden han gjør dette selv, over tretten sider i Samtiden. Det gjelder visst bare å la det gå ut over noen som er fredelig.

Se også:
Siling og sensur
Vedlikehold av ytringsfriheten

 


  1. Solstad bruker begrepet «trykkefrihet» gjennom hele essayet, som betegnelse på den delen av ytringsfriheten han finner nyttig og viktig. Han siterer til og med: «trykkefrihet bør finne sted», og viser muligens til Grunnlovens opprinnelige versjon, fra 1814. I dagens §100 er ordet trykkefrihet overhodet ikke nevnt. «
This entry was posted in Samfunn & politikk, Sekularitet, Ytringsfrihet. Bookmark the permalink.

5 Kommentarer til Ånden i samtiden

  1. Anathema says:

    Himmel og hav, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

    Dette Solstad sier om at store verker overlever uansett:

    «Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om.»

    Dette faller jo på sin egen idioti, unnskyld uttrykket. Kan dette være seriøst ment?

    Ellers ser jeg du har samlet et godt knippe spydigheter og ondskapsfulle kommentarer, hvorav mange ble gjengitt hos document.no i “Friheten er en borgerlig hore”. Slike kommentarer fortjener vel knapt nok noen reaksjon og er i hvert fall ikke egnet til å å overbevise meg, dersom det skulle være en målsetting.

    Jeg blir bare stående igjen, målløs og undrende, over at Solstad har greid å skaffe seg en så stor beundrerskare og at det fortsatt er mange som forsvarer ham.

  2. abre says:

    Anathema:
    «Ellers ser jeg du har samlet et godt knippe spydigheter og ondskapsfulle kommentarer, hvorav mange ble gjengitt hos document.no i “Friheten er en borgerlig hore”.»

    Ja, jeg leste Rustads posting, og har tatt med et par av de samme sitatene. Det ble langt og detaljert, dette, men jeg ønsket å få fram helheten, og kommentere det jeg oppfatter som det underliggende budskapet. Og, ikke minst: vise hva Solstad faktisk skriver.

    «Jeg blir bare stående igjen, målløs og undrende, over at Solstad har greid å skaffe seg en så stor beundrerskare og at det fortsatt er mange som forsvarer ham.»

    Solstad er ikke dum. Han spissformulerer, han er vag, han er drøy og han bruker humor. Akkurat sånn at man kan lure på hva som er bokstavelig ment. Jeg ser at f.eks. Flimre oppfatter essayet som litteratur, og har kommet til stikk motsatt konklusjon av meg.

    Jeg har valgt å ta på alvor det han skriver.

    Takk for anbefaling, forresten!

  3. Predikeren says:

    Dette var en lang og grundig gjennomgang. Likevel kjenner jeg det som vanskelig å gripe det essensielle i dette.
    Jeg ser ham, Solstad, som en representant for generasjonen som var, og som har sine verdier i en annen kontekst enn den yngre generasjon.
    At dette generasjonsfremmedgjørende gjør seg gjeldene også i vurderingen og forståelsen av hva ytringsfrihet er og hvordan det kan brukes, uten å støte an mot, eller komme i motsetningsforhold til andre verdier.
    Og at det i vår “nettkultur” nettopp viser seg at mange bruker nettfriheten til å mobbe andre.
    Altså, mange kunne trenge å være innunder et “redaktøransvar”. Og at nettopp Muhammedsaken er et eksempel på kryssende verdier: ikke mobbes for troen man har og ytringsfrihet.
    Det kan virke lite inteligent, faktisk, å tegne Muhammed med lunte i turbanen. Det krever ikke de store ånds eller kunstnerevner, bare trang til å gjøre narr. Og man kan diskutere hvorvidt denne trangen til å gjøre narr er en plausibel side av ytringsfriheten, som vi ville dø for å forsvare.
    For en generasjon siden ville samtalen om dette vært langt mer preget av at det her er snakk om flere verdier.

  4. abre says:

    Predikeren:

    Takk for respons. Jeg blir imponert over at noen gidder å lese hele. :)

    «Jeg ser ham, Solstad, som en representant for generasjonen som var, og som har sine verdier i en annen kontekst enn den yngre generasjon.»

    Det er sikkert riktig. Solstad er dessuten en desillusjonert elitist, som føler at de viktige tingene har vanskelige kår i dagens samfunn. Og, hvis vi først skal trekke inn Solstads bakgrunn som relevant, han har også vært en ivrig forsvarer av en totalitær tankegang.

    «Og at det i vår “nettkultur” nettopp viser seg at mange bruker nettfriheten til å mobbe andre.»

    Det er sant, og det er veldig viktig at dette debatteres. Ellers er jo dette blant de tilfeller som kan rammes av eksisterende juridiske begrensninger i ytringsfriheten.

    Men vi har i vår kultur hatt et nokså skarpt skille mellom å sjikanere individer, for det de er (kjønn, rase, legning, lyter), og det å kritisere eller gjøre narr av ideer som mennesker representerer eller gir sin tilslutning til (ideologier, livssyn og religion). Jeg mener noe er veldig galt dersom vi begynner å gjøre unntak fra dette for en bestemt gruppe, spesielt dersom dette skjer som følge av trusler. Men det er like feil dersom dette skjer fordi «fornærmede» selv får definere hva som er krenkende. For hvor skal i såfall grensene gå? Uansett grunn er dette en farlig utvikling som kan legge lokk på viktig kulturkritikk.

    «Og man kan diskutere hvorvidt denne trangen til å gjøre narr er en plausibel side av ytringsfriheten, som vi ville dø for å forsvare.»

    I såfall synes jeg man har misforstått poenget. For det er ikke bestemte ytringer eller bestemte motiver man bør forsvare. Det er retten, i prinsipp. Gitt generelle begrensninger, som nevnt, men ellers uavhengig av ytringenes innhold. For hvor ender vi dersom noen skal ha rett til å vurdere, i hvert tilfelle, hva som er barnslig, intelligent, viktig, tåpelig, unødvendig, osv?

    For øvrig mener jeg at det blir altfor enkelt å hevde at disse karikaturtegningene bare var et uttrykk for å ville gjøre narr. Men siden jeg mener at ytringsfriheten er en prinsipiell sak, blir diskusjonen av selve ytringene en separat diskusjon. Den har jeg tatt tidligere, bl.a. her.

  5. Predikeren says:

    Det er ikke alltid så enkelt at vi kun har å gjøre med en verdi om gangen. Somregel er det mange kryssende hensyn. Mange ulike, men like grunnleggende verdier.
    I en konkret situasjon skal man drøfte alle disse og gjøre avveininger, dvs foreta verdivalg, og være villig til å begrunne dem. Disse nyansene mangler i stor grad i offentlig debatt. Man hiver seg heller på “bølgen” av “tidens rette tenkemåte”.
    Hvis man forsøker å bruke argumenter “fra verdibølgen som gikk i forrige generasjon” kan man fort komme på kollisjonskurs med mange.
    Egentlig er det dette jeg leser ut av Solstads egne romaner, der han søker å nå frem til nettopp disse generasjonsforskjellene.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *