Ånden i samtiden

  «Ser jeg det jeg ser?»

 

Jeg har nok tatt feil av Dag Solstad. Jeg trodde at han kanskje egentlig ikke var imot ytringsfriheten, men bare surret litt med begrepene i sin kritikk av «tidsånden». Det har vært hevdet at det er selvdisiplin og «dannet tale» som er Solstads poeng, og det tenkte jeg også. Men nå har jeg lest hans essay i Samtiden, og det er sannelig ikke mye dannet.

Klokere folk enn meg har vel allerede sagt det som behøves. Men jeg kommenterte saken for et par uker siden, på bakgrunn av avisomtale og -intervju, og synes at jeg må følge opp etter å ha lest essayet. Og for riktig å understreke min ytringsfrihet (samt at jeg er min egen redaktør), har jeg tillatt meg å skrive altfor langt.

Først det som er greit: Solstad kritiserer media for å være ansvarsløse og diktert av økonomiske hensyn, mens de unnskylder seg med hensynet til ytringsfriheten. Jeg synes dette er høyst betimelig kritikk. Da er det verre med resten:

Meddelelsens problem

Såvidt jeg kan skjønne er Solstad motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er for. Og så sier han at han er imot. Litt ettersom. Han er ihvertfall imot at den skal være «hellig», slik den visstnok er i dag.

Jeg tolker ham slik: Han er motstander av ytringsfriheten slik den er, dvs. juridisk avgrenset, men ubetinget. Prinsipiell og konsekvent. Det er vel dette Solstad mener med «hellig». Han vil relativisere, gjøre friheten betinget. Den skal måtte brukes med fornuft. Han vil at den skal være underordnet andre hensyn: orden, fred og fordragelighet. Han vil – tror jeg – at noen skal gripe inn når det blir «for ille». Slik tolker jeg ham, men har er jo ikke krystallklar. Tvert imot, han er ytterst uklar, og det regner jeg med er bevisst. Mannen er tross alt en dyktig forfatter, og kan neppe skylde på språklig hjelpeløshet. Han rører sammen redaksjonelt ansvar, ytringsfrihet og ytringenes verdi til en passelig grøt, sånn at det blir mulig for de mest velvillige leserne å si: «Jammen, det er jo ikke ytringsfriheten han er imot». Men det er det.

Han nevner «ytringsfrihetens ødeleggende kraft», og sikter til Muhammed-karikaturene. De skal angivelig være direkte årsak til skadeverk, trusler og diplomatiske pinligheter. Hvis dette stemmer (noe som er høyst diskutabelt), holder det ikke å snakke presseskikk. For slike ytringer trenger ikke komme til uttrykk i en avis, der man kan rope på redaktøren. De kan like gjerne komme i en blogg, i en demonstrasjon, som kunstverk, som en uttalelse i en forsamling, eller for den saks skyld: i et oppslag på en vegg. Og blir dette først videreformidlet til de rette miljøene, kan helvete bryte løs uansett. For i disse miljøene anses landet som ansvarlig, ikke individet eller redaksjonen. Så hvis slike ytringer er farlige, er enhver offentlig ytring i den «globale landsbyen» en potensiell risiko.

Det er naturligvis derfor Solstad snakker om ytringsfrihet, ikke bare anstendighet og selvkritikk. Og derfor angriper ikke Solstad de som har kommet med – etter hans mening – uovertenkte ytringer. Han nevner bare såvidt redaktørene som trykket Muhammed-tegningene, og når han trekker fram Se & Hør som eksempel på overtramp i media, er det heller ikke først og fremst redaksjonen – som jo er ansvarlig for overtrampet – han retter skytset mot. Dette kan virke underlig hvis man antar at det er redaksjonelt ansvar som er hans poeng. Men det er det altså ikke. For Solstad velger i stedet å angripe de som forsvarer retten til å ytre seg, personifisert og demonisert gjennom Per Edgar Kokkvold og Lars Gule. Disse kritiseres og latterliggjøres for å ha forsvart ytringsfriheten i prinsipp. Det virker som at selve dette å tenke prinsipielt omkring rettigheter er noe veldig foraktelig i Solstads øyne, og det er ikke måte på hvor mange spydigheter dette fortjener. Også utenriksministeren får gjennomgå, for ikke å ha irettesatt Magazinets redaktør tilstrekkelig.

Åndenød

Page 1 of 5 | Next page