Barnehage for alle?

Alle kan synse om barnehager. Jeg synser sånn:

Jeg er tilhenger av full barnehagedekning. Barnehager er nødvendige for samfunnet og et gode for de fleste barn. Barn som kommer fra gode og trygge hjem får det stort sett bra enten de er her eller der. Noen barn har dårlige foreldre, og for dem kan barnehagen være redningen. Jeg mener at argumentet om at «foreldre må få velge selv» er tom retorikk. Man velger ikke selv, man velger for andre: sine barn. Og enkelte foreldre bør slett ikke få velge «selv».

Det er kvalitetsforskjeller mellom barnehagene. Det må derfor stilles krav, foretas kontroller, og sørges for at de dårlige barnehagene blir gode nok.

Ikke alle barn trives i barnehagen. Noen ganger er det fordi barnehagen ikke er så god som den burde, men ikke alltid. Barn er forskjellige. Spør man personalet får man stort sett vite at alt går greit, men jeg er redd for at man nok ofte kan bli fortalt det man helst vil høre.

Jeg er motstander av kontantstøtten. Delvis på prinsipielt grunnlag; det virker meningsløst å betale ut penger til folk som takker nei til en subsidiert ordning. Det blir litt som å betale folk som velger å ikke ta bussen. Men jeg har også praktiske innvendinger. Ordningen ser ut til i stor grad bli brukt til svart betaling av ukvalifiserte dagmammaer, noe som er en mye dårligere løsning for ungene enn barnehager. Jeg er dessuten ikke enig i at kontantstøtten gir foreldrene valgfrihet. Dvs, den gjør jo det for noen, men ikke alle. Noen har ikke råd til å være hjemme med barna uansett. I tillegg er det sånn at når en av foreldrene blir hjemme, er dette som regel mor, og det er ikke i alle hjem at dette er hennes eget valg.

Sånn har jeg synset og trodd og ment. Men viten har det vært tynt med. Er barnehage det beste for barna? For alle barn? Kan det være skadelig for noen?

Simen Tveitereid har skrevet boka Hva skal vi med barn? Han hevder i et innlegg i Dagbladet at det ikke finnes norsk forskning på dette, og at den utenlandske forskningen blir ignorert. Dersom dette stemmer, er det etter min mening en skandale. For man må gjerne mene at vi trenger barnehagene uansett, og at noen forhold er så viktige at andre forhold må vike, men det bør likevel være en selvfølge at man skaffer seg mest mulig viten på forhånd, slik at man tar beslutninger på et best mulig grunnlag. Og da tenker jeg både på politikernes planer for utbygging, pedagogenes arbeid med å gi barnehagen et innhold, og foreldrenes beslutninger om når de eventuelt vil sende ungene til barnehagen.

Siri Aslaksen har skrevet en kommentar i Dagbladet til Tveitereids artikkel, og spør bl.a: «Burde vi ikke i stedet diskutere hvordan vi skal gjøre barnehagene virkelig gode?» Godt spørsmål. Her er et annet: Hvorfor må det til en artikkel som Tveitereids før dette blir et tema? Jeg er helt enig i at vi bør diskutere innhold, og at vi må gjøre det vi kan for at barnehagene skal bli best mulig. Men da må vi altså ha viten å basere oss på. Ikke bare synsing og meninger.

Tveitereid nevner forskning som viser at nivået av «stresshormonet» kortisol hos 15 måneder gamle barn var dobbelt så høyt i barnehagen som da barna var hjemme. Han viser også til hjerneforskning som tyder på at stress er spesielt farlig for småbarn, da økt kortisol både kan svekke immunforsvaret og påvirke utviklingen av hjernen, slik at barna får varig nedsatt toleranse for stress. Pussig nok spør likevel Aslaksen retorisk hvorfor målinger av kortisol er så mye mer interessant å foreta når barna er i barnehagealder enn f.eks. når de går på skolen.

Nå er det jo ikke sikkert at alle disse forskningsresultatene er like pålitelige og entydige, eller at de uten videre kan overføres til norske forhold, men dette er altså resultater som foreligger. Burde vi ikke undersøke det nærmere?

Aslaksen skriver at hun skulle ønske det var barnehagens innhold som ble tatt opp til debatt, og ikke dens eksistensberettelse. Det siste er også en underlig bemerkning, da Tveitereid slett ikke har tatt barnehagens eksistensberettelse opp til debatt. Han spør om barnehager kan være skadelige for noen av de minste barna. Det finnes altså forskning som tyder på det, og dette burde i det minste inspirere til at vi forsøker å finne ut hvordan dette forholder seg i de barnehagene vi har i Norge i dag, og – dersom funnene blir bekreftet – om vi kan gjøre noe med barnehagene for å rette på problemet. Men da må vi altså undersøke først, og ikke begynne med de «riktige» svarene og ignorere alle vanskelige spørsmål.

Dersom det skulle vise seg at noen barn har det vondt i barnehagen og/eller tar skade av å være der, uansett, må vi finne på andre løsninger for disse barna. Og i såfall kan det jo hende at f.eks. jeg må revurdere mitt syn på kontantstøtten, og konkludere med at ihvertfall noen trenger en slik ordning. Om ikke akkurat i dagens form, så kanskje noe lignende.

For dette er ofte konsekvensen av ny kunnskap: at man må endre mening. Kanskje det er derfor noen ikke er så opptatt av forskning?