Barnet og badevannet

Mye å vinne, lite å miste

Fattigfolk for hundre år siden hadde alt å vinne. Spørsmålet var ikke om noe måtte skje, men hvordan. Hos oss gikk det bra. På fredelig og demokratisk vis fikk vi reformer som sikret folk større sosial trygghet og medbestemmelse, og verden ble gradvis et mye bedre sted for de som trengte det mest. Endringene kunne like gjerne skjedd på helt andre måter. Det kunne ha blitt revolusjon. I dag vet vi hvordan det ville gått.

«Nye» ideer, mye å miste

Radikal og konservativ sa vi før, da endringer stort sett gikk i én retning, sånn at begrepene ga mening. I dag er endringene hovedsakelig teknologiske, og uforutsigbare. I politisk forstand er det ikke så mange som vil noe bestemt sted lenger. Vi er i vedlikeholdsfasen, og politikk er redusert til en debatt om finansieringsmodeller.

Folk før oss har oppnådd mye. De har overlatt oss mye å miste. For mye, visst; når det nå ropes på endringer igjen, er det fordi velferden har blitt for dyr. Offentlig sektor eser stadig mer ut, og det er visst ingen ende på det. En stor del av forklaringen er naturligvis at andelen gamle øker, og dermed også andelen syke og pleietrengende. Dessuten kan man behandle stadig flere sykdommer, noe som også krever stadig mer ressurser. Men i tillegg vokser byråkratiet, og mange mener at vi har blitt late og bortskjemte. Det skapes ikke noe nytt lenger. Vi flyter på oljeinntektene, og det kan vi ikke gjøre bestandig.

At det må komme en omstilling er det liten tvil om. Akkurat som for hundre år siden er det ikke et spørsmål om noe må skje, men hvordan. Og da er det klart at det kan være fristende med «revolusjon» igjen. Gjøre noen «radikale» grep: privatisere, selge unna offentlig eiendom. For er det ikke mest rasjonelt å legge naturressurser, velferd og sosiale rettigheter i profesjonelle hender?

«The radical of one century is the conservative of the next»     – Mark Twain

Det er bare det at vi vet hva vi har. Noen vet det ekstra godt, for de har vært med på å bygge det opp. De husker en annen tid. Andre ser derimot på stat og politikk som hindringer. De forbinder offentlige løsninger med ufrihet, og glemmer at disse har blitt til som svar på ufrihet.

Det er alltid enklest å peke på det som ikke virker så godt. Det er lett å kritisere alt dette sidrumpede, dyre og tungrodde, og forlange «nye» løsninger. Nå er riktignok ikke marked og konkurranse noe nytt – tvert om, det er eldre enn sivilisasjonen selv – men det er så mange flere aktiviteter som kan bli butikk i dag, fordi de grunnleggende investeringene allerede er tatt av fellesskapet, i generasjonene før oss.

Et frislipp kan helt sikkert være det fornuftige i mange sammenhenger. Det gir stort sett billigere varer og tjenester, og noen ganger også bedre kvalitet. Det kan også gi større mangfold. Og vi ser jo hvor fint det har gått med både teletjenester og TV-kanaler, så hvorfor ikke skoler og sykehus? Ja, hvorfor stoppe der, egentlig? Hvorfor ikke f.eks. brannvesen? Eller politi?

Jo, kort sagt: fordi markedet ikke er noe universalverktøy. Det finnes målsetninger som kan komme i konflikt med maksimering av profitt. Det finnes behov som ikke kan oversettes til etterspørsel. Det finnes hensyn som ikke ivaretas av et system basert på økonomisk egeninteresse. Det var derfor andre systemer ble skapt.

Det er alltid lettere å bygge ned enn å bygge opp. Dette bør tilsi en viss tilbakeholdenhet med å avvikle ordninger som har blitt til over lang tid. Privatisering – som annen avvikling – vil i praksis kunne være en irreversibel prosess. Så hva får vi, og hva mister vi?

Relaterte poster:
Grader av grått
Starte for seg selv
De to friheter

Eksternt:
1. En «ulønnsom» offentlig sektor?
2. Utfordringer ved deregulering
3. Svensk undersøkelse kritisk til friskoler (2005)
4. «Fra plan til marked» – om sykehusreformen (2001)
5. Verdens dyreste helsevesen