Definisjoner og avmakt

Marte Michelet i Dagbladet er bekymret over økende «islamofobi» og rasisme. Og det er det selvsagt all grunn til å være, dersom slike holdninger faktisk har blitt vanligere. I enkelte europeiske land stemmer nok dette, ihvertfall. Michelet er også bekymret over at kjente islamkritikere i Norge ikke tar tilstrekkelig avstand fra «brune krefter». Også det med god grunn, i noen tilfeller.

Personlig er jeg bekymret over visse holdninger i islam, til bl.a. kvinners rettigheter, homofili, straff, vold, og ikke minst: til demokrati og det sekulære samfunn. Jeg er videre bekymret for at vi som kritiserer islam for slike ting kan havne i bås med det Michelet kaller «brune krefter». Uten god grunn.

Mest bekymret er jeg imidlertid over at mennesker som ellers er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og likestilling er stumme når det er muslimske miljøer som utfordrer disse verdiene. Eller enda verre: at de unnskylder det, snakker om «gjensidig respekt for verdier», og deler ut priser for forvirrede aviskronikker.

Frykten for rasisme og islamofobi har nemlig en lei bieffekt: Den gir enkelte en fryktelig forenklet virkelighetsoppfatning. Det er ikke uvanlig å høre argumenter i retning av at man må definere alt det gale ved islam som ekstreme unntak, eller så er man rasist. Mange er også ute av stand til å skille mellom hets/rasisme mot mennesker på den ene siden, og kritikk/satire/fordømmelse av religion og ideologi på den andre.

Jeg stusser også litt over Michelets egen virkelighetsoppfatning. Hun skriver:

«Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer.»

Jeg synes dette er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det kan jo hende at Michelet sikter til kommentarene i Dagbladets nettdebatter, siden hun nevner disse. I såfall skal jeg ikke uttale meg, for de har jeg sluttet å lese (bl.a. på grunn av den rasismen Michelet advarer mot, og som hennes egen avis ser det som sin oppgave å være talerør for). Men ellers blir jo Hege Storhaug imøtegått på sak og argumentasjon hele tida, og hun blir stadig beskyldt for tvilsomme holdninger. (Se f.eks. artikler hos SOS Rasisme, Ny Tid, Dagbladet, VG, og Klassekampen.)

Henrik Thune (NUPI-forskeren som tidligere har forsøkt å diskreditere islamkritikerne ved å stemple dem som «nykonservative») går enda lenger. Han mener at det er mennesker som Hege Storhaug som sitter med «definisjonsmakten», mens de mer nyanserte, som han selv, ikke «slipper til&#187. Tenk det: han slipper ikke til!

Det er altså «Storhaug & Co.» som setter dagsorden (til tross for at Storhaug jevnlig blir tatt for å overdrive og forenkle, og stadig blir kalt rasist), mens både politiske kommentatorer i dagspressen og forskere i NUPI sliter med å få fram synspunktene sine. Tatt i betraktning at alle faktisk slipper til, kan man jo i såfall lure på årsaken. Jeg tror ikke det skyldes at Hege Storhaug er spesielt overbevisende, for å si det sånn.

Michelet skriver videre:

«Men problemet i dag er ikke at det ropes “islamofob!” i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred.»

Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Det kan til og med tenkes at de to henger sammen. For hvem er vel redd for ulven hvis det ropes i tide og utide?

F.eks. ser Michelet selv ut til å være lite villig til å skille mellom hets og legitim kritikk av islam i sin kronikk Brun feminisme, som ble trykket i Dagbladet på kvinnedagen. Her får man nærmest inntrykk av at det er hets pr. def. dersom man kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende, og at dette gjør kritikeren medskyldig i at undertrykkelsen øker.

Men hvis det faktisk er slik som Michelet antyder – at islamkritikken i norsk offentlighet domineres av aktører med forbindelse til høyrepopulister og rasister – hva bør vi i såfall gjøre med det? Jo, da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen, sånn at ikke denne viktige saken kuppes og ødelegges av mennesker med en annen agenda. Og så må vi forsøke å få fram det som burde være selvsagt: at man både kan ta avstand fra rasisme og fra menneskefiendtlige holdninger i islam, og det av nøyaktig de samme grunnene. For verdier som demokrati og likestilling må forsvares konsekvent, enten angrepene kommer fra rasister, fascister, kristne eller muslimer.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at politiske kommentatorer som Marte Michelet ikke bommer altfor grovt når de skal «sette halen på grisen». For om de ikke har definisjonsmakt, er det ihvertfall ingenting å si på viljen.

This entry was posted in Religion, Samfunn & politikk, Sekularitet. Bookmark the permalink.

18 Kommentarer til Definisjoner og avmakt

Leave a Reply to Martin Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *