«Jeg er ikke opptatt av ideologi», sier noen av dem som mener å ha et pragmatisk syn på politikk. De oppfatter kanskje ideologier som rigide modeller basert på en eller annen idé om et idealsamfunn.
Etter min mening er ikke en ideologi noe annet enn en samling ideer om hvordan samfunnet bør fungere – et innbyrdes konsistent sett av standpunkter, basert på noen grunnleggende verdier. Det trenger ikke slutte på -isme. Det trenger ikke engang ha noe navn. Poenget er at man har en forestilling om hvordan samfunnet helst bør være, og at ens meninger i enkeltsaker henger sammen.
Man kan likevel være pragmatisk, for noen saker er jo viktigere enn andre, og absolutt alle saker har flere sider. Derfor veier man ulike hensyn mot hverandre, og derfor inngår man kompromisser når man må. Men da er det desto viktigere å ha noe å styre etter. Verdier. Ideologi.
Så kan man spørre om det er mulig å være uten noen ideologi, hvis vi legger en slik fortolkning til grunn? Jada, det er det. Jeg kommer på tre varianter i farten:
Den nihilistiske: Man avviser alle moralske problemstillinger, og handler utfra innfall, tilfeldigheter og tilfredsstillelse av umiddelbare behov.
Eksempler: Dyr og despoter
Den holdningsløse: Man gjør seg ikke opp noen egne meninger, og innretter seg i stedet etter andres forventninger.
Eksempler: Barn og bevisstløse
Den populistiske: Man tar stilling til enkeltsaker, gjerne basert på følelser og stemninger i øyeblikket. Man gjør imidlertid ikke noe forsøk på å se flere saker i sammeheng, eller å begrunne sine standpunkter i mer generelle holdninger. I stedet viser man gjerne til «sunn fornuft» – en slags universell, politisk magefølelse.
Eksempler: FrP og fyllerør
18 Kommentarer til Det motsatte av ideologi