Eit sprog on my own?

Da jeg så at Farsan hadde konvertert til nynorsk (på deltid), begynte jeg å tenke litt på dette med språk og identitet. Kunne jeg ha valgt å skrive på nynorsk selv? Helt klart. Akkurat som jeg kunne valgt å skrive på engelsk. Jeg liker å utforske forskjellige språk og -former, og har stor glede av å eksperimentere, dikte og leke med ord.

Vi er heldige som har et så mangfoldig og fleksibelt språk. De ulike formene og valgmulighetene kan til sammen sees som akkumulert språkhistorie. Istedenfor at vi bare har beholdt én entydig norm, har vi dratt med oss både unioner, språkstrid og klassekamp. Dette ligger avleiret i språket, og kan utnyttes bevisst, f.eks. til å skape bestemte assosiasjoner til tidsepoke, sosial klasse, geografisk og politisk tilhørighet, osv.

Jeg har altså et mangfold av språklige stiler å velge mellom, alt etter hva jeg ønsker å uttrykke eller hvordan jeg ønsker å framstå. Det jeg derimot ikke kan velge, er hva som er min språkform. Morsmålet.

For akkurat som jeg har et muntlig morsmål, har jeg også et skriftlig. Det muntlige er dialekten min, for det var sånn jeg lærte å snakke. Det skriftlige er et moderat til konservativt bokmål, for det var sånn jeg lærte å lese og skrive. Dette lærte jeg av foreldrene mine, et par år før jeg begynte på skolen. Jeg lærte altså deres språkform, og det vil stort sett si rettskrivningsreformen fra 1938.

Da jeg begynte på skolen på 70-tallet var det imidlertid radikalt bokmål som gjaldt. Fordi, fikk jeg vite, det var naturlig. Og jeg var en føyelig elev, og skrev akkurat slik frøken lærte meg. På videregående fikk jeg en norsklærer som mente at nynorsk egentlig burde vært det naturlige valget på våre kanter. Argumentet var det samme: Det var mye mer «naturlig» å skrive på en form som lå nært opp til hvordan man snakket. Dette var visst så opplagt at det ikke trengtes noen nærmere forklaring.

Jeg syntes ikke det var opplagt. Jeg hadde aldri følt at det var noen sammenheng1 mellom tale- og skriftspråk. Hadde jeg lært å lese på feil måte?

Så var det jo også det politiske å ta hensyn til. Da jeg begynte å utvikle egne synspunkter, ble det nemlig klart at jeg hørte hjemme noe til venstre for midten. Og da var liksom språket en del av pakken. Bøyningsformer, diftonger og endinger var slett ikke bare språk; det var signaler, som viste hvor man sto og hva man ville. Og framfor alt: hva man tok avstand fra. Og jeg kunne jo ikke skrive som en Høyre-mann!

Alt setter spor. Man lærer så lenge man lever. Resultatet ble for min del et inkonsekvent2 språk. Men det første man lærer stikker dypt. Så da jeg ble voksen og hadde fått skolen på avstand, dreide språket mitt mer mot det konservative igjen.

Etter hvert innså jeg også hvor meningsløst det var å koble språket sitt til ideologi. Man gjør seg ikke til talsmann for et bestemt politisk eller kulturelt syn ved å skrive slik det faller en naturlig. Det er nettopp det man ikke gjør. For det å ta stilling er en aktiv handling. Et bevisst valg. Og selvsagt kan man bruke språket slik, ved å velge å skrive på en bestemt måte. Man kan la språket være et virkemiddel. Det gjør jeg selv, av og til. Men det blir å ta på seg en drakt. Da er det ikke mitt språk.


  1. Jeg velger å tolke forskningen som støtte for mitt syn. Det ser nemlig ut til at snakking, lesing og skriving er separate prosesser, som involverer forskjellige deler av hjernen. Man kan miste en av evnene, og beholde de andre.
  2. I dag forsøker jeg å være konsekvent innenfor hver enkelt tekst. Det får være godt nok.

Se også: Å velge sine ord med omhu

This entry was posted in Språk. Bookmark the permalink.

15 Kommentarer til Eit sprog on my own?

  1. HvaHunSa says:

    Den der dumme anti-spam-dingsen er dum, dum dum. Når jeg taster numrene feil, og trykker send, blir teksten borte når jeg tilbakeklikker for å taste riktig nummer.

    *furter*

  2. Strekker says:

    Jeg henger meg på fotnote nummer to! Jeg blir mer og mer konservativ i bokmålet mitt, uten at jeg riktig vet hvorfor. Jeg lurer på om det er fordi jeg leser veldig mye, både fag- og skjønnlitteratur, og et konservativt bokmål er det dominerende språket i tekstene jeg leser?

    Talemålet mitt er et moderat oslo-østsk. Da jeg var liten (sic!) gikk det nokså konsekvent i a-endelser og diftonger, men nå er nok også talemålet mitt på vei mot noe mer konservativt bokmålsaktig. Dét er jeg nokså sikker på skyldes talemålet i miljøet rundt meg fra jeg begynte på ungdomsskolen i en annen bydel enn der jeg vokste opp.

    Fortsatt får jeg litt vondt inni meg av å skrive enkelte ord med en-endelse, så som boken. Samtidig faller det meg ikke naturlig å bruke ei som ubestemt artikkel – og da blir det ei bok – boken, og det hører jo ingensteds hjemme.

    Så – fotnote nummer to, altså.

    En god tekst. Og jeg liker temaet – dette er et område der jeg syns det er spennende å vite hvordan andre har innredet hodet sitt.

  3. abre says:

    HvaHunSa:

    Jeg vet! Har prøvd å fjerne den, men det går ikke. Obligatorisk Blogsome-utstyr. Jeg må bare anbefale å ta kopi av teksten før kodetasting.

  4. abre says:

    Strekker:

    Du kan ha rett i at påvirkning fra litteratur har mye å si. Jeg merker ihvertfall ofte en sterk kortvarig effekt. I en periode leste jeg mye Ibsen, og da gikk jeg og tenkte i arkaiske vendinger. Akkurat det samme med nynorsk.

    Jeg tror jeg er rimelig konsekvent i å bruke a-ending i hunkjønnsord, slik at -a følger ei. En helt annen sak er hva jeg oppfatter som hunkjønnsord fra gang til gang. «Bok» varierer, har jeg merket.

    Jeg har også lagt merke til at det blir mer a-endinger når jeg skriver i «muntlig» stil til venner. Det kan jo hende det er fordi jeg oppfatter konservativt bokmål som mer formelt, men jeg tror først og fremst det er fordi det blir nærmere og mer personlig når jeg har omtrent samme språkform som den jeg skriver til.

  5. Strekker says:

    I en periode leste jeg mye Ibsen, og da gikk jeg og tenkte i arkaiske vendinger. Akkurat det samme med nynorsk.

    Huh, jeg husker at jeg som barn tenkte en fortellerstemme inni meg, som la ut om det jeg foretok meg i tredjeperson. “Nå går hun over gaten, der gikk hun inn i kiosken” osv. Snakk om å fiksjonalisere sitt eget liv!
    – Men det var vel en avsporing. Eller? Jeg opplever også at både tenke- og skrivestil kan bli påvirket av stemmer jeg har lest og likt (eller i alle fall merket meg).

    Og jeg skriver med flere a-endelser og diftonger til venner og familie. For min del tror jeg det er fordi jeg opplever det som mer muntlig og spontant, nærere. De jeg skriver til har som regel like konservativt skriftspråk som jeg (i sin daglige skriven og laden).

  6. abre says:

    Avsporing eller ei. Det var ihvertfall morsomt! :)
    Jeg ser det så levende for meg.

  7. Strekker says:

    Jupp. Av og til tenker jeg på at det er ufattelig at jeg ikke ble mobbet i oppveksten. Jeg kan huske at jeg prøvde å diskutere meg til å få lov til å sitte inne i klasserommet og lese bøker i friminuttene. Men nei, her skulle alle ut og herdes i sosialt samspill. Det kan hende jeg burde være takknemlig ;)

  8. Fjordfitte says:

    Jeg har også forsonet meg med at språket mitt må være inkonsekvent. Jeg prøver ikke engang å være konsekvent, for jeg vet det er umulig.

    Politisk sett vil jeg gjerne bruke artikkelen ei, f.eks, men ettersom jeg ikke ante at dette ordet eksisterte før jeg begynte på skolen, faller det meg bare ikke naturlig. A-endelser volder meg også masse problemer i skrift. Det er virkelig vanskelig å balansere riktig der. Så jeg har gitt opp, basically.

  9. Strekker says:

    Fjordfitte: Jeg har merket at jeg får litt vondt i viljen av å lese a-endelser på trykk. (Men jeg kunne aldri få meg til å si “bokeen“.) Jeg får også vondt av å lese samnorskaktige ord som “veg” eller “vatn” i en tekst som ellers heller mot bokmål.

    Hvorfor? Jeg antar at den konservative skriftindoktrineringen er overveldende. Talemålet mitt myldrer av diftonger og a-endelser, men de får ikke være med når jeg skal skrive.

    Og jeg syns virkelig abre har formulert målet mitt (hvor mange ganger har jeg sagt det nå?); å forsøke å være konsekvent innenfor hver enkelt tekst.

  10. abre says:

    «..samnorskaktige ord som “veg” eller “vatn” i en tekst som ellers heller mot bokmål.»

    Jepp, hvis jeg leser andres tekst er det meste greit bare hele teksten er i samme stil. Men hvis noe stikker seg ut, virker det helt feil.

    Og det blir litt sånn når jeg skriver selv også. Er jeg først i den modusen, kommer det a-endinger av seg selv både her og der. Andre ganger blir stilen automatisk mer konservativ. Men så hender det jeg stopper opp og tenker etter. Skal det være sånn eller sånn? Og da blir det plutselig veldig vanskelig.

    «Talemålet mitt myldrer av diftonger og a-endelser, men de får ikke være med når jeg skal skrive.»

    Som jeg nevnte i postingen, er tale og tekst for meg veldig atskilte ting. Antakelig fordi dialekten min ligger så milevidt fra skriftspråket at det aldri faller meg inn å sammenligne. Det er ikke bare snakk om ulike endinger, men helt andre ord.

    Jeg har en veldig ukvalifisert teori om at dette med å rote sammen tale- og skriftspråk bare er et reelt problem for de som har dialekter nært opp til skriftnormene. Jeg har f.eks. lagt merke til at Frode Øverli (Pondus) som ellers virker meget skrivefør, plutselig skriver bergensdialekt («ræven», «lagt med», osv). Jeg kjenner ikke til at sånt forekommer ubevisst på mine kanter. Men kanskje hvis vi hadde skrevet nynorsk?

  11. Strekker says:

    Du skal ikke se bort fra at du har rett i den ukvalifiserte teorien din. Jeg sliter med muntlig-skriftlig samrøre, men så har jeg også et talemål som ligger tett opp til skriftspråket mitt (bokmål). De aller fleste ord er identiske, det er bøyningsmønsteret som er den største forskjellen. Pluss enkelte ord som åssen, åffer, som ikke er særlig vanskelig å luke ut når jeg skriver (selv om førstnevnte er en tillatt form, og sistnevnte har vært det – de passer ikke sammen med stiltonen min forøvrig). ;)

  12. Strekker says:

    Ad samnorsk (og samnorskaktige takter som nevnt ovenfor), så får jeg alltid vondt av det, uansett hvor gjennomført det er. Sorry borry!

  13. abre says:

    Nå vil sikkert enkelte hevde at «gjennomført samnorsk» er en selvmotsigelse, og i såfall skal ikke jeg krangle på det. :)

  14. Fjordfitte says:

    Strekker: jeg får vondt både av for mange a- og for mange en-endelser. Forestill deg mine problemer!! A- er rotete og en- er skrulle-homo-jålete.

    Leste nettopp Ingen vitner for vitnet, en tipp-topp bok er dessverre skjemmes stygt av overdreven bruk av en-endelser. Det illustrerer forsåvidt veldig godt jeg-personen “Bambi” fra Homenkollen som jobber på Kroghen og ikke er like godt likt av alle. Men det var akkurat for mange en-endelser til at jeg kunne takle det.

    Jeg skvetter både av veg og misnorsk som høyskole. Som mange bokmålsbrukere med dansk leseuttale har jeg også endt opp med et språk of my own. I blame the Danes.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *