Endret perspektiv

Zoom ut

Episode fra barndommen: Jeg og noen venner lekte i en sandhaug. Vi måket sand opp i lasteplanet på en liten lastebil, kjørte denne langs en vei vi hadde laget, tippet lasset, og bygget mer vei. Sånn holdt vi på, fram og tilbake, akkurat som de voksne på anlegget.

Plutselig så jeg det hele utenfra, og leken ble meningsløs: Det måtte da være mye enklere å bare flytte sanden direkte, uten å gå veien om den tungvinte lastebilen?

Vidvinkel

Det kan fort bli en vane å stå slik på avstand, og betrakte. Det gir en følelse av kontroll og overlegenhet å gjennomskue hvordan ting henger sammen – hva som går inn og hva som kommer ut. Men jo mer man står sånn og ser, jo vanskeligere blir det å få øye på noen mening med det hele. Etter hvert frister det rett og slett ikke å delta.

Zoom inn

Skal man finne mening i ting, bør man være forsiktig med å spørre etter «hensikten». For ser man stort nok på det, går den opp i røyk. Mening er noe annet. Det forutsetter tvert om, tror jeg, at man er i stand til å glemme det store bildet, og fortape seg i øyeblikk og småting. Og dette er en evne som må holdes ved like.

Se også:
Et nullsumspill
Bakkemannskapet